De unges ve og vel

Det voksne samfunnet av i dag liker å tro at barn har det så bra. Barn lever i barndommen, en sorgløs tid med brus og forelskelser, bamser og bursdager. Vi voksne liker å sole oss i glansen av denne barndommen. Vi har jo skapt den. Den er tegnet på vår velstand og utvikling. Her kan all under 18 år leve i trygghet og lykke; tryggere og lykkeligere enn noen gang før.

Men er dette virkelig sant?

Barn arbeider ikke. De får nok å spise. De får ikke tuberkulose eller poliomyelitt. De bor i gode og isolerte hus. De er sunnere og friskere enn noen gang før.

Er dette sant?

Denne delen skal se på realitetene i det å være ung i dag. Den skal handle om de unges velferd, hva barndommen og ungdommen i realiteten er for veldig mange.

I 2002 laget Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) en rapport om barn og unges levekår og velferd. Det er verd å sitere følgende herfra.

NOVA Rapport 1/2002, side 11-13 :

Barn betraktes i økende grad som selvstendige subjekter og aktører. Noen ser dette som en konsekvens av framveksten av det moderne. Det moderne hevdes gjerne å være kjennetegnet ved blant annet overgangen fra et fellesskaps- til et individualistisk samfunn. Barn og unge har fått del i den økende individualisering og demokratisering som har funnet sted gjennom å få sin egen plass i lovgivning og statistikk, og gjennom egne arenaer som barnehager, skole og fritidsaktiviteter. Samfunnet legger generelt økende vekt på barnets rett som et eget individ (Jensen m. fl. 1999).

(...)

Denne utviklingen er imidlertid ikke entydig. Flere forskere (Qvortrup m. fl 1994, Jensen m.fl. 1999) har betegnet det som et paradoks at mens barn og unge framheves som selvstendige individer, blir de på mange måter atskilt fra den voksne befolkningen. De henvises til egne arenaer som barnehager, skoler og tilrettelagte fritidsaktiviteter, og det forventes at de tilbringer et stadig økende antall år i disse institusjonene. Dette kan ses på både som en måte å beskytte barn og legge forholdene til rette for deres utvikling. Men konsekvensen av at barn forventes å oppholde seg i separate rom, kan likevel bli at barn marginaliseres i forhold til voksensamfunnet, i følge disse forfatterne. Forholdet mellom den vekten som legges på at barn skal være aktive deltakere og samtidig på barns rett til en beskyttet og lykkelig tilværelse, kan beskrives som en annen side ved det samme paradokset. Samtidig med at barn framheves som aktører med selvstendige rettigheter, har det aldri vært lagt større vekt på å beskytte barn, både fra fysiske farer og fra bekymringer. Forestillingen om at barn skal være lykkelige, har vært beskrevet som en del av det moderne vestlige bilde av barndommen (Haavind 1987, Boyden 1997). Ønsket om å beskytte barn kan ses som et velstandsfenomen fordi vi har råd til å beskytte dem. Dess vanskeligere rammebetingelser foreldre lever under, dess mer problematisk kan det være å innfri denne forventningen.

Vi vil gjerne tenke på barn som individer. Dette er sentralt i hele vår menneskerettighetsforståelse. Samtidig er barn først og fremst en marginal gruppe i samfunnet, uten identitet og stemme. Gruppetenkningen er et resultat av barndommen som konstruksjon. Tenkningen er en forutsetning for at vi skal kunne si at barn er trygge. Barns rettigheter er preget av at de ikke har individuelt ansvar og ikke kan gjøre egne valg. Ironisk nok er deres ansvarsløshet en forutstning for at vi skal kunne si at de lever i trygghet.

Rettigheter kan aldri løsrives fra ansvar. Vi trenger "et rettighetsbegrep som rommer både avhengighet, omsorg og respekt".

NOVA Rapport 1/2002, side 13 :

Det har også vært hevdet at hoveddilemmaet ikke nødvendigvis går mellom foreldrenes og barnas rettigheter, men mellom barnets rett til å bli beskyttet og barnets rett til å bli hørt. Utfordringen blir å fremme et rettighetsbegrep som rommer både avhengighet, omsorg og respekt (Lansdown 1994, 1995).

I de fleste fremstillinger av barns velferd er man tilbøyelig til å fremheve det rent materielle. Det er jo tross alt langs slike akser vi har målt vår utvikling. Man anmerker at barn har fått det bedre hva angår boforhold, foreldreinntekt, skoletilbud, ernæring, sykdom, dødsulykker, osv. Et godt eksempel på en slik fremstilling finnes i analyser fra SSB. Det kan imidlertid reises spørsmål ved om materielle målestokker er tilstrekkelige eller avgjørende.

NOVA Rapport 1/2002, side 14-15 :

Materiell framgang og psykologiske belastninger?

Det er vanlig å anta at barns materielle livsbetingelser har blitt forbedret i den vestlige verden i etterkrigstida, men gjelder det alle – og hva har omkostningene vært? I boka Barn i storbyen drøfter Myhre (1994) spørsmål knyttet til forverring eller forbedring av barns levekår. Her hevder han at det foreligger to versjoner av barndommen i etterkrigstida. Den ene framhever den materielle velstanden som har omfattet de fleste barn. Historikere og statistikere representerer ofte dette synet. De forholder seg til opplysninger om barndommen som lett lar seg konkretisere eller tallfeste, som demografiske, økonomiske og juridiske forhold, og mener at barn stort sett har fått det bedre.

I den andre versjonen legges det vekt på at det til tross for materiell framgang, er grunn til bekymring dersom man ser på psykologiske og sosiale aspekter ved barndommen. Det nevnes eksempler som at barn har fått det vanskeligere fordi de er mer ensomme, har færre søsken, leker mindre med andre barn og er dårligere integrert i voksensamfunnet. De har det verre fordi de mishandles av foreldre, fordi familien oppløses gjennom skilsmisser eller fordi kjernefamilien er isolert fra annen familie og slekt. Det negative synet på utviklingen kan også kalles sivilisasjons- eller kulturkritisk. Det er hele samfunnet, hele sivilisasjonen som utvikler seg galt. Barn er bare ett av flere ofre. Mens noen snakker om barnets århundre, snakker andre om oppløsning av barndommen.

Hvordan står det da til med barndommen i vår tid? Vi er i en overgangsfase der vi er mer tilbøyelige til å se på barn som mennesker med rettigheter og ansvar, som ikke kan isoleres fra resten av samfunnet. I dette ligger en erkjennelse av at de har problemer som ikke kan løses innenfor den vanlige tenkningen om barn. I det følgende vil noen helt sentrale temaer i tilknytning til oppløsningen av barndommen og de unges problemer bli gjennomgått. Mye av det som følger vil sjokkere leseren.

ADHD

ADHD står for Attention Deficit Hyperactivity Disorder, som på norsk blir noe slikt som oppmerksomhetsmangel - hyperaktivitetsforstyrrelse.

ADHD regnes som en psykiatrisk diagnose. Sosial- og helsedirektoratet har laget en veileder i diagnostikk og behandling av ADHD. Norsk helsevesen bruker betegnelsene "F90.0 Forstyrrelse av oppmerksomhet og aktivitet" eller "F90.1 Hyperkinetiske forstyrrelser" fra diagnosesystemet IDC-10, se her, eller de bruker det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV-TR seksjon 314.01, se her.

Symtomene på ADHD er uoppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet:

Helsenett.no:

A Enten (1) eller (2):

(1) minst seks av følgende symptom på uoppmerksomhet har foreligget i minst seks måneder i en grad som er maladaptiv og avviker fra normalt utviklingsnivå:

Uoppmerksomhet
(a) er ofte uoppmerksom på detaljer eller gjør slurvefeil i skolearbeidet, yrkeslivet eller andre aktiviteter
(b) har ofte vanskeligheter med å opprettholde oppmerksomheten ved oppgaver eller i lek
(c) synes ikke å høre ved direkte tale
(d) følger ofte ikke gitte instruksjoner og misslykkes med å gjennomføre skolearbeide, hjemmelekser eller arbeidsoppgaver (ikke pga. trass eller at personen ikke forstår instruksjonen)
(e) kan ikke tilrettelegge sitt arbeide eller sine aktiviteter
(f) unngår eller avskyr oppgaver som krever vedvarende oppmerksomhet
(g) mister ofte saker og ting som er nødvendig for å utføre oppgaver og aktiviteter
(h) lar seg lett distrahere av ytre stimuli

(2) minst seks av følgende symptom på hyperaktivitet/impulsivitet har foreligget i minst seks måneder i en grad som er maladaptiv og avviker fra normalt utviklingsnivå:

Hyperaktivitet
(a) uro i hender eller føtter, sitter urolig
(b) forlater sin plass i klasserommet eller i andre situasjoner der personen forventes å sitte på sin plass i en lengre periode
(c) løper, klatrer eller farer omkring på en utilpasset måte (hos ungdommer og voksne kan det være begrenset til en subjektiv følelse av rastløshet)
(d) støyende atferd ved lek, har vanskeligheter med å være stille
(e) eksessiv motorisk aktivitet, som ikke lar seg styre
(f) prater mye, uten situasjonsfornemmelse

Impulsivitet
(a) svarer før spørsmål er avsluttet
(b) har ofte vanskeligheter med å vente på tur
(c) avbryter eller maser seg på

B Visse funksjonshindrende symptom på hyperaktivitet/impulsivitet eller uoppmerksomhet forelå før syv års alder

C Forstyrrelsen opptrer i forskjellige situasjoner, for eksempel både i skole og hjemmet, så vel som ved klinisk undersøkelse

D Forstyrrelsen forårsaker betydelige vanskeligheter eller vanskeliggjør sosiale, skole og beskjeftigelsesmessige funksjoner

E Symptomene forekommer ikke klart i sammenheng med noen gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme) eller noe annet psykotisk syndrom og forklares ikke bedre med en annen psykisk lidelse (for eksempel stemningslidelse, angsttilstand, dissosiativt syndrom eller personlighetsforstyrrelse)

ADHD må altså ta til før fylte 7 år, ikke før 8 år eller 9 år. Forstyrrelsene må opptre i ulike situasjoner i skole og hjem, og forårsake vanskeligheter i sosiale og skolemessige funksjoner som gjør at man ikke er flink med skolearbeidet, forlater sin plass i klasserommet, mister ting, ikke lytter på voksne, ikke lar seg styre, farer omkring, prater mye og distraheres av ytre stimuli.

Det er verd å merke seg at IDC-10 setter et strengere krav til en diagnose enn DSM-IV-TR fordi IDC-10 skiller mellom hyperaktivitet og impulsivitet, jfr. 4.2.3 i veilederen fra Sosial- og helsedirektoratet.

Diagnosen er ny. I 1902 ble det i England for første gang diagonistisert noe man kalte Defect of Moral Control (mangel på moralsk kontrol) hos barn, se her. I 1937 rapporterte en lege at barn med adferdsproblemer var blitt bedre ved å behandle dem med et senteralstimulerende middel. Hyperaktive barn ble et begrep i 1950-årene. I 1960 sa man at slike barn ikke led av hjerneskade men av et syndrom (Hyperactive Child Syndrome), se her. I 1966 ble MBD (Minimal Brain Dysfunction) eller minimal hjernedysfunksjon definert. Den var minimal fordi man hadde observert at tilstanden eksisterte uten noen objektiv patologisk skade, se her. I 1980 ble Attention Deficit Disorder (ADD) lansert. Endelig ble ADHD til i 1994.

Fordi diagnosen ADHD ikke er basert på noen objektive kriterier, er det rimelig at årsakene til sykdommen er mange, varierte og oppfinnsomme.

Pasienthåndboka:

Arv

Vi ser at ADHD forekommer oftere i enkelte familier. De fleste barn med ADHD har minst en slektning med tilstanden, og omtrent en tredjedel av menn som har hatt ADHD, har barn med ADHD. Hvis den ene av to eneggede tvillinger har ADHD, har nesten alltid også den andre det.

Miljøpåvirkninger

Gravide kvinner som røyker, har økt risiko for å få barn med ADHD. Og misbruk av alkohol eller narkotika under svangerskapet, kan dempe aktiviteten til de nervecellene som lager dopamin. Dessuten viser det seg at gravide kvinner som er utsatt for bestemte giftstoffer (eks. dioksiner, PCB) har større sjanse for å få ADHD.

Helsebiblioteket.no:

En rekke tvilling- og adopsjonsstudier gjennomgått i en metaanalyse (...) viser en arvefaktor som stort sett varierer i området 0.6 - 0.8. Dette indikerer at genetiske faktorer er av stor betydning for utvikling av AD/HD. Analysen tar også for seg molekylærgenetiske studier som blant annet har påvist avvik i gener for transport eller binding av overføringsstoffet dopamin.

Undersøkelser har også vist at komplikasjoner i forbindelse med svangerskap og fødsel gir en økt risiko for utvikling av AD/HD. Blant annet har norske oppfølgingsstudier av for tidlig fødte barn vist at det er en overhyppighet av AD/HD symptomer i denne gruppen sammenliknet med fullbårne barn (...).

Det er også studier som viser at eksponering for alkohol eller andre stoffer i svangerskapet er assosiert med risiko for AD/HD eller AD/HD liknende problemer (...).

Psykososiale risikofaktorer som sykdom hos foreldre, mye uro og uenighet hjemme, vanskelige økonomiske vilkår og annet gir en økning i risiko for utvikling av psykiske problemer hos barn og ungdom. Ved psykiatrisk sykdom vil slike ytre faktorer kunne forverre tilstanden. Dette gjelder også ved AD/HD.

Foreldre som selv har AD/HD vil kunne ha vanskeligheter med å være stabile omsorgspersoner med forutsigbarhet og evne til å sette barnets behov foran sine egne. Søsken med AD/HD vil kunne øke den daglige belastning og være en utfordring i familien.

Barnets væremåte og forhold rundt barnet har også stor innvirkning på hvorledes AD/HD tilstanden utvikler seg. Professor Eric Taylor ved Institute of Psychiatry, Kings College i London uttrykker det slik:

«Årsaken har med biologiske faktorer å gjøre, men hvordan det går har å gjøre med hvordan barnet møter omgivelsene og hvordan omgivelsene møter barnet».

ADHD har en arvelighetsfaktor som "stort sett" varierer i området 60-80%, samtidig som forhold rundt barnet har "stor innvirkning". Komplikasjoner i svangerskapet og eksponering til alkohol gir økt risiko. Legg merke til de små, nesten umerkelige strøk av moralisme som sniker seg inn i den medisinske diagnosen. Mødres ansvarsløshet, manglende forutsigbarhet, barn ute av kontroll og "vanskelige økonomiske kår" er både virkning av og årsak til sykdom. Diagnosen forsterker seg selv. Personer med ADHD vil kunne ha "vanskeligheter med å være stabile omsorgspersoner" og vil kunne skape mer ADHD.

Ikke alle skylder på arv og moral. Måten det voksne samfunnet oppfatter barn kan være en viktig årsak. Barnesynet kan både skape "vanskelige barn" og et behov for å sykeliggjøre slike barn. ADHD-egenskaper var kanskje en gang viktige for samfunnet, eller er det fortsatt om vi bare ser dem fra et annet perspektiv.

Elevsiden.no:

· Om det er forhold i miljøet som former barna inn i et atferdsmønster preget av hyperaktivitet og impulsivitet. I en undersøkelse av Buhrmester (m.fl. 1992) kom det fram at barn med diagnosen ADHD ofte har foreldre som er urimelig strenge og provoserende i sin omgang med egne barn. Videre har en undersøkelse av Jacobvitz og Sroufe (1987) vist at foreldre til barn med ADHD har en tendens til å overstimulere og rose barn i oppgavesituasjoner på en slik måte at de setter barnet i en tilstand av frustrasjon isteden for å hjelpe barnet. Breggin (1996:A14) hevder at det er mange forhold som kan føre til en ADHD liknende atferd, blant annet: De voksnes manglende oppmerksomhet mot barnas behov, en åndelig kreativ personlighet, som ikke lar seg underkaste, inkonsekvent disiplin eller mangel på betingelsesløs kjærlighet, kjedelige og overfylte klasserom, en overstresset lærer, lærerens/skolens manglende evne til å tilpasse opplæringen og angst på grunn av misbruk eller forsømmelse hjemme eller andre steder. Dette kan indikere at foreldre og skole, kan være med på å forme barnas hyperaktivitet og impulsivitet.

· Om elever med ADHD besitter egenskaper som var viktige for å overleve i tidligere tiders jeger og fangstsamfunn. ADHD kan ses i et evolusjonsteoretisk perspektiv (Hartmann 1993; Jensen m.fl. 1997). I bondesamfunnet, industrisamfunnet og for ikke å snakke om i informasjonssamfunnet har individer med evne til å være på vakt (distraherbarhet), kort oppmerksomhetsspenn (klar til flukt eller kamp), dårlig planleggingsevne (fleksibilitet), utålmodighet (resultatorientering), vanskeligheter med å følge regler (uavhengighet), begrenset nytte.

I Norge er ADHD-studien en storsatsing for å finne årsaken til sykdommen. Vi leser at studien er unik i verden. Studien innebærer en klinisk undersøkelse av 1500 barn i alderen 3-3,5 år og skal pågå i tre år, se her.

ADHD er en gåte, samtidig som en stor gruppe barn har denne sykdommen.

bt.no:

Vanskelig diagnose
Bakgrunnen for studien er at det per i dag er lite sikker kunnskap om ADHD, om årsakene og om utviklingsforløpet. En kan ikke gå til legen og ta en blodprøve for å få sikkert svar på om man har lidelsen. Diagnosen blir gitt etter kriterier som beskriver atferd som på mange måter er normal, men omfang og intensitet overstiger det normale. Dermed blir diagnosen ofte et skjønnsspørsmål.

(...)

Fem til ti prosent
I Norge finnes ingen sikre tall på hvor mange som har ADHD, men på verdensbasis er forekomsten anslått til å være på mellom fem og ti prosent av befolkningen. Flere gutter enn jenter har lidelsen. Forskning viser at de som har ADHD har økt risiko for dårlig eller manglende utdannelse, tidlig svangerskap, rusmisbruk, kriminalitet, og for utvikling av psykiske lidelser som angst og depresjon.

Legeforeningen angir en prevalens på alt fra 1% til 8% av barna i skolealder.

PedWeb:

Prevalens
AD/HD forekommer hos ca. 4-8% av barn i skolealder ifølge DSM-IV, men hos 1-3% ifølge ICD-10 pga. noe strengere diagnosekriterier. Det sees en overhyppighet hos gutter, ca. 4-10:1, men det er grunn til å anta at jenter blir underdiagnostisert pga mindre grad av hyperaktivitet. Hos over halvparten av barna med AD/HD vedvarer tilstanden inn i ungdoms- og voksen alder.

Årsaksforhold
Genetiske faktorer er av vesentlig betydning ved AD/HD, og tvilling- og familiestudier har vist en arvefaktor på ca. 0,7-0,8. Risikofaktorer er røyking under svangerskapet, pre- og dysmaturitet, foetalt alkoholsyndrom, CNS-infeksjoner og traumatisk hjerneskade. PET-scan av voksne med AD/HD har vist lavere glukoseopptak i øvre prefrontale kortex og precentrale områder enn hos kontroller. Nevrokjemiske og molekylærgenetiske studier tyder på svikt i hjernens omsetning av dopamin og noradrenalin.

Den norske ADHD foreningen angir en større prosentvis variasjon, nok til at det kan finnes et slikt barn i hver klasse.

ADHD Norge:

Forekomst av ADHD hos barn

Bruk av diagnosekriterier er ulik rundt om i verden. Oversikt over barn med betydelig overaktivitetsproblem, impulsivitetsproblem og/eller oppmerksomhetsproblem varierer mye. Oversiktartikler viser siffer i fra mindre en 1 % til nærmere 20 % (...)

I Norge regner man med mellom 5-6 % har disse problemene, 2-3% i alvorlig grad. Professor Gillberg bruker begrepet ”Et barn i varje klass.”

(...)

Oppsummering

Hyperkinetiske forstyrrelser/ADHD er i følge forskning hovedsaklig biologisk betinget og man ”vokser ikke diagnosen av seg” selv om problemene kan endre karakter når man blir eldre.

Det finnes ikke noe kur for ADHD (selv om noen leger en gang hevdet at man kunne "vokse seg fra den", et ganske upresist begrep rent medisinsk).

National Institute of Neurological Disorders and Stroke:

What is the prognosis?

There is no "cure" for ADHD. Children with the disorder seldom outgrow it; however, some may find adaptive ways to accommodate the ADHD as they mature.

Helsenett.no:

Vokser man av seg sin ADHD?
Før trodde man at barn vokste av seg ADHD når de kom i tenårene. Èn grunn til denne misoppfattelsen kan være at symptombildet forandrer seg med årene, bl.a. forsvinner hyperaktiviteten, eller den blir sterkt redusert.

Omtrent halvparten av barn med ADHD har også fortsatt diagnosen som voksne.

Kanskje dette er grunnen til at Statens Helsetilsyn i 2000 bestemte at mennesker med ADHD ikke kan få førerkort?

NRK Puls:

Mister førerkortet

Personer med diagnosen AD/HD skal i utgangspunktet ikke få førerkort for bil i Norge. Det har Statens Helsetilsyn bestemt. Den eneste muligheten de har for å få førerkort, er å skaffe seg en spesiell tillatelse.

Reglene for ADHD og førerkort er uklare, men her er noen korte eksempler som skal oppklare noe av forvirringen.

Hvordan behandles da ADHD? En apotek-kjede skriver dette:

Apotek1:

Sentralstimulerende midler er de legemidlene som brukes oftest ved ADHD. Midlene kan lindre de mest typiske symptomene som uoppmerksomhet og hyperaktivitet, men også ha effekt på aggressivitet og annen opposisjonell atferd. Ritalin, Concerta og Equasym inneholder virkestoffet metylfenidat, og er som regel førstevalget ved en utprøving av medikamentell behandling hos barn. Ritalin og Equasym tabletter har kort virketid og tas 2-4 ganger daglig. Ritalin kapsler med modifisert frisetting og Equasym depotkapsler tas om morgenen, og har en virkning i 6-8 timer. Concerta har en virketid på 10-12 timer og kan tas i én dose om morgenen.

Disse legemidlene har altså effekt på "aggressivitet og annen opposisjonell atferd" og har kjemisk mye til felles med amfetamin. Voksne med ADHD kan da også rett og slett få amfetamin, se her. Forøvrig er det rapportert at midlet Ritalin kan forårsake hjerteproblemer, hallusinering og aggressiv oppførsel, se her.

Bruk av sentralstimulerende legemidler blir regulert av narkotikaforskriften fra Helse- og omsorgsdepartementet. I en rapport fra SINTEF skriver man:

SINTEF Helse:

I Norge har man fulgt en restriktiv linje i forhold til rekvirering av sentralstimulerende legemidler. Man har lagt vekt på kvalitet ved utredning og diagnostisering av AD/HD, og stilt høye krav til leger som skal behandle den aktuelle pasientgruppen. Man har vært opptatt av å forhindre ”overdiagnostisering” og ”overmedisinering” av AD/HD.

God, gammeldags fiskeolje kan også brukes mot ADHD, se Dagbladet her.

Det har vært en sterk økning i bruk av medikamenter for ADHD. Her kan vi lese at antall brukerdoser per 1000 innbygger per døgn har økt fra under 0,5 i 1996 til over 3,5 i 2005. I 2005 ble 11100 barn behandlet med slike doser mot 8700 året før. Dette er 1,1% av befolkningen under 18 år. Syv av ti er gutter. Det er svært gode penger å tjene på ADHD. Salget av sentralstimulerende midler steg fra 2,3 millioner kroner i 1996 til 110 millioner i 2005, se her.

Hentet fra her.

At ADHD er så vanlig, at så mange unge er rammet, at medikamentene er så utbredt og har den effekt de har, gir naturligvis opphav til alternativt bruk av tablettene, se her. Vi vil gjerne beskytte ungene våre mot narkotika, samtidig som vi dumper lass med sentralstimulerende midler på dem.

Det sies at Pippi Langstrømpe med sin veslevoksne og "hyperaktive, impulsive og kreative væremåte" viste ADHD-trekk, se her. Likevel, det er et faktum at færre jenter enn gutter får diagnosen. Hva kommer dette av? Her diskuteres årsakene til dette, og man sier at forventningene til jenter er annerledes. Jenter med ADHD blir oversett og får større problemer senere i livet. Disse problemene vil typisk være følelsen av å ikke strekke til, rastløshet, angst, utålmodighet, humørsvingninger, konsentrasjonsproblemer og depresjoner.

Mange har etterhvert forstått at ADHD-tilfellene er kraftig overdrevet eller at hele sykdommen er en konstruksjon.

Alternativ.no:

Diagnosen ADHD – en konstruksjon
I boka ADHD, Piller på avveie, som nylig ble utgitt tar Sivertsen og Tranøy er oppgjør med diagnostisering og behandling av såkalt ADHD, Attention Deficit Hyperactivity Disorder, som nærmest har blitt en folkesykdom. Boka er en beretning som dokumenterer overgrep og som stiller en rekke vesentlige spørsmål.

-Forskning har i flere tilfeller påvist hvordan medisinsk profesjon har gjort såkalte sosiale avvikere til gjenstand for medisinsk behandling, skriver forfatterne.

–Den medisinske profesjon har en ledende rolle i bestemmelsen av avviksdefinisjoner og kategorisering, oppdagelse av nye ”sykdommer” og inngrep med adekvadisk medisinsk ”behandling”.

ADHD har blitt en folkesykdom. ADHD er en rasjonalisering av makt i godhetens tjeneste. Diagnosen er en sosial-pedagogisk-medisinsk-farmasøytisk konstruksjon som gjør det mulig å kontrollere barn med medikamenter. Makten rasjonaliseres ved å sykeliggjøre (stigmatisere) 'unormal' adferd overfor samfunnet og dermed fjerne slik stigmatisering fra politikk og offentlig debatt. Makten legitimeres ved å være den som, ved hjelp av spesielle unntak i bruken av sentralstimulerende midler, kan tilby 'helbredelse' og i kraft av denne evnen fremstå som bærere av 'godhet og frelse'. På slik måte skapes en sannhet om hva normale barn er, samtidig som man sørger for å lage normale barn. Det er en makt som rasjonaliserer og legitimerer sine egne kontroll- og maktutøvelsemekanismer overfor barn. Det er overgrep satt i system.

Morgenbladet 17. august 2007:

Hovedproblemet med ADHD-tenkning er at den utgjør en medisinsk diskurs som ikke bare gjør fagfolkene blinde for kontekstuelle forhold, men også gjør det faglig og politisk ukorrekt å stille spørsmål om sosial kontekst.

Myndighetene tviholder på integrering i «enhetsskolen». Målet er assimilering, og ekspertene prøver å få avvikerne mest mulig lik de andre i samfunnet. I en slik ramme passer løsningen på hvordan man behandler urolige elever inn. De medisineres slik at de blir rolige eller «normale», slik at de ikke tar så mye plass i klasserommet, familien og i fritiden.

ADHD inngår i en langt større diskusjon omkring psykiske lidelser, bruken av legemidler og det menneskesynet det moderne samfunnet har. Hvilken rolle skal psykiatrien ha i samfunnet?

Morgenbladet 27. mai 2005:

Syke, gale nordmenn

Halvparten av oss må oppsøke psykisk helsevern i løpet av livet, anslår myndighetene. 13 prosent av befolkningen går allerede på nervemedisin. Galskap?

(...)

Fugelli er ikke alene om å mene at psykologi- og psykiatrifagenes arbeidsfelt er i ferd med å bli for stort. Morgenbladet har snakket med flere som etterlyser en grundigere debatt om hvilken rolle psykiatrien kan og skal ha i samfunnet. Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, Tor-Johan Ekeland, er en av dem.

– Kravene til funksjonalitet og prestasjon er blitt mye hardere, samtidig som familiene er gått i oppløsning, autoritene er blitt nedbygd og skolegangen lengre. Vi forventer at barnas aktiviteter skal foregå ut fra selvkontroll, uten disiplinering. Det er klart dette fører til at flere faller utenfor. Men i stedet for å ta på alvor at denne kulturelle utviklingen skaper problemer for mange mennesker, velger vi den enkle løsningen: Vi putter baksiden av livsformen vi har utviklet inn i diagnoser og medisinerer de som ikke passer inn. Her spiller psykiatrien en ideologisk rolle som den ikke er oppmerksom på. Ved hjelp av sitt medisinske språk flytter psykiatrien fokus bort fra de politiske valgene som bestemmer hva slags samfunn vi skal ha. Sosiale problem blir i økende grad forstått som emosjonelle problem, sier Ekeland.

ADHD er en selv-oppfyllende diagnose, nettopp fordi den ved sin vaghet vil skape konflikt og fylle enhver lege med tvil når vedkommende skal avgjøre om et barn har ADHD eller ikke. Legen vet at det finnes 'ett slikt barn i hver klasse'. Spørsmålet blir da hva man mener er godt for dette barnet i klassen, og fordi man mener at man har evnen til å hjelpe dette lille barnet, så kan fristelsen til å sykdomsbetegne og skrive ut helbredelse bli for stor. I tillegg spiller naturligvis det økonomiske aspektet inn, koblingen mellom legetjenster og profitt, mellom legestanden og legemiddelindustrien, som gjør at mange har en egen og helt uavhengig interesse av å ha så mange pasienter som mulig.

En amerikansk lege våger den påstanden at ADHD er en myte.

Thomas Armstrong:

The ADD myth is essentially a paradigm or world view that has certain assumptions about human beings at its core.” Unfortunately, the beliefs about human capacity addressed in the ADD paradigm are not terribly positive ones. It appears as if the ADD myth tacitly endorses the view that human beings function very much like machines. From this perspective, ADD represents something very much like a mechanical breakdown. This underlying belief shows up most clearly in the kinds of explanations that parents, teachers, and professionals give to children labeled ADD about their problems. In one book for children titled Otto Learns About His Medicine, a red car named Otto goes to a mechanic after experiencing difficulties in car school. The mechanic says to Otto, "Your motor does go too fast," and he recommends a special car medicine.

ADHD er en fristelse vi kan klare oss foruten.

Thomas Armstrong:

Mainly, the ADD/ADHD label is a tragic decoy that takes the focus off of where it’s needed most: the real life of each unique child. Instead of seeing each child for who he or she is (strengths, limitations, interests, temperaments, learning styles etc.) and addressing his or her specific needs, the child is reduced to an "ADD child," where the potential to see the best in him or her is severely eroded (since ADD/ADHD puts all the emphasis on the deficits, not the strengths), and where the number of potential solutions to help them is highly limited to a few child-controlling interventions.

Dette er også konklusjonen i denne rapporten:

It is the conclusion of my research that ADHD should not be classified as any disorder, mental or otherwise, and that treatment of mildly hyperactive or attention-deficit behavior currently may be over exaggerated. Classification may serve a useful purpose in research, to organize and further explore avenues among scientists, but such labeling does not help the child in his/her immediate surrounding to understand his/her behavior. Rather, such labels should be employed . . . to further research agendas which attempt to understand the complex factors which cause and affect human behavior, which includes that of children in schools.

Dr. Thomas Armstrong har laget en bok som gir 50 alternative måter å forbedre et barns oppførsel og oppmerksomhet på uten medisin, stigmatisering og tvang ("The Myth of the A.D.D. Child: 50 Ways to Improve Your Child’s Behavior and Attention Span without Drugs, Labels, or Coercion"). Sunn kost, fysisk aktivitet, spesiell pedagogikk, personlig oppfølging, positive holdninger, utvikling av sosiale ferdigheter, konsistente regler og rammer, hjelp med organisering av hverdagen, ferdighetstrening og effektiv kommunikasjon er noen av virkemidlene Armstrong anbefaler. Det handler om å behandle et barn som et individ.

Vi mennesker er forskjellige. Noen av oss har større behov enn andre. Som barn har vi ulike behov av kontakt med voksne, tilbakemeldinger, oppfølging, rutiner og forutsigbarhet. Noen av oss trenger mer hjelp enn andre. Vi må ta hensyn til dette, og ikke la dem som er mindre flinke falle utenfor fordi vi lever i et samfunn der tid og kontakt er mangelvare, men der det er overskudd på krav og forventninger.

I 2001 startet et spesielt program der samtaler og praktiske øvelser skulle erstatte bruk av medisiner. 127 barn i alderen fire til åtte år deltok. Etter endt behandling mistet 42 prosent av dem diagnosen ADHD.

NRK Puls:

Oppsiktsvekkende
Resultatene er nå klare, og de vekker oppsikt. Hele 61 prosent av barna som deltok i prosjektet kom inn i normalområdet etter behandling. Av barna med opposisjonell adferdsforstyrrelse mistet 68 prosent diagnosen, mens hele 97 prosent av dem med adferdsforstyrrelse mistet diagnosen.

Det mest oppsiktvekkende funnet gjelder diagnosen AD/HD (Attention deficit hyperactivity disorder). Over halvparten hadde denne diagnosen da de gikk inn i programmet. Hele 42 prosent mistet diagnosen etter endt behandling.

Dette viser at det er mulig å lage en virkelighet uten stigmatisering, medisinering og tvang. Utrygge rammer gjør at noen barn opplever verden som uforutsigbar. De trenger solide rammer og god kontakt med voksne. Barn med såkalt ADHD kan bare ha et uvanlig stort behov for kontakt. Noen av oss er mer sårbare på dette området enn andre. Dette forverres av det moderne samfunnets isolasjon, fremmedgjøring og ensomhet. Man blir aggresiv eller likegyldig når ens behov ikke blir dekket. Dette kan lede til adferdsproblemer.

Allergi

Allergi regnes ikke som en sykdom, men er en tilstand av overømfintlighet. Hos allergikere vil kroppens forsvarssystem - immunsystemet - være følsomt for visse fremmede stoffer og lage antistoffer for disse som ikke er nødvendige. Dette gjør at man i sin tur får plager med øyne, nese, hud og lunger.

Wikipedia:

Allergi er ikke en sykdom, men en måte å reagere på. En form for overfølsomhet som skyldes spesielle forandringer i kroppens immunforsvar. (...)

Man regner med at ca. 30-40% av befolkningen lider av en eller annen form for allergisk lidelse. Siden 1960 har allergiske sykdommer økt dramatisk, spesielt blant barn og unge.

Mest kjente former for allergi er; høysnue, astma og eksem.

Listen over hvilke stoffer som kan fremkalle allergier er lang, og kan være alt fra dyrepels og organisk materiale (gress, pollen) til næringsmidler (egg, melk og nøtter) over til syntetiske stoffer (gummi, metaller og parfymer), se her.

Hva er grunnen til at så mange og for så vidt forskjellige stoffer kan utløse allergi? Det er nærliggende å tro at det ikke er stoffene i seg selv som er årsaken, men heller kroppens manglende evne til å venne seg til dem.

Allergi er et økende problem i vår kultur. Allergi har blitt en folkesykdom. I en artikkel om barns levekår før og nå oppgir Statistisk Sentralbyrå at allergier hos barn i alderen 0 til 17 år har økt fra nær 7% (1975) til 20% (1995).

Hentet fra her.

Norges Astma- og Allergiforbund oppgir høyere tall.

Norges Astma- og Allergiforbund:

Forekomst

Hos mer enn 40 % av befolkningen opptrer det allergiske reakjoner en eller flere ganger i løpet av livet. Hos de fleste dreier det seg om milde symptomer. Mer alvorlig allergiplager finnes hos 10-20 % av befolkningen. De fleste får symptomer på allergi allerede i barneårene selv om noen får plager først i voksen alder.

Det hersker en bred internasjonal enighet om at allergiforekomsten har økt de siste tiårene. Mye tyder på at livsstilsfaktorer som endring av kosthold og usunt inneklima kan være av betydning. I tillegg kommer redusert mikrobiell stimulering (hygienehypotesen) og endring i sammensetningen av bakteriefloraen vi omgir oss med.

Alle er enige i at det har vært en voldsom økning i allergitilfellene de siste årtiene. Man er dog ikke enige om hva årsakene til dette kan være. Noen peker på arv, hva som kalles atopi. Andre peker på miljø. Økt levestandard gir økt risiko for allergi, se denne oppsummeringen fra Folkehelseinstituttet. Økt levestandard betyr gjerne at begrepene helse og hygiéne får en fremtredende plass i våre liv. Hva som dermed på kort sikt gjør oss sunnere og friskere setter i gang en prosess som på lang sikt gjør oss svakere, mer plaget og mer sårbare.

Aftenposten.no:

Voldsom økning

-Økningen i antall allergiplager har vært voldsom de siste 30 årene. En kan undre seg over hvorfor kun tre prosent av barna som vokser opp i Estland har allergier. Dette til tross for høyere luftforurensning, mer fuktskader og flere husdyr, sier Storrø.

Han mener det er mye som tyder på at barna overbeskyttes etter fødselen:

-Barnet fødes med steril tarm. De førstebakteriene barnet kommer i kontakt med er i morens skjede. Siden blir barnet utsatt for en rekke mikrober. Disse etablerer seg i fordøyelsessystemet og blir til den normale bakteriefloraen som barnet bærer med seg, forklarer Storrø.

En robust normal bakterieflora i tarmen beskytter mot allergi. Storrø mener man i dag har fjernet viktige bakterier fra småbarnas livsmiljø i den aller første fase av livet.

Hygiénehypotesen eller hygiéneteorien sier at hvis immunforsvaret skal fungere godt må den aktiveres (stimuleres) av smittestoffer og bakterier fra vi er født.

Lommelegen.no:

- En teori som kalles hygieneteorien har en forklaring på fenomenet. I vesten har vi så god hygiene at antistoffene i kroppen går på lediggang. Antistoffene i kroppen skal normalt ta seg av blant annet bakterier og virus. Hygieneteorien sier at vi utsettes for så lite mikrober at antistoffene heller angriper kroppens immunsystem. - Dette er imidlertid bare en teori, påpeker Rød.

Allergiviten.no:

En samlet forskning tyder på at sterk påvirkning av smittestoffer (dårlig hygiene) i nyfødthetsperioden kan kople om sider av immunforsvaret med mindre tendens til å lage IgE-antistoffer. Smittestoffene (bakteriene) stimulerer immunforsvaret vårt til å lage IgG antistoffer til beskyttelse. Da leder bakteriene fra miljøet immunologien til spedbarnet inn på et IgG-spor og ikke inn på IgE-sporet (med atopisk allergi) selv om arv disponerer for atopisk allergi.

(...)

Bakteriemangel kan være årsaken til den eksplosive økninga i allergisk sykdom i den vestlige verden. Forskere ved NTNU mener at immunsystemet får mangelfull bakteriestimulering tidlig i livet. Dermed forblir immunforsvaret umodent og barnet disponert for allergi.

I Norge er dødeligheten på grunn av astma mer enn tredoblet siden 1960-tallet og hele 40 prosent av dagens barn og unge har en eller annen overfølsomhet som astma, allergi eller eksem. Ingen av de tradisjonelle forklaringene, som luftforurensing, dårlig inneklima eller antibiotikabruk kan gi svar på hvorfor stadig flere blir atopiske eller overfølsomme.

Tidsskrift for Den norske legeforening:

Auka mikrobiell stimulering, kanskje via bakteriefloraen i dei øvre luftvegane eller i tarmen, kan vere ei felles forklaring på redusert risiko for allergi i dei ulike gruppene artiklane omtalar. For svak mikrobiell stimulering av immunsystemet, med allergi som eitt av resultata, kan vere ein moderne mangelsjukdom.

At allergi, grunnet en for svak mikrobiell stimulering av immunsystemet, kan betraktes som en mangelsykdom er en interessant iakttagelse. Legestanden har ellers aldri vært dem som har argumentert mot hygiéne. Tvert imot, de fremfor noen har ansvaret for hele det helse- og hygiénehysteriet som karakteriserer det moderne samfunnet og vår vestlige livsstil. Det er et kjennetegn ved vår tid at vi, for deres eget beste, isolerer barn fra all mulig påvirkning vi mener er skadelig, noe som ironisk nok leder til at de får plager av en helt ny dimensjon.

Enda verre er det at allergi synes å være en ond sirkel. Norges Astma- og Allergiforbund gir råd om hva man kan gjøre for å bedre renholdet, se her. For allergikerene er dette sikkert gode råd for å minske deres egne plager, men hva med barna som blir født inn i og vokser opp i et slikt miljø? På denne måten avler allergi mer allergi.

Spiseforstyrrelser og overvekt

Spiseforstyrrelser regnes som en psykisk lidelse og bruker kode F50 i ICD-10. De utvikler seg gjerne hos unge i alderen 12-25 år, ofte mot slutten av puberteten. Ofte vil de som lider av spiseforstyrrelser avvise at noe er galt med dem selv. Til spiseforstyrresler hører:

• Anoreksi - der man begrenser sitt matinntak, og blir mer og mer opptatt av å ikke spise selv om man er sulten.
• Bulimi - der man angrer sitt matinntak, og oppkast eller bruk av avføringsmidler blir en tvangspreget rutine etter hvert måltid.
• Tvangsspising - der man spiser uten å være sulten, småspiser hele tiden eller har perioder med spiseorgier, se her.
• Megareksi - der man har et stort behov for å være stor og muskuløs, og spiser og trener overdrevent mye, se her.
• Ortoreksi - der man er overdrevent opptatt av å spise sunt og riktig, se her.

En oversikt over temaet spiseforstyrrelser finnes her. Under avsnittet 'Barn' leser vi at oppmerksomheten omkring spiseforstyrrelser hos barn før puberteten har økt, men at det har vært gjort få undersøkelser om 'early onset anorexia nervosa'. Tradisjonelt har spiseforstyrrelser rammet jenter. Man regner med at rundt 90% av alle dem som har spiseforstyrrelser er jenter.

Nettpsykologene.no:

Utbredelse av spiseforstyrrelser

Nærmere 120.000 nordmenn antas å lide av en spiseforstyrrelse. Statens Helstetilsyn oppgir at opptil 40.000 unge under 18 år har alvorlige problemer i forhold til mat. Selv om anoreksi er den tilstanden man som oftest legger merke til er bulimi og overspising mange ganger hyppigere. De siste 30-40 årene har antall tilfeller av spiseforstyrrelser økt kraftig, spesielt har antall tilfeller av bulimi og overspising økt.

Meget strengt beregnet regner forskere med at ca. 2% av den kvinnelige befolkningen i den vestlige verden mellom 15-45 år har anoreksi eller bulimi. Av disse utgjør tilfeller med anoreksi 25%, mens bulimi står for 75%. Her er ikke overspising medregnet og tallene vil reellt sett være høyere. Det er ca. 30% av de med anoreksi som er i behandling, mens kun 6% av de med bulimi er i behandling.

Halvparten får spiseforstyrrelsen før de er 18 år.

90% av de med spiseforstyrrelse er jenter og kvinner.

Spiseforstyrrelser forekommer ofte i miljøer der det er stort fokus på kropp og prestasjon. Dette gjelder spesielt innenfor toppidrettsmiljøer, dans og ballett og blant fotomodeller.

Spiseforstyrrelser er så utbredt at man har begynt å kalle det en folkesykdom.

Dagens Medisin:

En folkesykdom

Beregninger viser at det i Norge finnes nær 50.000 kvinner med behandlingstrengende anoreksi, bulimi og patologisk overspising (Rosenvinge og Götestam-Tidsskrift Norsk Lægeforening nr. 3 2002).

Spiseforstyrrelser er så vanlig at det må betraktes som en folkesykdom. Å vente i mer enn ti år på høyspesialisert behandling, er ikke rimelig. Behandling av en folkesykdom som rammer unge kvinner uten utdanning og innflytelse, burde være like prioritert som behandling av andre folkesykdommer.

Allerede i småbarnsårene lærer jenter seg samfunnets anorektiske kroppsideal. Spiseforstyrrelser har blitt en folkesykdom med sykmeldinger og derigjennom et liv utenfor samfunnet. Spesialisert behandling er effektiv, men kommer ikke alle til gode. Det er ikke lett å endre samfunnets skjønnhetsideal, men fullt mulig å sette inn spesialisert behandling mot spiseforstyrrelser tidlig i sykdommens vanskelige forløp. Da kan mange unge reddes fra et liv på siden av samfunnet.

I den senere tid har man blitt oppmerksom på at også gutter og menn kan rammes av spiseforstyrrelser, spesielt når det gjelder matvaner i tilknytning til en overdreven opptatthet av kroppsbygging og utseende (magereksi). Det har vært en økning av menn med spiseforstyrrelser, se her. Generelt har forekomsten økt for begge kjønn, med mørketall.

Lommelegen.no:

Når vi i dag snakker om en økning i forekomsten av spiseforstyrrelser i den vestlige kulturen, dreier det seg om to forhold.

En reell økning de tre-fire siste tiårene

En økt interesse for og dermed oppmerksomhet for ellers uoppdagete tilfeller

Det er særlig innenfor bulimigruppen og overspising vi ser økningen. Det er den kaotiske matatferden som øker mest. De restriktive anoreksitilfellene utgjør en mindre del av økningen.

Anoreksi er den spiseforstyrrelse som er mest kjent, selv om den på langt nær er den mest alminnelige. Den utgjør bare rundt 10% av tilfellene. Anoreksi er faktisk den psykiske sykdommen som har høyest dødelighet i befolkningen, se her. Denne kilden oppgir forekomsten av anoreksi til å være mellom 1% og 2% totalt, men er mer vanlig blant jenter og unge kvinner. Se også her for undersøkelser om hyppighet.

Anoreksi er som oftest en jentesykdom og tar som oftes til i puberten. Denne kvinnen har skrevet en bok som gir et godt innblikk i dette forholdet. Anoreksien startet når hun var 12 år gammel. Hun skulle bli tynnest av alle.

At anoreksi ikke er begrenset til barndommen, men kan fortsette og lede til døden, viser denne tragiske historien. At kvinnen var en ressurssterk og intelligent professor ga ingen garanti for bedre selvforståelse og selvbilde. Hun var, ifølge søsknene, "den mest ukuelige og bestemte person du kan tenke deg".

Hos ROS leser vi:

ROS, Rådgivning om spiseforstyrrelser:

Spiseforstyrrelsen er en måte å mestre noe som er følsesmessig vanskelig. Spiseforstyrrelsen handler om selvfølelse og kontroll. Spiseforstyrrelsen er ikke uforståelig - men kan være vanskelig å forstå.

Anoreksi kan oppfattes som fullt ut meningsfylt av anorektikeren.

Statens Helsetilsyn har laget en publikasjon. Her er det verd å merke seg følgende:

Statens Helsetilsyn, Alvorlige spiseforstyrrelser - Retningslinjer for behandling i spesialisthelsetjenesten, 2000, Side 22:

1.5 Forekomst

(...)

I klinisk sammenheng er imidlertid anorexia nervosa hos prepubertetsbarn vel kjent (20,70,71), mens bulimia nervosa forekommer sjelden hos barn under 14 år. Sammenholdt med befolkningsstudiene kan man derved anta at også når det gjelder barn vil anorexia nervosa lettere oppta omgivelsenes oppmerksomhet, som igjen kan føre til henvisning til helsevesenet.

Side 72:

F50.0 Anorexia nervosa

(...)

Diagnostiske retningslinjer

(...)

(e) Hvis utbruddet er prepubertalt, blir den pubertale utviklingen forsinket (vekststans, som hos jenter vises ved at brystene ikke blir utviklet og ved at det foreligger primær amenorré, og hos gutter ved at genitalene ikke utvikles normalt). Ved helbredelse blir puberteten ofte fullført normalt, men den første menstruasjonen inntreffer sent.

Anoreksi er altså et vel kjent fenomén blant prepubertale jenter og kan tolkes som et forsøk på å forsinke kroppens utvikling. De kvinnelige formene oppfattes som 'fedme' som må vekk. Dette er et avgjørende trekk. Ser vi på grunnene til anorektisk adferd, oppdager vi at begrepene trygghet (frykten for å bli en annen), unnvikelse (å flykte fra én selv), mental styrke (kontroll over kroppens behov) og identitet (dårlig selvbilde) alle er knyttet til relasjonen mellom ønsket kropp og virkelig kropp - i en fase av livet der jenter forandrer seg mye fysisk, forandringer som er større enn de guttene må igjennom. Dette forklarer hvorfor det først og fremst er jenter som får spiseforstyrrelser. Det peker på den makt kroppen vår har over vårt selvbilde og vår selvforståelse.

Lommelegen.no:

En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. Å sulte er et dramatisk forsøk på å undertrykke det å ha menneskelige behov overhodet, enten det gjelder mat eller andre menneskers omsorg. Vi kan tenke oss at på et ubevisst plan fryktes avvisningen om man gir uttrykk for sine behov og følelser. Mange opplever en følelse av å være sterkere enn andre, fordi de klarer å kontrollere behovene (mens friske folk gir etter for sine lyster og innfall!). Å presse kroppen ned i vekt kan også være et desperat forsøk på å "bli sett".

Et viktig menneskelig behov er sex. Det er godt samsvar mellom grunnene for anorektisk adferd og grunnene for seksualangst og frykt for intimitet. At anoreksi blir knyttet til seksualitet bør ikke være merkelig. Spiseforstyrrelsen, angsten for intimitet og kvinners forhold til menn blir gjennomgått i detalj her. En artikkel på engelsk om anoreksi og kvinnelig seksualitet finnes her. Kropp, hygiéne og seksualitet er nært knyttet sammen.

Lommelegen.no:

Hos de som har spiseforstyrrelser kan vi se et påfallende slektskap mellom forholdet til seksualitet og forholdet til mat. Den anorektiske sier gjerne nei til begge deler. (...)

A, 24 år, hadde knapt seksuelle erfaringer, til tross for et fast forhold i mer enn to år. Hun hadde anoreksi. Hun var i bedring, men det var fortsatt noen kilo igjen til normal vekt. Dels følte hun seg skremt av seksualiteten. Tanken på en så tett intimitet var overveldende. Og selve ideen om å bli trengt inn i, opplevde hun som en urenslighet. Og dels var seksualitet et ikke-tema. Hun kjente knapt noen lyster, hadde aldri erotiske fantasier, og hadde aldri masturbert. Av sin lege hadde hun fått forklart at dette nok hadde mye å gjøre med lavt ernæringsinntak, undervekt og lave hormonverdier. Lyster trenger føde.

DinSide.no:

Anorektikere sliter seksuelt

Høye krav og ulike forventninger gjør at mange sliter med spiseforstyrrelser og seksualproblemer. (...)

I foredraget "Kvalifisering av mennesket. Om kvinner, spiseforstyrrelser og seksualitet", ser sexolog og psykolog Elsa Almås på sammenhengen mellom dette. (...)

Personer med spiseforstyrrelser har ulike opplevelser av seksualitet. Ikke alle med spiseforstyrrelser har problemer med sexlivet, men ifølge Almås har mange problemer med å anerkjenne sine egne seksuelle behov og å sette grenser.

- Vi får ulike signaler fra omgivelsene. Jenter skal ha et vellykket sexliv, men samtidig være tilbakeholdne, sa Almås under foredraget.

Jenter skal også oppføre seg pent og være feminine.

- Mange som har vært guttejenter kommer i en alder hvor de får beskjed om å bli mer jentete, sier Almås.

Dette skaper problemer for mange. Når de plutselig tenker mer på kropp, kan det gå galt. Det kan også være vanskelig når de får et sexliv. Det er ikke lenge siden kvinner ikke engang skulle ha lyst på sex, og fremdeles er det mye tabu angående kvinner og sex.

Selv om gutter ikke er plaget av anoreksi, er det blitt en større forståelse for at også de kan ha problemer med relasjonen mat-kropp.

Lommelegen.no:

(...)

Gutters og menns vei inn i en spiseforstyrrelse kan følge arbeidet med å skulle bygge om sin kropp. Sunn kan være et mål i stedet for pen, med overdreven frykt for fett. Eller de kan manipulere kroppen i idrettslige sammenhenger, eksempelvis i vektklasseidretter, som bryting, judo, i hoppsport eller som jockey.

Homofile menn er en risikogruppe, med høyere forekomst enn blant heterofile menn. Diskusjonen om dette har vært noe delikat; av frykt for å forsterke fordommer om homofile som feminiserte menn. Det ligger imidlertid ikke noe diskriminerende i å konstatere at subkulturer blant homofile har drevet tegnleken om kropp, klær og identitet svært langt.

Usikker kjønnsidentitet?

I arbeidet med spiseforstyrrelser hos menn kan man støte på angst for sex, motvilje mot sex og forvirring om egen kjønnsidentitet. Flere beskriver usikker kjønnsidentitet før debut av spiseforstyrrelsen.

Gutters og jenters forhold til kropp og seksualitet er kanskje ikke så forskjellig som mange tror. Seksualangsten tar bare forskjellige former, mer ekstrovert og utagerende hos gutter enn hos jenter.

Overvekt er - i motsetning til spiseforstyrrelser - ikke en psykisk lidelse, men kan være en følge av slike lidelser og regnes som en livsstilssykdom. Begrepet sykelig overvekt brukes når relasjonen mellom høyde og vekt (den såkalte kroppsmasseindeksen) overskrider en bestemt verdi. Overvekt øker risikoen for hjerte- og karsykdommer og Type 2 Diabetes som er kostholdsrelatert.

Wikipedia:

Nest etter røyking er fedme og fedmerelaterte sykdommer den viktigste årsaken til tidlig død. Foruten helseskader resulterer fedme i store samfunnskostnader.

Det er en økning av sykelig overvekt i Norge. Hver femte nordmann har fedme, mens én av femti er sykelig overvektig.

(...)

Fedme er en stadig voksende livsstilssykdom blant barn, voksne og de fleste mødre, særlig i den vestlige verden der svært mange overspiser billig mat og beveger seg for lite. Samtidig er fedme skambelagt, og overvektige har svært liten status i populærkulturen og makthierarkiet i samfunnet.

Helse Midt-Norge sitérer en undersøkelse blant niåringer og 15-åringer gjort i Oslo i 2000:

Helse Midt-Norge:

Stadig flere barn blir overvektige

(...)

Overvekt blant barn
- 13 prosent av niåringene er overvektige.
- 10 prosent av 15-åringene er overvektige.
- Både niåringene og 15-åringene har gått opp to-tre kilo i vekt siden samme aldersgrupper ble veid og målt i 1975.
- Det fødes stadig flere barn med en fødselsvekt på over 4500 gram.

Her og her kan vi lese at hver fjerde åtteårige jente i Oslo var overvektig i 2004. Overvekt har blitt en folkesykdom. Folkehelseinstituttet presenterer en status for fedme og overvekt hos barn og unge i Norge i 2008:

I denne forbindelse er det ironisk at veiing og måling av barn har avtatt, som om deres vekt og høyde bare hadde interesse i en fortid da det fantes for lite mat.

Aftenposten.no:

Slutt på måling og veiing.
Det er et paradoks at når overvekt og fedme har vokst frem som et betydelig folkehelseproblem blant voksne, er de systematiske høyde- og vektmålingene i helsestasjons- og skolehelsetjenesten blitt redusert til et minimum.

Vi hadde lang tradisjon i å veie og måle barn på ulike klassetrinn. Vekt og høyde er viktige indikatorer på barnebefolkningens levekår i samfunnet. På 1980-tallet avtok klassevise høyde- og vektmålinger gradvis.

En ny barnevekststudie starter i september 2008.

På verdensbasis finnes det 20 millioner barn under fem år som er overvektige, se denne siden fra WHO. Overvekt er et økende problem blant barn i den vestlige verden. USA leder an i denne utviklingen som på så mange andre områder, se her. Økningen flater ut i USA, men fortsetter i Norge, se her. Det snakkes om en fedmeepidemi. Antall barn født med overvekt er stigende. Dobbelt så mange babyer over fem kilo fødes nå som for 15 år siden, se her. Overvekt i unge år øker risikoen for alvorlige sykdommer senere i livet, se her. Det finnes en sammenheng mellom overvekt og astma hos barn, se her. Type 2 diabetes opptrer i økende grad blant barn og unge, se her og her.

Hva årsaken til overvekt blant barn kan være, får vi et lite innblikk i ved å studere denne barnevernssaken, der en mor ble fratatt sin datter fordi 12-åringen veide over 100 kilo. Barn tar opp i seg de spisevanene som finnes omkring dem. Økt bruk av medikamenter og hormonelle forstyrrelser kan også være en årsak til overvekt, se avsnittet om Medisiner og hormoner her. Men generelt er årsaken til overvekt at man har et energiinntak som er større enn kroppens energiforbruk. Overskuddet lagres som fett.

Tidsskriftet.no:

Den grunnleggende årsaken til overvektsepidemien er en ubalanse mellom energiinntak og energiforbruk hos et stort antall individer (11). Blant barn og unge er økningen i andelen overvektige i den senere tid blitt knyttet til store endringer i livsstil (mindre tid med moderat fysisk aktivitet, mer tid med TV/datamaskin) og kosthold (mer fastfood med mer fett og sukker og lavere inntak av frukt og grønt) (16).

Stikkord er kosthold og fysisk aktivitet. Det mangler ikke på bevissthet omkring disse årsaksforholdene, se f.eks. her. Men det betyr ikke på noen som helst måte at samfunnet eller foreldrene makter å gjøre noe med problemet. Noen legger vekt på kostholdet, og oppfordrer oss til å fjerne det negativt ladete begrepet 'slanking', se her. Det er rimelig å anta at tynnhetsidealet og overdreven fokus på slanking, kombinert med en for stor bevissthet om skadevirkningene av overvekt, leder til et nervøst forhold til mat og videre til spiseforstyrrelser. Det er viktig å ha et avslappet forhold til det å spise. Dette blir ikke gjort enklere ved at vi bombarderes av tilbud om mat overalt, se her. Mat har blitt en del av forbrukersamfunnet, dvs. at det meningsfulle ikke ligger i det å virkelig trenge det vi spiser/drikker, det meningsfulle ligger i selve spisehandlingen. Det har vært gjort forsøk på å fjerne brusautomatene fra skolene i Norge, se her. Norges Diabetesforbund foreslår å gjøre brus dyrere.

Andre legger vekt på fysisk aktivitet.

Helsenytt.no:

Forklaringen på at vi blir overvektige er enkel: Vi bruker kroppen mye mindre enn før i tiden, slik at kroppen får for mye drivstoff. Dessuten har vi tilgang på drivstoff hvor vi enn vender oss. Det kroppen ikke trenger av drivstoffet blir lagret som fett, og vekten øker.

Vi spiser antagelig ikke mer enn tidligere.Kanskje snarere tvert imot. Men i dagliglivet bruker vi kroppen mye mindre.

(...)

Den fysiske aktiviteten, som vi fikk gratis før i tiden, må inn i vår levestil igjen.

- Alle vet at vi beveger oss for lite.

Barn skal sitte stille bak pulten og følge med i hva læreren sier. Når skolen er slutt for dagen, skal deres aktiviteter være organiserte og nøye kontrollerte.

Nordlandssykehuset.no:

(...)

Lite uorganisert aktivitet
Årsakene til økt overvekt skyldes ikke først og fremst økt inntak av kalorier. Dagens gjennomsnitts nordmann får sannsynligvis i seg omtrent like mange kalorier som for 20 år siden. Mindre fysisk aktivitet og framfor alt økende inaktivitet hos barn har medført generell vektøkning.

- Barna bruker mindre tid på uorganisert aktivitet som ballspill på løkka og mer tid foran tv og pc, sa Mevold.

På denne måten er problemet med overvekt en del av et langt mer generelt problem: vår livsstil, vårt behov av kontroll, vår manglende evne eller vilje til å bruke kroppen spontant eller som en del av nødvendige gjøremål. Vi organiserer fysisk aktivitet for barn i trening og sport, ikke uten en baktanke, men slik organisering er ikke noe barn i lengden finner lystbetont eller meningsfullt. Da gjør de heller som voksne, de setter seg til fordi det er mer lettvint, de unngår uteaktiviteter fordi det er 'tryggere'. Samtidig vet vi at mangelen på fysisk aktivitet gjør mennesker syke.

Barne- og familiedepartementet har laget et hefte om spiseforstyrrelser og overvekt hos barn og unge.

Barne- og familiedepartementet, Spiseforstyrrelser og overvekt hos barn og unge, 2005, Side 16-17:

Fysisk aktivitet og vekt
Dagens livsstil inviterer til inaktivitet; barn bruker mer tid på dataspill, TV og video enn utelek. Mange mennesker har et stillesittende arbeid og fraktes rundt i bil, trikk, buss, tog, rulletrapper, heis osv. Bomønster, trafikk og utemiljø fører til at foreldre heller kjører barn til skolen enn at de går selv. Mye av det som tidligere var variert utelek, blir nå organisert og regulert av voksne gjennom idrett. Naturlige friarealer er blitt regulert til andre formål. Alt dette har skjedd i løpet av knapt en generasjon. I vår tid er det derfor nødvendig å tenke over hvor mye man faktisk bruker kroppen i det daglige.

(...)

Råd
• Finn fram til aktiviteter barna trives med, slik at varige vaner kan innarbeides.
• Sørg for å gi barn og unge en positiv opplevelse av det å være i aktivitet.
• Prøv selv å vise at du er glad for å være i bevegelse, du er en rollemodell også her.
• Prøv å begrense «kjøring og henting» i tilfeller der barna like godt kan gå eller sykle.

Det mangler ikke på bevissthet og gode råd når det gjelder å motvirke overvekt.

Skolepress

Jeg er ca 19 år, jeg er jente, ca 165 cm, 48 kilo, til tider lat, fungerer under stress, men ikke press, jeg skal påbegynne mitt siste år på Videre Gående Skole, jeg har brukt sommeren på opplæring innen et yrke.

Straks begynner skolen og jeg er et emosjonellt katastrofeområde...

Den siste uken før skolestart er her.

Nå er ikke dette verdens undergang, men det sender meg flyvende inn i et kaos av nerver, som jeg slettes ikke har styr på. Siste år, siste sjanse herregud, for et prestasjonspress...

Må få jobb, må holde styr på skolen, må hjelpe til, må ta ekstraeksamener, må være perfekt. La meg forklare resultatet av alle disse tankene: Jeg blir nervøs, jeg flyr inn i vilt raseri når som helst over hva som helst, så nærmest synker jeg sammen helt paralysert, bare veldig rolig, ok. Så blir jeg kjempeglad, så flyr jeg på veggen og holder på å bli gal av sinne, så får jeg latterkrampe.

Akkurat denne uken av året er mitt emosjonelle katastrofeområde som elev og student. Resultatet av skolepress undervurderes sterkt.

Ovenstående er hentet fra en blogg og kan på en grei måte oppsummere hva dette avsnittet skal handle om.

Det sies ofte at skolen er et sted der vi skal få kunnskap for livet. Det som ikke sies så ofte, er at skolen også er et sted der vi skal graderes for livet.

Presset for å få gode karakterer er noe vi alle kjenner. Er man heldig, vil dette presset være et gode. Ideelt sett skal jo karakterer være en inspirasjon til å jobbe med skolearbeidet og forbedre sine kunnskaper. Og hvis man lykkes, så er jo det bra. Problemet begynner når de samme karakterene brukes til å sette mennesker opp mot hverandre, gradere dem, rangere dem og sile dem ut. Da er det to spørsmål som blir viktige: Hvor relevant er karakterer i bedømmelsen av et menneskes evner og ferdigheter for et senere yrke? Settes karakterer objektivt og rettferdig, eller er karaktersettingen i realiteten vilkårlig og subjektiv, og en sammenligning mellom dem dermed fundamentalt urettferdig?

Jeg skal ikke svare på disse to spørsmålene her, men heller dokumentere de høyst reelle problemene som karakterjaget og skolepresset skaper i norske skoler i dag, problemer som ikke bare er ille for mange unge mennesker, men som direkte kolliderer med den uttalte hensikt en skole skal ha, nemlig som et sted der man skal få kunnskap for livet.

Mye av det vi legger i begrepet skolepress kommer av det faktum at det ikke finnes noe alternativ til lang teoretisk utdannelse.

NOVA Rapport 21/05 - «Likestillingsprosjektets» barn, Kap.4, 2005 :

Skolens innhold – eller snarere mangel på meningsfylt innhold – har også vært tema for deler av den kritiske ungdoms- og skoleforskningen. Nils Christies bok Hvis skolen ikke fantes skapte kraftig debatt på 70-tallet (Christie 1971). Christie mente at den lange ungdomstiden oppstod fordi ungdom ikke lenger var etterspurt som arbeidskraft, verken i samfunnet eller i hjemmet. Skolen ble alternativet, men skolens innhold ga ikke ungdommene mulighet til å oppleve seg som hele individer. Elevene var verdifulle bare i den grad de var flinke og mestret de oppgavene skolen påla dem. Dette skapte tapere, mente Nils Christie. Men effekten slo også ut på normaleleven og skapte generell mistrivsel. Skolen fikk mer og mer preg av å være en oppbevaringsinstitusjon, og ble karakterisert som det venteværelset ungdom befant seg i før de kunne tre over dørstokken til voksenverdenen, hevdet Christie.

Sysselsettingen i industrien falt dramatisk på 1980-tallet, se SSB her. Kapitalhensyn gjør at industriproduksjon lønner seg dårlig i Norge. Manuelt arbeid og håndverksfag inngår ikke mer i den generelle samfunnsoppbyggingen og har fått lav status. Det er også karakteristisk at de nye yrkene innen service og omsorg, i særdeleshet arbeid som har med barn å gjøre, også har lav status og er dårlig betalt. For mange er høy lønn det eneste virkelige kriteriet på et meningsfullt arbeid. Vi lever i en tid der vi idealiserer forbruket. For å få høy lønn må du i alminnelighet ha høy utdannelse. For å få høy utdannelse må du ha de beste karakterene og komme inn på de riktige studiene. På sånt sett er karakterer ikke bare et tegn på at man har tilegnet seg nødvendig grunnleggende kunnskaper, de blir også et mål i seg selv. Dette karakterjaget er helt uavhengig av hva som egentlig er nødvendig, både for én selv og for samfunnet (se her).

Dette har som rimelig konsekvens at mange får et anstrengt og kunstig forhold til skolearbeid og læring. Læring blir et spørsmål om poengsanking, se her og her. Mange får innpodet forventninger fra de er små fra sine foreldre, forventninger som kan være urealistiske. Vi er ikke alle skapt for å mestre mye teoretisk kunnskap. Skuffelser gjør at man får et bestemt tankesett om seg selv og andre, både følelsen av personlig utilstrekkelighet men også ideen om 'taperen' og 'tapskarrieren' - når alt nødvendig arbeid i realiteten er like mye verd.

På nettstedet til Psykisk helse i skolen siteres en undersøkelse der depressive reaksjoner settes i sammenheng med et sterkt press for å lykkes.

I bladet for Allmen- og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen skriver man under tittelen "Er unges gode helse kun valgflesk?" :

Utposten:

Bakteppet er unges liv hjemme, på skole og i fritid. Ikke noe tidspunkt i historien har bydd på så mange positive muligheter. Men kontrastene er store. Tiden sammen med voksne er stadig kortere. Familiene som nettverk er svekket. Trender og moter skifter fort. Det er viktig å henge med. Tid og tanke er okkupert av billedmedier. Mobiltelefonen er ofte skrudd på døgnet rundt. Forventningene til sosial deltakelse er høye. Samtidig er kravene store til skoleprestasjoner. Veien til en tapskarriere er kort. Hvordan de unges totale situasjon virker på deres helse, er lite kjent.

Vi vet imidlertid at to av tre av alle 15- og 16-åringer i Oslo i 2000 og 2001 svarer at de er utsatt for et stort press for å lykkes. I denne gruppen er andelen unge med depressive symptomer dobbelt så høy sammenlignet med de øvrige kameratene. I samme undersøkelse er resultatet at 10 prosent av guttene og 26 prosent av jentene har betydelige depressive symptomer. Flere utenlandske undersøkelser tyder dessuten på at andelen unge med slike plager er økende.

At veien til såkalte tapskarrierer er kort, er et relativt nytt tankesett i vår tid. Det henger sammen med revurderingen av - og innholdet i - begrepet arbeid.

Det anstrengte forholdet til skolearbeid kan for enkelte blokkere evnen til å ta til seg kunnskap.

Spesialpedagogikk nr. 2/2004:

Matematikk, angst og ”blokkeringer”

Lærerne rapporterer ofte om ”blokkeringer” i forbindelse med matematisk læring. Disse blokkeringene oppfattes oftest som emosjonell blokkering – en slags læringssperre på grunn av angst og derav motvilje til faget. Disse blokkeringene rapporteres sjeldnere i andre fag. I arbeidet med spesifikke matematikkvansker, har mange av oss iakttatt slike blokkeringer. I utgangspunktet kan det være tale om ulike tilstander, men siden fenomenet oftest opptrer i forbindelse med matematikkvansker kan det være nærliggende å tenke seg at en spesiell mekanisme ligger bak. I tilfelle, er den da av emosjonell karakter?

Har stress blitt den nye barnesykdommen? Symptomer på stress er ikke bare relatert til skolepress, men springer ut av den totale livssituasjonen som mange unge befinner seg i, en livssituasjon som ironisk nok ligner mer og mer på den de voksne har. Barn stresser seg syke, se her.

En doktoravhandling fra Universitetet i Bergen viser sammenhengen mellom skolestress og subjektive helseplager blant 11-15-åringer, gjerne i kombinasjon med lite fysisk aktivitet. Vi leser:

Doktoravhandling UiB:

Tidligere undersøkelser har vist at helseplager som hodepine, ryggsmerter og nervøsitet påvirker velvære og funksjonsevne blant barn og unge. (...)

Resultater fra norske data viste også at et høyt nivå av plager henger sammen med et høyt nivå av skolestress, og et lavt nivå av fysisk aktivitet. Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og plager ser ut til å være svakere for jenter enn for gutter. Deltakelse i fysisk aktivitet ser ut til å ha mest positiv effekt for de elevene som opplever høyest grad av skolestress. Konklusjon: Et stort antall 11-15 åringer rapporterer et høyt nivå av helseplager. Slike plager ser ut til å kunne måles ved hjelp av spørreskjema i denne aldersgruppen. Plagenivået ser ut til å kunne reduseres ved hjelp av tiltak i skolemiljøet, og ved tiltak som kan øke barn og unges deltakelse i fysisk aktivitet.

Det er ironisk at "deltakelse i fysisk aktivitet" ofte betyr organisert idrett, slik at man selv ikke da unnslipper oppdelingen i vinnere og tapere, prestasjonskrav og press.

Skolevegring er angst for å gå på skole og kan defineres som "vansker med å møte på skole som følge av emosjonelt ubehag", se her og her.

NTNU - Angst og skolevegring:

Fem til ti prosent av elevene i norsk skole innfrir kriteriene for en eller flere angstlidelser. Forekomsten av angstlidelser er derved like stor som de ulike atferdsvanskene, men de har blitt viet langt mindre oppmerksomhet i skolen. Angstlidelse i tidlig alder er hos mange forløper for flere andre vansker, eksempelvis depresjon, rusproblematikk og atferdsvansker.

Det levnes ingen tvil om hva som er status for barn som ikke vil gå på skole. De enten har - eller vil utvikle - "depresjon, rusproblematikk og atferdsvansker". Det levnes heller ingen tvil om hva foresatte må gjøre med slike sarte og ømfintlige barn.

Aftenbladet.no:

Tandre

- Det handler ofte om dem som er litt tandre, og blir sittende hjemme, sier Sundby.

Skolevegrerne kan utvikle angst og depresjon. Sundby mener det i stor grad handler om at elevene sitter hjemme og vet at de skulle vært et annet sted.

På barneskolen er målet i de aller fleste tilfellene å få barnet tilbake på skolen. Vegringen for dem handler stort sett om frykten for å skilles fra foreldrene, og en uforklarlig frykt for skolen. Skolevegring på ungdomstrinnet kan være tegn på sosial angst, og ikke alle kan hjelpes tilbake til en vanlig skolehverdag, mener Sundby.

Autoritet

Det finnes ingen klar statistikk over problemet. Sundby anslår at alvorlig skolevegring, hvor elever blir borte fra skolen i måneder i strekk, rammer ca. én prosent av elevene. Det er ingenting som tyder på at det er et voksende problem.

Sundby mener foreldre må bruke sin autoritet for å få barna til å gå på skolen.

- De må bruke litt makt, og få en tiåring som vil slutte på skolen til å forstå at det ikke er noe alternativ, sier Sundby.

På denne måten skapes bildet av taperen som ikke vil gå på skole. Da blir vi anbefalt å bruke "litt makt" for å løse problemet.

I Norge er det fremdeles relativ stor forståelse for at barneskolen skal være fri for karakterer, selv om det kommer forslag om det motsatte, se f.eks. her og her. Dette kan være forklaringen på at selvmord direkte relatert til skolepress er liten i Norge. I Japan er tilfellet en annen.

Med jevne mellomrom blir det offentliggjort internasjonale undersøkelser der norske barns skoleprestasjoner blir sammenlignet med andre land, se PISA 2006 og TIMSS 2004. At Norge ikke kommer på topp i slike undersøkelser skaper bekymring hos mange instanser. Fra utlandet kommer advarsler om lavt nivå, og det levnes ingen tvil om hva som kan skje med de såkalt skolesvake, se her.

Er mer skolearbeid og hjemmelekse løsningen? Eller vil dette bare gjøre elevene mer stresset og øke forskjellen på dem som klarer seg og dem som ikke klarer seg?

VG.no:

Hjemmelekser fører med seg høyt stress-nivå, hodepine og søvnvansker hos altfor mange skoleelever.

Det mener den anerkjente svenske skoleforskeren Jan-Olof Hellsten.

(...)

Han viser til en hel mengde undersøkelser fra skolen de siste 20 årene, som beretter om mye mer stressede skoleelever.

Den erfarne skoleforskeren fra «Pedagogen» på Universitetet i Uppsala mener skolene har hengt seg fast i en gammel og lettvint arbeidsmetode ved å pøse på med lekser.

- Ofte kan ikke lærerne en gang begrunne hvorfor de gir lekser, sier Hellsten. Han er spesielt bekymret for de elevene som ikke får hjelp fra foreldrene til hjemmearbeidet med leksene.

Her kan vi lese at mange dropper ut av videregående skole. Hva er årsaken til det?

Dagsavisen.no:

Alle som har avsluttet grunnskolen i 1994 eller senere har re