NAFP-Bulletin

NAFP-Bulletin var tidsskriftet til Pedofil Arbeidsgruppe i Norge og kom ut i årene 1975 til 1981.

Gruppen hadde denne målsettingen:

Pedofil Arbeidsgruppe søker å belyse følelsesmessige og seksuelle bånd mellom unge og voksne.

Kvinner og menn som er engasjert i barn og unges følelsesliv er velkommen i gruppen, som er et forum for all debatt om barn og seksualitet.

Ledelsen og de fleste av medlemmene var menn som var tiltrukket gutter, men det går klart frem at alle var velkomne, også ikke-pedofile.

Jeg fikk tak i orginalene til NAFP-Bulletin, og i det følgende presenterer jeg et utdrag. Det var ikke praktisk mulig å gjengi alt, men jeg har forsøkt å gi et så komplett og dekkende utdrag som mulig.

Litt om selve tidsskriftet: Det er trykket i sort-hvitt offset og er i A5 format. Sideantallet varierer fra 12 til 20. Layout bærer preg av å være gjort for hånd. I årene 1975 og 1976 var tidskriftet ikke trykket i offset men stensilert. Hvert nummer har en leder og kan inneholde leserbrev, bokomtaler, kunngjøringer om treff og arrangementer, reisebeskrivelser, personberettelser og korte notiser. Det finnes enkelte bilder av barn, i hovedsak gutter, noen nakne. Korte resymér på engelsk forekommer, da NAFP-Bulletin ble sendt til mange land.

Tidsskriftet er digitalt fotografert og omgjort til tekst med et dataprogram som leser digitale bilder. Jeg klarte ikke å få tak i årgangene 1975 og 1976. Jeg fikk heller ikke tak i det aller siste nummeret som kom ut i 1981. Ellers er samlingen komplett. Navn på mennesker som ikke kan regnes som offentlige er fjernet. Ortografien er enkelte steder rettet. Forsiden og minst en side i hvert nummer er gjengitt i orginal.

Nedenfor er det gitt en innholdsfortegnelse som viser alle utgavene. Man kan trykke på en utgave og hoppe direkte til det. Tilslutt er referanser med mer informasjon om det som nevnes i teksten, samt en avsluttende kommentar.

De som måtte ha mer informasjon om NAFP-Bulletin bes vennligst ta kontakt med pedofili.info.

1977 - 1

SEKSUELT MISBRUK

Sist høst ble det arrangert en kongress om barnemishandling i Geneve. Også seksuell misbruk av barn ble tatt opp. En amerikansk lege påsto, uten noen form for dokumentasjon, at seksuell misbruk samt gutte- og pikeprostitusjon i alderen 8 - 14 år er sterkt økende.

En av deltagerne på kongressen, Bennie Sjovall fra Detroit, USA mente det var livsviktig for barn å komme ut av en slik livssituasjon hvor de var utsatt for seksuell misbruk: "Piker som i lengre tid hadde blitt seksuelt misbrukt av sine fedre eller andre slektninger, ble svært ofte prostituerte og havnet i narkotika-, alkoholmisbruk og kriminalitet", sier hun i et intervju med Dagbladet 28/9 76.

I en artikkel i det amerikanske tidsskrift 'Children Today' (mai-juni 75) skrev den amerikanske legen, Suzanne M. Sgroi om seksuell forulempning av barn under tittelen: Den siste barriere i barnemishandling. Hun beklaget seg over hvor lite populært det var å ta opp dette tema blant kolleger. Diagnosen 'seksuell misbruk' har ikke vært "in" - man har lukket øynene og nektet å godta at problemet eksisterer. Hun krever: "Hvis offeret for en påstått seksuell krenkelse er et barn, må det foretas en fullstendig undersøkelse med omhyggelig oppmerksomhet overfor andre tegn på fysisk misbruk. Undersøkelsen er heller ikke komplett før barnet omhyggelig er gransket for mulig oral/anal penetrering så vel som for genital berøring."

Videre krever hun at straks et barn behandles for en kjønnsykdom, må det undersøkes om barnet er seksuelt misbrukt. En må ikke slå seg til ro med forklaringer om smitte fra f.eks. bruk av felles sengetøy. Barn er etter hennes syn ungdom helt opp til 17 - 18 årsalderen. Sgroi understreker den rapporteringsplikt helsepersonalet i USA har i slike saker. I et appendiks presenterer hun noen 'case'-historier med brutale voldtekter eller andre klare fysiske forulempninger av meget små barn - helt ned til en to måneder gammel baby med døden som følge av overgrepet.

Bennie Sjovall og Suzanne Sgroi arbeider begge ved offentlige helseinstitusjoner med barnemishandling generelt som arbeidsfelt. Dette er altså utgangspunktet for deres befatning med seksuelle forhold.

Et typisk behandlingstilfelle er den situasjon hvor et ekteskaplig samliv har gått i stå, og hvor en retardert og frustrert familiefar har rettet sine drifter mot datteren. Alkoholmisbruk hører gjerne med i bilde. Det blir ikke tatt noe hensyn til pikens følelsesliv. Sterkt mot sin vilje må hun krype til køys med faren - presset med hennes avhengighet av ham - for utelukkende å tilfredsstille hans behov.

Det er neppe snakk om noen spesiell pedofil legning hos denne faren. Han tar i bruk det som er nærmest tilgjengelig, og i sin tilstand har incesttabuet ingen forhindrende virkning. Under slike forhold vil piken føle seg 'brukt' og utnyttet. Blir forholdet alminnelig kjent taper hun sosial aktelse. En flukt inn i stoffmisbruk og et liv som prostituert kan bli et resultat. En betydelig rolle spiller her det krav menn stiller til kvinnen om at hun skal være 'ren' og 'ubrukt' for å være attråverdig som ektefelle.

Som Bennie Sjovall meget klokt sier så deler disse døtre et skjebnefellesskap med foreldrene, og familieterapi er en bedre løsning enn langvarig internering av faren. Det er det da i en viss utstrekning muligheter til i noen stater i USA.

Det som helsepersonalet ved barnemishandlingssentrene tydelig synes å mangle, er en dypere forståelse av barns seksuelle følelser, og hvordan barn selv kan eksponere disse i ulike sammenheng. Det kan stilles et spørsmålstegn ved helsepersonalets evne til å skille sunne seksuelle bånd på den ene side og misbruk der bare ens egne interesser blir ivaretat uten hensyntagen til barnets velbefinnede på den annen side. Det er vel først og fremst sistnevnte kategori som innrapporteres til helsemyndighetene, og som først og fremst tegner bilde av seksuell kontakt mellom barn og voksne. Det inntrykk en sitter igjen med er at både Suzanne Sgroi og Bonnie Sjovall regner enhver erotisk kontakt mellom voksne og barn som misbruk. De har tydeligvis ingen forståelse for at seksuelle bånd kan spille en positiv rolle i felleskapet mellom barn og voksne. Under mange omstendigheter er det bare en sterk libido som gir krefter nok til å hjelpe unge mennesker som andre har gitt opp. Mange unge trenger den nærhet med et annet menneske som de seksuelle bånd kan gi. En ansvarsbevisst pedofil vil alltid la den unges egne ønsker og behov gå foran sine egne. Men det er ikke nødvendigvis seksuell misbruk bare fordi den voksne selv også har glede av forholdet.

[engelsk sammendrag]

(J.-E.R.)

PIE intervjuer pedofile.

(fra UNDERSTANDING PAEDOPHILIA nr.3 -76)

Den britiske pedofile organisasjonen PIE har foretatt en undersøkelse ved hjelp av spørreskjema (personlighetstest) blant sine medlemmer. (N=) 96 av ialt 114 medlemmer - inklusive 2 kvinner - besvarte spørsmålene. 68% var tiltrukket av gutter, 13% av piker og 19% av både gutter og piker. Den høye prosenten for gutter antas å skyldes at PIE hovedsaklig har vervet medlemmer gjennom homofile publikasjoner. 20% av de mannlige pedofile var gift (75% av hetero- og bare 7% av de homo-pedofile). 59% av de spurte var også tiltrukket av voksne. En høyere prosent av de homoseksuelt innstilte - 48% - betraktet seg selv som utelukkende pedofilt interesserte; tilsvarende for bi- og heteroinnstilte var h.h.v. 33% og 17%.

Det er Tom O'Carroll som presenterer denne undersøkelsen. Han skriver videre at få var seksuelt tiltrukket av helt små barn, men interessen økte med alderen. Det var en maksimal interesse for 10-11 åringer blant hetero-, 12 og 13 åringer for h.h.v. bi- og homo-pedofile. Deretter var kurvene synkende igjen. Videre hevder han at resultatet gir liten støtte til teorien om at pedofil legning er en følge av forføring av en voksen som barn: "Noen svarer at deres første erfaring skjedde med en voksen, men i langt flere tilfelle - hvor en annen part var involvert - var partneren et annet barn, vanligvis på samme alder."

I en kommentar i det nederlandske FINVARA pekes det på at disse resultatene synes å stemme bra overens med Bernards undersøkelse (N=50) for noen år siden på Breda-treff. Kinsey-tall er også trukket inn, og en finner overensstemmelse mellom PIE/Bernard/Kinsey m.h.t. alder når bevisste sex-leker tar til hos barn.

(...)

Også barn har et seksualliv. - Denne "innrømmelsen" finner vi som en stor overskrift i Alle Kvinner nr. 1, 1977. Det var jo ikke akkurat fra den kanten vi ville vente en, tross alt, såpass liberal holdning. Så kanskje det er håp tross alt? Selv om ting kan synes å gå litt opp og ned i blant så har vi vel de siste tiårene vært inne i en periode med liberalisering når det gjelder alt som har med kjønn og sex å gjøre. Bare tenk på "Sangen om den røde rubin". "Alle Kvinner" har er spalte som heter "Snakk ut". Det var her vi fant nevnte artikkel av Berthold Grünfeld. Foranledningen var at noen foreldre hadde lurt på om barn hadde seksualliv og så skrevet til "Alle Kvinner" for å få svar. En kan jo aldri vite.

Artikkelen er ikke på noen måte revolusjonerende. Der står i grunnen bare ting som burde være selvfølgeligheter. Poenget er imidlertid at for svært mange er ingen ting selvfølgelig når det gjelder temaet barn og seksualitet. Det er tabu. Den kulørte ukepressen leses av mange - og særlig av personer vi mistenker for å være mest fordomsfulle. Derfor tror vi at artikkelen hadde sin misjon. Nå venter vi på at "Allers" og "Familien" kommer etter. Du verden.

Vi sakser: Ungdom og seksualitet. Det er ofte vanskeligere å snakke om intime ting med større barn. Spesielt opplever vi ofte at menn har store problemer med å få kontakt med sine sønner. De er redde for å vise ømhet og varme overfor sin halvvoksne gutt. Mødre kan som oftest lettere snakke med døtrene om kjærlighet og seksualitet, forplantning og prevensjon. - Det finnes mange gode bøker både for barn og ungdom om seksualitet. Likevel er det forbausende hvor dårlig utvalget er hos de fleste bokhandlere og bibliotek - både i Oslo og utover landet. Man kunne faktisk tro at filosofien om at jo mindre man vet, jo bedre, fremdeles er den rådende. -Berthold Grünfeld, psykiater.

Internt

Vi minner om neste møte i NAFP. Det blir som nevnt i forrige nr. av Bulletin fredag 18. februar. Fremmøte ved Cafe Royal i Hotell Scandinavia kl. 19.00. Vel møtt!

Denne gang har vi forsøkt å trykke i offset. Ettersom vi er helt uerfarne med denne trykkemetoden håper vi leserne bærer over med skjønnhetsfeilene. Resultatet og økonomien vil avgjøre om vi kommer til å fortsette med offset-trykk. Vi i redaksjonen er svært interessert i å motta stoff og fotografier (svart/hvitt, ikke pornografiske) til Bulletin. Er det noen som har noe materiale de mener vi kan bruke, så send det inn! Ellers er vi interesserte i høre lesernes synspunkter på hva slags stoff som ønskes i Bulletin. Vi tror det er et behov for å bringe reisetips og stoff om utenlandsturer, så er det noen som har personlige erfaringer å bygge på her, så skriv til oss!

Redaksjonens adresse: NAFP, Box 134, Blindern, Oslo 3.

Siste side (baksiden).

1977 - 2

MANGLENDE MOTFORESTILLINGER

Ofte hører en i diskusjonen om den seksuelle lavalder at barn og unge er for umodne og mangler nødvendige motforestillinger mot å inngå seksuelle forbindelser. De skal derfor gjennom lovgivning "beskyttes mot seg selv". De kan ikke overskue konsekvensene og deres samtykke enn si initiativ, kan ikke godtas.

Hvilke konsekvenser?

En kan svare ved å henvise til risiko for veneriske sykdommer eller uønsket svangerskap (hvis det da er snakk om samleie). Disse farer får de unge i dag tidlig kunnskap om og stor aktsomhet i denne sammenheng er et viktig krav å stille. Imidlertid hender det vel sjelden at en i 'moden' alder avstår fra seksuell kontakt av angst for venerisk smitte, og faren for slik smitte er vel ikke synderlig stor om man i hvert fall unngår rene tilfeldige forbindelser med fremmede.

Faren for å overføre en spesiell legning (homofil eller pedofil) - den såkalte forføringsteorien - har nærmest krampaktig blitt benyttet til å rettferdiggjøre straffeforfølgning mot pedofile relasjoner. Denne teori har funnet veien helt fram til eldre stortingsproposisjoner. Men etter som seksualforskningen har gitt oss større innsikt, så har denne teorien måttet bli vraket.

Nei, det er nok andre årsaker en må lete etter for å forklare påstanden om utilstrekkelige motforestillinger hos unge.

-Hvilke forestillinger?

Etter som en nærmer seg voksen alder, så rettes de seksuelle lengsler i stadig større utstrekning mot spesifikke personer, kjønn og situasjoner. Den seksuelle 'smak' utvikles - seksualiteten målrettes og fryses fast. Dessuten blir man mere og mere vanemenneske og trives ikke i uvante seksuelle forhold. Den voksne verdenen representerer naturligvis et konglomerat av seksuelle behov og libidoøse ytringer. Men de fleste voksne har vondt for å forstå at unge kan være interessert i seksuell kontakt med en voksen, som kanskje befinner seg langt utenfor deres egen utviklede erotiske smak. Deres sjalusi overfor den som tillater seg et ømt og intimt forhold til unge er åpenbar. I det de selv i større eller mindre utstrekning sjarmeres av yndige barn og ungdom.

Voksne mennesker er fanget av den forstenede seksualangst med ditto forvanskninger og komplikasjoner av den erotiske drivkraft - infisert i vår kultur av en sedelære full av fordommer.

Alt dette adderer seg opp til en holdning - en motforestilling - overfor seksuell atferd som de unge foreløpig er fri for eller i opposisjon til.

Barn og ungdom er utstyrt med stor appetitt på livet og forsøker å danne seg et bilde av de goder som byr seg. - De søker opplevelsen. De ønsker å gjøre sine egne erfaringer og er ikke fornøyd med å rette seg etter formaninger - heller ikke etter den vulgærpropaganda om "stygge menn" de stundom utsettes for. De fleste unge vil selv utvikle en personlig erfaring til de forhold de blir advart mot.

I sin nylig utkomne bok 'Exploring the Pederast Underground' (se Bulletin nr.6/76) peker dr. Parker Rossman på den betydning mystikken har for de unge ved å engasjere seg i tabubelagt atferd og kultus i seksuelle spørsmål.

Kinsey godtgjorde at evnen til tett påfølgende orgasmer er størst for gutter i førpuberteten. Som bl.a. dr. W. Churchill pekte på i sin bok 'Homosexual Behavior In Male' (1967), så opplever den unge mannen en seksuell potens i puberteten som er sterkere enn den vil være noensinne senere i livet. På disse alderstrinn er seksualiteten rettet mere mot selve spenningsopplevelsen i egen kropp enn mot ønsker om f.eks. penetrering av et seksualobjekt.

Derfor vil de unge søke seksuell opplevelse sammen med et menneske de liker, som de føler seg trygg med og som de kan lære av. - Og det er slett ikke alltid en jevngammel. Derfor kan vi oppleve at noen unge søker intim kontakt med et menneske som kanskje ikke vil være i overensstemmelse med den seksuelle 'smak' de utvikler når de blir eldre. Men som det bl.a. fremgår av de 'case'-historier vi presenterer her i Bulletin (se også nr. 1/77) fra dr. F. Bernard et al.'s 'Sex met kinderen', så har gjerne voksne, - som mens de var barn opplevde seksuelle og vennskaplige bånd til en voksen, - positive minner om dette i voksen alder. Lignende konklusjoner synes å kunne sluttes av psykolog T. Langfeldt's upubliserte intervjuarbeider i Norge.

Dette fratar naturligvis ikke den voksne et ansvar. De unge må få beholde sin valgfrihet, og de må ikke hindres, men snarere hjelpes, i sosialt fellesskap med jevnaldrene. Den voksne må være på vakt mot å misbruke sin autoritet og maktposisjon, men det er et krav som må gjelde i alle slags forhold mellom mennesker.

Selv om unge også kan ta feil, må en ikke undervurdere deres dømmekraft. "Instinkter er vår ungdoms veivisere", skrev Johan Borgen en gang. Hvis de nevnte etiske fordringer følges i relasjoner mellom unge og voksne, er det ikke noen oppgave for omgivelsene å gripe inn i idyllen...

[engelsk sammendrag]

(J.-E.R.)

EN UNDERLIG MANN OG EN FRIVILLIG GUTT I EN SOMMER
SOM TETTER GAPET AV ENSOMHET MELLOM DEM.

-"Tror du jeg er homo?". Charles, 14 år gammel, henvender seg til sin venn og privatlærer Justin 47 år. -"Nei, men alle ønsker og trenger hengivenhet, og du har ikke fått for mye av det, Charles".

De har ligget ved siden av hverandre på stranden. Charles har latt sin hånd gli rund armen og hånden til sin nære venn. Han frykter å måtte bo hjemme i et helt år i selskap med sin plagsomme eldre søster Gloria. Han trenger hjelp til å perfeksjonere seg til opptaksprøven på kostskolen St. Matthew til høsten. Moren er ikke så begeistret. Hun har hørt at mange ender opp som homo i slike skoler.

Men en dag i sommerferien, tilbrakt på familiens landsted, hadde Charles tatt mot til seg og oppsøkt eneboeren, som den snille yngstesøsteren, Meg, mente kunne være en tidligere lærer. Eneboeren hadde vært avvisende, men i et svakt øyeblikk gikk han med på å undervise Charles - under hard justis og tukt. Det er bare Meg som får vite om brorens leksjoner.

Men etterhvert utviklet det seg et varmt vennskap mellom Charles og eneboeren. Charles begynte å forestille seg Justin som sin nye far. Charles gjør store fremskritt i undervisningen og lever noen uker i lykkelig trygghet sammen med sin venn. En dag de ligger på badestranden legger Charles sin hånd over Justins behårede bryst og kjenner en elektrisk pirring gjennom seg.

Charles vil bli flyver som sin far. Men en dag får han vite at faren endte sitt liv som et alkoholvrak i rennestenen. Denne avsløring, formidlet av Gloria, utløser en voldsom spenning hos ham. Mitt på natten oppsøker han Justin og får ligge sammen med ham resten av natten. Charles føler nå at han har spilt sine følelser for strekt ut mot Justin og aner at forholdet, idyllen, snart vil måtte ta en slutt.

-"Jeg har visst hva jeg er i lang tid!", skriker han ut mot Justin. "Og det hadde han. Uten å vite [at] han visste, hadde han visst det." I et øyeblikk anklager han Justin: "Så hvorfor gjorde du....." "-Gjorde hva, Charles?" Men Charles stopper. Han hadde gjort alt selv. Charles strakk alltid hånden ut. Justin hadde hele tiden forsøkt å dempe ham.

Sommeren er slutt, Charles har nådd sitt mål og begynner på St. Matthew. Men sommeropplevelsene har satt sine spor, lidenskapene er ikke borte. En tung høstdag drar han avsted for å oppsøke sin venn. Denne utflukten blir mere gripende enn en kunne ane...

Isabelle Holland - kjent som forfatter av bøkene 'Cecily' og 'Amanda's Choise' og fra reportasjer bl.a. i Life Magazine - forteller likefrem. Hun ironiserer over vår tids psykologisering og vitenskapliggjørelse av barneoppdragelse og gir flere spark til moderne pedagogers "elevsentrerte" undervisningprinsipp. Eneboeren Justin utstyrer hun med fortid. Han har vært lærer ved St. Matthew. Han har kjørt bil sterkt alkoholpåvirket, og en ulykke har skjedd. Så forlater han skolen og trekker seg tilbake fra det sosiale liv, som forfatter. Dette er utgangspunktet for den psykodramatiske utvikling Isabelle Holland setter i gang og som det kanskje av og til kan være vanskelig å følge. Eneboeren har sitt halve ansikt skjemmet siden bilulykken, og folk omtaler ham som:

The Man Without a Face
Isabelle Holland
Bantam book NP7804

(...)

Pedofili-kongress. Etter de tidligere omtalte konferansene i Breda og etter publiseringen av NCGV-rapporten har nå for første gang en åpen kongress om dette emnet funnet sted i RAI i Amsterdam den 19 mars. Denne kongressen har vært en stor suksess. Det var 247 deltakere (dette tallet er, som lederen Gerard Zwerus poengterte, nøyaktig det samme som nummeret på den paragrafen i den hollandske straffelov som fører pedofile i vanskeligheter).

Deltagerne var politifolk, medlemmer og representanter for departementene, vitenskapelige institusjoner, sosialarbeidere, pressefolk, radiofolk, pedofile, sakførere osv. Kongressen fant sted i at rom hvor det bak lederens bord var opphengt to store fotografiske forstørrelser av den hollandske pedofile arbeidsgruppens poster (Loven setter grenser, kjærligheten gjør det ikke) og NVSH poster "Kjærlighet begynner aldri for tidlig". Nær inngangen til dette rommet var det arrangert et bord med informasjonmateriell om NVSH og det var også et lite utsalg hvor man kunne få kjøpt N.I.K.S. 1,2,3 og andre pedofile publikasjoner.

I sin åpningstale sa lederen Gerard Zwerus at det var en lykkelig dag for pedofile, men en trist dag for verden, fordi det ikke skulle være nødvendig at en så normal foreteelse som menneskelig kjærlighet skulle bli gjenstand for en konferanse som denne.

Etter Gerard Zwerus ga en belgisk vitenskapsmann, Emil van Campenhout, en forelesning hvor han begynte med en teoretisk introduksjon og sluttet med å behandle praktiske problemer. Det fulgte en svært interessant diskusjon hvor Fritz Wafelbakker mente at Freud tok feil med hensyn til sin latens-periode-teori mellom 5 og 10 år. Han mente at denne perioden er en seksuelt svært aktiv periode.

Etter diskusjonen sto direktør ved Rotterdam Politikammers sedelighetsavdeling, B. D. Kalma, frem og sa at det nå var den pedofile arbeidsgruppens oppgave å informere det hollandske folk og politiet om pedofili. Pedofili er ukjent og derfor vil folk ha en tilbøyelighet til å reagere svært negativt. Han svarte på spørsmål fra pedofile og sa at i noen tilfelle har lederen for sedelighetspolitiet rett til å nekte å bringe pedofile saker inn for retten. Om ettermiddagen ga sosiologen Hans Zwerus en forelesning om selvakseptering som en del av den hjelpen de pedofile arbeidsgruppene kan gi de pedofile. Dr. Brongersma snakket om den seksuelle lavalder. Tidligere hadde han satt aldersgrenser, men nå hadde han gått bort fra dette.

Om ettermiddagen var to små gutter tilstede ved kongressen, og de ble der helt til konferansen var slutt. Den unge kunstner, dikter og utgiver Robert M. Boer fremførte sin Niet zo verlegen musikalsk og ble overrakt blomster av en av de små guttene.

Til avslutning fortalte formannen for den Hollandske Forening for Seksualreform (NVSH), som den pedofile arbeidsgruppen er en del av, at til og med i NVSH er det sterke krefter som motarbeider pedofili, men dette er ikke til hinder for at NVSH er svært stolt av denne arbeidsgruppen som har gjort et perfekt arbeide i løpet av de snart 6 år den har eksistert. Kongressen viser at arbeidsgruppen fortsetter i den samme ånd. Formannen gratulerte ledelsen i den pedofile arbeidsgruppen med fremgangen.

(FINVARA-mars-77)

Sex med barn

Vi fortsetter her med vår serie "case"-historier fra dr. Frits Bernard et al.'s bok "Sex met kinderen":

Tilfelle 2. Den følgende beretning stammer fra en 25-årig mann og er karakteristisk for en anselig gruppe. Som barn [opp]fordret disse selv til de seksuelle kontaktene, men etter en homofil periode ble de senere heterofile. Det er mennesker som i voksen alder fortsatt ser positivt på sin ungdomserfaring.

---Min første seksuelle kontakt med en eldre mann fikk jeg da jeg var fjorten. Det var i Rotterdam, like ved Leuve-havnen mellom noen oppstablede peler, under det høye monumentet som forestiller baugen på en båt som kløyver bølgene. Det var ikke noe annet enn at vi, med sky og hastige blikk omkring, kledte av hverandre. Da den første usikkerheten var overvunnet fulgte en hel masse som jeg ikke kan si så mye om. Rett og slett sex og ikke noe mer.

En av grunnene til at jeg ikke hadde noe varig forhold den gang tror jeg var at mennene alltid var dødsredde for å bli anmeldt. Forståelig. Sånn fortsatte det til jeg var sytten. Da ble jeg for første gang forelsket i en eldre mann og hadde et forhold som varte i ca. åtte måneder. Etter dette var det slutt med de flyktige kontaktene, fordi jeg forlangte noe mer enn bare sex. Mennene jeg var sammen med var mellom førti og seksti. Nå snakker jeg igjen om tiden før jeg ble seksten. De fleste av kontaktene jeg hadde var i Rotterdam, hvor faren min hadde et kontor. Jeg dro dit så mye som mulig i helgene og i feriene. (Vi bodde i en landsby i zeelandsk Flandern.)

Det var alltid jeg som tok initiativet. Jeg tok på meg min korteste og lekreste bukse og gikk over torgene og gjennom de travleste gatene i Rotterdam, til jeg så noen som jeg tenkte var "slik" og lot meg så "forføre".

Jeg angrer ikke på den tiden, men jeg synes det er trist at jeg den gang aldri fikk det jeg egentlig søkte, nemlig en eldre venn som jeg kunne ha sex med, men som jeg også kunne gjøre alt mulig annet sammen med. Han skulle også lære meg alt mulig. Det var omtrent slik det skulle være.

Kanskje bør jeg også fortelle at jeg vel hadde et sånt forhold i annen eller tredje klasse på folkeskolen. Det var med min lærer, som jeg var vanvittig glad i. Jeg var da ti eller elleve år gammel, tror jeg. Sex hadde jeg naturligvis aldri med ham, heller et slags surrogat for det, tenker jeg: han ga meg mer oppmerksomhet enn de andre elevene og lot meg låne bøker av ham. En vinter løp vi på skøyter sammen utenom skoletid.

Mot slutten av det tredje skoleåret flyttet han nordover. I nokså lang tid etter det nektet jeg å gå på skolen, men det ble jeg selvfølgelig tvunget til allikevel. Jeg har vel romantisert det forholdet lite grann etterpå. At jeg var helt opphengt i han er sikkert!


Tilfelle 8 Dette tilfellet knytter seg til den nederlandske straffelovens artikkel 247. Det er også karakteristisk for mange av disse beretninger. Det dreier seg om en middelaldrende kvinne.

---De kan kanskje ikke forestille dem det, men da jeg var tolv år gammel var jeg meget forelsket i en femti år gammel mann, og han i meg. Hvem som ga det første støtet vet jeg ikke lenger men vi kjærtegnet hverandre og opplevde seksualiteten sammen. Det gjorde meg veldig avspent.

En dag fikk mine foreldre rede på det og politiet ble tilkalt. Forhørene var forferdelige. Jeg nektet og nektet. Så sprakk jeg. Min eldre venn ble arrestert. Mine foreldre la frem en formell anklage, etter at jeg var blitt tvunget til å avlegge en tilståelse. Ingenting hjalp mer. Jeg har aldri kunnet glemme det. Det var ikke rettferdig, det kunne ha vært slikt et vakkert minne. Jeg er gift og har fire barn. Jeg ville ikke synes det var galt om de også hadde forbindelser med eldre mennesker. Jeg ser positivt på det.

Bernards kommentar etter tilfelle 8: Alle barna i dette materiell opplevde de seksuelle handlinger som positive (hyggelige, fine, betydningsfulle). Bare en forsøksperson ser som voksen negativt på sine ungdomserfaringer ("fordi det som jeg ser det ikke var noen normal situasjon"). I bunn og grunn søker alle disse mennesker ømhet, kjærlighet, trygghet og hengivenhet, og ikke bare seksualitet. Noen forsvarer det pedofile forhold som sådant. Det blir egentlig aldri snakk om traumatiske virkninger: heller det motsatte. Det er ikke selve handlingene, som for det meste består av kjærtegn eller onani, men det er samfunnets holdning som fører til problemer og konflikter (tilfelle 8). Angst for de voksne blir aldri nevnt, noe som må sies å være merkelig. Dette ordet forekommer aldri i teksten i denne forbindelse, heller ikke i tilslørt form. Det er tydelig at den pedofiles framferd er godt tilpasset situasjonen. Han vet å vinne den unges tillit. Det er også iøynefallende at disse beretninger i sin grunntone ligner så mye på hverandre: Hver detalj er så menneskelig og lett å leve seg inn i. I alminnelighet begynner de første kontakter i puberteten (omkring fjortenårsalderen), men også allerede i folkeskolealderen (tilfelle 5 og 6). Vi har hittil samlet ca. tredve protokoller. I tillegg hadde vi et antall samtaler med "offere" og vi hadde anledning til å følge enkelte forsøkspersoner over flere år.

-Så langt dr. Bernard denne gang. Vår kommentar: Også i dr. Bernard's materiale synes heterofile pedofile forhold å være underrepresentert i forhold til homofile forhold. Hvilke forhold som kunne tenkes å ligge til grunn for dette vil det føre for langt å komme inn på ved denne anledning. Men vi er redd denne tendensen også gjør seg gjeldende i annet stoff som Bulletin bringer. Vi i redaksjonen ville gjerne få til en bedre balanse mellom heterofilt og homofilt preget stoff. For å greie dette vil vi igjen henvende oss til leserne - send inn artikler, gjerne illustrert med fotografier!

1977 - 3

KONFRONTASJON

For vel et års tid siden var en del fagfolk invitert til justisdepartementet for å diskutere et forslag om reformer i straffelovens sedelighetskapittel. Forslaget gikk ut på å oppheve § 196 (slik også riksadvokaten foreslo i 1974) med den følge at den seksuelle lavalder ble senket fra 16 til 14 år, men også slik at formuleringen i §§ 195 og 212 ble omarbeidet så et utnyttelseskriterium ble grunnlaget for straffeforfølgelse mot overskridelse av den nye lavalderen på 14 år.

En av våre fremste strafferettseksperter kommenterte forslaget slik: "Ja, men hva tror dere folk vil mene om dette?" Spørsmålet er selvfølgelig ikke uvesentlig i et demokrati. Men en kan fortsette med å spørre: Hva bidrar til å forme folks holdninger på dette området? I forrige Bulletin pekte vi på betydningen av den voksne befolknings egen seksuelle orientering for holdningsdannelse til pedofile relasjoner. Utover dette vil den informasjon som f.eks. pressen gir, være av stor betydning for holdningsdannelsen.

Det meste av pressen finner det legitimt å omtale seksuelle forhold til mindreårige utelukkende i forbindelse med den offentlige straffeforfølgelse. Pressen stiller seg servil til påtalemyndigheten og benytter automatisk uttrykk som 'seksuelt misbruk', 'forgåelse' og 'overgrep' dersom den seksuelle lavalder overskrides. Om ikke annet så for å gi nyhetsmeldingene snert og brodd, så får vi alltid lese om 'utnyttelse' og at den mindreårige er blitt 'lokket' (ikke invitert) i tiltaltes hjem. - Med sin terminologi opprettholder pressen den forestilling hos folk at bare 'overgrep' straffes og unnslår rett og slett at også kjærlighets- og vennskapsforhold straffeforfølges.

NAFP har tatt direkte kontakt med den enkelte avis eller skrivende journalist, men det er vanskelig for oss å følge med i hele landets presse. Vi vil imidlertid legge til at vi synes forholdet har bedret seg noe, og vi er glad for å slippe den tyske Springer- og Bauerpressen og britiske søndagsaviser i det norske pressemiljø.

Men i den senere tid er det vokst fram en ukepresse som har spesialisert seg på 'krim & sex'. Her slåes opp de mest bisarre mishandlingssaker fra hele verden i gammel og nyere tid. I disse bladene finner en også de mere hårreisende eksempler på forvrengning av de faktiske forhold ut fra teorien, jo verre, desto bedre for salget. En tar utgangspunkt i konkrete saker og dikter opp dialoger det er helt klart ingen kan ha nedtegnet. En medarbelder i et slikt kriminalblad tok like godt skrittet fullt ut og diktet opp et intervju med en ung mann som sitter fengslet for alvorlige kriminelle handlinger mot små barn begått i en alder av 16 år. Han ble i det fingerte intervjuet bl.a. skildret med utpregede pedofile interesser, som vedkommende siden har benektet. I dette tilfelle førte medarbeiderens freidighet til inndragning av bladet og anmeldelse av redaksjonen. - Selv om mange er skeptiske til troverdigheten av den kuløret ukepresse, så er den utvilsomt med på å forme holdningene hos mange lesere. Vi tror ikke på sensur og forbud, men la oss håpe at informasjon og kontakt vil kunne bedre også denne del av pressen.

Vi vil også få lov til å henlede oppmerksomheten på nobelprisvinneren Heinrich Bölls roman, 'Katharina Blums tapte ære', som også er filmet. Her skildres på en utmerket måte den fortegning av virkeligheten som den pågående sensasjonspressen bedriver.

Pressens kriminalreportasjer har til nå rådd grunnen alene som informasjonskilde om pedofile relasjoner. Dette må vi forsøke å rette på. Den beste og sikreste måte å endre folks oppfatninger er gjennom direkte konfrontasjon. Vi tenker både på de direkte involverte i konkrete situasjoner, så vel som på en mere generell fremtreden for en forsamling som er villig til å ta dette tema opp til drøfting. Vår erfaring med denne fremgangsmåten er meget positiv. Angsten for det ukjente og avisenes ensidige oppslag i sedelighetssaker motarbeides i betydelig utstrekning når man lærer den pedofile å kjenne og forstår at det er ekte hengivenhet i hans følelser. - Den fremmede anmelder man - den man kjenner snakker man med.

Angsten for den fremmede belyses godt i en dansk sosiologisk undersøkelse (Kutchinsky N = 400). Over 90 % av de spurte mente det var en kriminell handling at en fremmed mann tar med seg en 4-5 år gammel pike ned i en kjeller og berører henne mellom benene. Et klart flertall på godt over 60 % mente det ikke var kriminelt at en 28 år gammel mann hadde samleie med en 14 år gammel pike når de var forelsket i hverandre. Vi vil imidlertid understreke at denne undersøkelsen, som den svenske sexualbrottsutredningen la så stor vekt på, er dårlig egnet til å beskrive holdninger til pedofili.

Det kan være litt for mye forlangt at den pedofile skal stå fram for 'gud og hverman'. Men begrensede konfrontasjoner vil ofte kunne la seg gjennomføre. Et personlig møte hvor den pedofile forteller om seg selv, sine følelser og kanskje også den seksuelle atferd vil bety mye mere for holdningsendringen enn kalde statistiske undersøkelser om hvilke alderstrinn den pedofile foretrekker.

En fremtredende psykiater skriver i en henvendelse til oss: "For et par dager siden var det en skolelærer her, som var meget forelsket i en 8 år gammel gutt. Han virket som et ualminnelig varmt og godt menneske, og hva han fortalte meg [har] øket min forståelse av hvordan det må være å være pedofil. Så jeg er knapt så forstokket nå, som jeg var for få uker siden...."

Personlig konfrontasjon endrer holdninger.

BOKOMTALE

OM Å LYTTE TIL STILLHETEN

"Slik er det ikke hos oss. Dette er det nå slutt på." Slik får vi det forklart fra ansvarlig hold når vi konfronterer våre mentale institusjoner med film- og bokopplevelser som 'Gjøkeredet', 'Tilfellet Janice' eller 'Jeg lovet deg aldri en rosenhage'. De samme beroligende svar vil vi sannsynligvis få om vi skulle intervenere en lokal autoritet med Timmy's verden.

Vi befinner oss på et kjempestort sinnsykehus på USA's østkyst tidlig i 50-årene. Jernlenker er gått av mote, erstattet med de nyoppfunnede beroligende medisinene, og gruppeterapien får sin spede begynnelse. Midt oppe i denne store behandlingsmaskinen med over 1500 pasienter og bare ca. 18 leger lever Timmy - 13 år gammel i sin egen verden uten noen trygg forankring i sosiale relasjoner til familie, venner eller behandlere. Han er kommet til pubertetsalderen.

Er det håp for ham? Hvorfor er han her? Timmy kan ikke gi oss noen annen forklaring enn at hans pleieforeldre ikke lenger ville eller kunne ha ham. - Og det er hele veien bare Timmy til å orientere oss. Det er hans beretning vi skal få høre.

Da vi møter Timmy første gang, bor ham på en såkalt blandet avdeling. Her deler han rom med den jevnaldrende Chuck, som lider av kraftige smerter i hode hver natt, men Timmy hjelper så godt han kan med nakkemassasje. - Chuck dør, Timmy blir skremt og havner på avdeling for vanskelige og 'tunge' pasienter - alle andre er voksne og fullstendig avskrevne som normalt fungerende mennesker. Her finner Timmy kameratskap i den trauste Joe, som sin patologiske tilstand til tross, blir et slags vern for Timmy mot den plagsomme avdelingsbetjenten, Skinny, som forlanger å få sin vilje med Timmy før han får stell og lov til felleskap i dagstuen.

Omsider havner Timmy på gutteavdelingen. Men her må han gjennom nye plager i guttemaffiaen. Han må også lære seg å sloss for å kunne møte de mange utfordringene denne hårde gutteverdenen byr på. Her får han sin beskytter og læremester i tusenkunstneren og sjarmøren, den lysluggede Darrel med glimt i øyet - 17 år gammel. Timmy elsker Darrel og på sin side går Darrel ikke av veien for å tilby seg å adoptere Timmy når han om kort tid fyller 18 år. - De planlegger å rømme og gjør et forsøk. De skal til å begynne med klare seg økonomisk med Darrels spesielle måte å tjene penger på: "there are millions of queers in the world who would pay a mint to suck you off." - Timmy lukker øynene og "does not mind" når han kjenner Darrels lepper mot sine egne eller når Darrels munn lukker seg om han. "Timmy, vi skal være sammen i lang tid fremover." Men kan Darrel gi ham det han savner mest?

Timmy forelsker seg også i den beskjedne piken Cindy, som han bare en sjelden gang kan beundre på pikeavdelingen. Hennes venninne er langt mere resolutt og benytter anledningen til å få seg en smakebit på gutter når Timmy og Darrel hjelper til med å pynte juletre på pikeavdelingen. Vi får det hele i detalj. Gjennom hele boka vies Timmy's gryende pubertet stor oppmerksomhet.

Lille Reuben på 11 år på barneavdelingen blir Timmy's siste kamerat på sykehuset. På deres hemmelige møtested utspilles de overflatiske barnelekene, men også her fornemmer en tilhørighet, nærhet og hengivenhet, og Timmy er 'storebror'. Men etter en juletilstelning får Timmy en slags depresjon og skjeller ham ut - med skjebnesvangre følger.

Timmy's sinn sløves og spaltes i institusjonsmiljøet blant levende døde. Sin lege ser han nesten aldri, og han har ingen undervisning. Her finnes ingen våken høyrøstet protest, bare en overordnet stillhet besørget av de nye medikamentene. Timmy betrakter endene som bor under en bro, stille svømmer de omkring - et pust fra den 'normale' verden.

"Hva opplever jeg? Hva drømmer jeg?" Virkeligheten er en underlig ting. Det finnes intet forsvar mot den enn galskap. Hvem kan hjelpe?

David W. Elliott, født i staten Connecticut i 1939 har selv opplevet mange av de situasjonene han skriver om. Han bodde i ca. 15 forskjellige 'hjem' før han rømte 13 år gammel. Leseren inviteres til å identifisere seg med, å leve seg inn i sinnet til en annerledes gutt og hans mareritt. Lykkes ikke dette, vil nok enkelte kapitler virke kjedelige på den utålmodige leser på jakt etter ytre dramatikk. For dette er først og fremst en stemningsrapport - nesten poesi.

LISTEN TO THE SILENCE
David W. Elliott
Signet Q 4513 224s.

** LESERBREV **

Nøyaktig ett år siden gravskjendingen på vår Frelsers Gravlund som fortsatt er uoppklart, ble de berømte skulpturer til Vigeland herjet av pøbler. Det er fristende å tro at det er de samme som nå har slått til. De skulpturene der er vel ikke så lette å velte så der bruker en altså andre midler. Men hvor er egentlig politiet hen i slike tilfeller? Denne rampen må jo ha brukt en temmelig lang tid på dette hærverket. I mange år var Frognerparken og Vigelandsanlegget treffsted for homofile inntil en eller annen "normal borger" følte seg antastet av dette og gikk til politianmeldelse. Dette tok politiet alvorlig og homofile ble regelrett kjeppjaget fra sine møtesteder. Det var den gang politipatruljering av den største sort. En skulle tro vi var de verste forbrytere. Vi gjorde aldri noen noe vondt. Av legning som homofil vet vi jo at vi stort sett er av den fredeligste sorten av mennesker. Allikevel ble vi forfulgt på det skammeligste. Siden politiet ble kvitt oss har denne overvåkningen helt stoppet. Hovmod står for fall heter det og i dette tilfelle er vel dette det absolutt rette ordet.

For oss pedofile er ikke situasjonen noe bedre når det gjelder politiets overvåkning. Vi blir sannelig beskyldt for det utroligste og ved tivoliet Thomas for en tid siden ble jeg tilsnakket av en sivilbetjent og spurt hvorfor jeg så absolutt var så interessert i å spandere på en bestemt gutt jeg traff der. Var det ikke bedre om den samme mann, som sikkert var klekkelig betalt denne søndagen, heller hadde konsentrert seg om ramp og vandaliseringsmørkemenn enn oss som bare er ute etter kjærlighet og kontakt mennesker i mellom?

Roy

M O R D (sa hun)

Chicago 15.mai -77.

I en gammel gangsterby skal det helst dreie seg om mord - om det skal fenge. Med sine drapsstatistikker og et TV-nett som forer gjennomsnittsamerikaneren med titusenvis med drapscener innen han/ hun rekker å bli voksen, så er drap kanskje ikke lenger så alvorlig i USA. Det er derfor kanskje ikke å ta i så aldeles over all rimelighet når dr. Judianne Densen-Gerber sammenligner porno med mord? Ikke vet vi. Hun leder en landsomfattende bevegelse mot barnemishandling og uttaler til Chicago Tribune: "Jeg tror at bruken av barn i pornografi og prostitusjon er det samme som mord. De blir ødelagt av disse erfaringene. De blir følelsesmessig og åndelig myrdet."

I sitt store oppslag om barne-porno og barnesex-ringer den 15/5 i år låner avisen øre til dr. Nahman Greenberg også. De spør ham: Hva slags folk er mennene som utnytter barn? Dr. Greenberg svarer uten å nøle: "Den pedofile er en velkjent karakter. Hans form for interesse for barn er sannsynligvis ekstremt narsistisk. Han søker seksuell tilfredsstillelse som en projisering av seg selv. Han ser ikke etter en skitten og stygg gutt. Han søker vanligvis en meget fin og elegant gutt som for ham symboliserer høyden av hva han ville like å ha blitt selv. Den pedofile tror han beundrer og holder av gutter - et tema som går igjen i boylove-publikasjonene. Men han hater også denne gutten, misunner ham, har forakt for ham. Det er ren sjalusi, gutten representerer det den pedofile selv ville like å ha vært." (Hvis noen pedofile leser dette, så undrer vi på om de kjenner seg igjen?)

Spørsmålet blir så om mr. Greenberg har rett og i tilfelle hva er hans kilde? Eller har han begått den ikke ukjente feil å blande holdninger, fordommer og myter med fag? At samfunnet aksjonerer mot organisert barneprostitusjon (i den utstrekning den eksisterer) og enkelte groteske utslag av "salg" av barn til pornoindustrien hilses velkommen. Men trenger en å rive ned aktelsen til alle som føler seg tiltrukket av unge i samme slengen? Og må en snakke om mord for å vekke interessen? Fanden spare vi er i USA. Gjør det stort. Den amerikanske måte....

På sommerleir i Thy.

Hva kan en pedofil få ut av Thy-leiren? Mye, oppdaget jeg i fjor da rene tilfeldigheter brakte meg ut dit. Det første inntrykket var bare kaos. Nakne mennesker, gamle militærtelt, de underligste bygninger, bikkjer, hester, kuer - alt på en gang. Jeg kom dit på rett tid - dagen etter ankomsten startet den såkalte "bøsse-uken", bøsse er det danske slanguttrykket for homofil. Blant bøssene var også pedofile, og en gruppe bestående av pedofile og like mange heterofile blei starta. En hel uke diskuterte vi barneseksualitet, vår stilling som pedofile i samfunnet, hvordan en skal organisere seg - samt pedofili/politikk og en rekke andre emner. Vi reiste på tur sammen, spiste sammen og hadde uformelle diskusjoner. Dessuten deltok vi på den store bøssefesten lørdag kveld med situasjonsspill og maskepi. Det var mitt første møte med pedofile, og verdien av dette møtet for meg lar seg knapt oppsummere.

Thy-leiren er et anarkistisk eksperiment i nye samværs- og samfunnsformer. Den overveiende delen av deltakerne er ungdom, men en god del eldre er der også. Man kan bo i eget telt eller i noen gamle militærtelt sammen med andre. Maten blir laget kollektivt og hele sommeren arrangeres seminarer over vidt forskjellige emner fra økologisk jordbruk til AAO.

I år blir bøsseseminaret arrangert fra 18. til 31. juli. I programmet står det ingenting om pedofili, men noen pedofile vil være der i år også. Om noen norske pedofile vil våge seg dit, vil det sikkert ikke bli vanskelig å etablere en pedofil gruppe. Det kreves kun at en klarer å venne seg til fullstendig andre livs- og samværsformer for en tid. En idé til sommerferie?

H.

1977 - 4

ET BEDRE SAMFUNN

Antakelig er seksuelle følelser så fortrengt, forvansket og undertrykt i vår kulturkrets at en trygt kan snakke om en kollektiv seksualnevrose. Undertrykkingen er i visse sammenheng bevisst blitt gjennomført fra de autoriteter som ønsker å styre og kontrollere samfunnet så som kirke og statsmakt. Den har vært antatt som nødvendig bl.a. for å skape den aggresjon menn må inneha for å dra ut i krig eller annen heroisk virksomhet. Om de seksuelle følelser fikk fritt spillerom, har man fryktet at samfunnet ville bryte sammen.

Vi tror ikke det. Mennesker som lever i seksuell harmoni, vil ha større forutsetninger for å bruke sin arbeidskraft og menneskelige varme i oppofrende arbeid i samfunnsmaskineriet. I et samfunn hvor seksuelle følelser hos barn ikke blir stemplet som snusket og endog svinsk, men i stedet vurdert som en positiv impuls, vil samspillet mellom generasjonene bli mykere og vennligere. Den tidsødende og hemmende ensomme fundering over seksualdriften vil bli erstattet med et positivt fellesskap hvor den seksuelle energi frigjøres til lykke for mennesket og samfunn.

Den pseudo-frigjøring vi har opplevd i 70-årene med porno og sexklubber kan nok representere en viss hjelp for samfunnets isolerte mennesker, men ofte plages mennesker med en slik promiskuitet i sexclubmiljø av tomhet og skyldfølelse. Endret atferd er ikke seksuell frigjøring om den ikke følges opp med en dyptgripende holdningsendring til seksualitet. Dette gjøres ikke over natta.

I et samfunn, så preget av den kollektive seksualnevrose, har en sedelighetslovgivning den funksjon at den beskytter unge og voksne mot uheldige og voldelige utbrudd av den undertrykte seksualitet. De store strafferammer som de såkalte mindreårigparagrafene er gitt, demonstrerer den voldsomme seksualangst vi har i vår kultur. De uttrykker den vekt lovgiverne har lagt på selv enkeltstående seksuelle handlinger, og at det er store trusler som må til for å stoppe dem.

Lovparagrafer kan imidlertid ikke styre den seksuelle driftsretning. Den kriminaliserte seksualitet får istedet en mere brutal karakter med anonyme kontakter, prostitusjon og økonomiske interesser fra kriminelt miljø med rufferi og hallikvirksomhet. En slik brutalisering peker også Retterstøl/Eitinger på i sin bok Rettspsykiatri (ny utgave i 1976) under avsnittet om pedofili. De trekker selv ingen konklusioner om hvordan lovverket bør være, men vi synes det må tolkes som en advarsel om uheldige ringvirkninger av en hard pedofililovgivning.

Skal vi ha håp om å oppleve en riktig seksuell frigjøring i fremtiden, må vi i dag endre vår holdning til de seksuelle ytringer hos barn og unge. Vi må ikke undertrykke deres følelsesliv. Det har vi voksne heller ingen rett til. Barns seksuelle rettigheter må respekteres!

Men så lenge den kollektive seksualnevrosen har et slikt tak på også det moderne menneske, kommer en neppe utenom en lovgivning som gir barn en spesiell beskyttelse mot seksuell utnytting og overgrep. Ungdom over 14 år må kunne få sin beskyttelse tilfredsstillende ivaretatt av de generelle bestemmelser mot overgrep som gjelder enhver aldersgruppe. Slik kan vi i alle fall bli spart for mange av de tragedier som utspilles hvor påtalemyndigheten aksjonerer mot rene kjærlighets- og vennskapsforhold.

Hva med familiesituasjoner hvor f.eks. en ung pike gjennom flere år har måttet stille seg til disposisjon for farens lyster? Her kan det være fristende å slå til med en hard straffereaksjon. Men i de aller fleste slike situasjoner vil nok familieterapi være den beste løsning. En må ikke glemme at det til tross for det seksuelle misbruk også vil finnes avhengighet og emosjonell binding til foreldrene. Et godt utbygget sosialapparat vil være den beste hjelp for en familie med et slikt problem, som sikkert er ledsaget av annen sosial nød. En langvarig fengsling av faren vil oppleves vel så tragisk av barnet som av den strafferammede.

En kan i dag med rette spørre om verden går fremover. Opplever vi ikke nå en stagnasjon og nypuritanisme slik vi f.eks. ser at pedofile blir forfulgt i Storbritannia og USA? Og det er vel ikke bare seksuell intoleranse, men et alvorlig brudd på viktige demokratiske prinsipper når en lærer i England blir permittert på ubestemt tid p.g.a. sine synspunkter på det engelske lovverket og sitt syn på visse former for seksuell kontakt mellom unge og voksne.

Norge er ikke Storbritannia. Men også her hjemme kan vi spore en viss reaksjon og tilbakegang. Og det er den uheldige flommen av dårlig barneporno som har gitt grunnlaget for en generell indignasjon mot pedofile i sin alminnelighet i visse kretser. Ukebladet Lek har i det siste halvåret trykket mange interessante artikler som belyser barneseksualitet, men det spørs om ikke bladets entusiastiske redaktør Jane Eldor har gått litt for fort frem og vist unødig provoserende bilder av unge piker. Reaksjonen har i alle fall ikke uteblitt i Arbeiderbladet og Vårt Land. Sist nevnte avis har fått Arbeiderpartiets stortingskvinne Astrid Murberg Martinsen til å uttale: "Det er stor fare for at slike bilder kan oppfordre til utukt mot mindreårige".

Det tålmodige arbeid med å gi oss et sunnere syn på seksuelle følelser og ytringer må få fortsette. Ser vi utviklingen i et større perspektiv og trekker historiske linjer, har vi tross alt lov til å være optimistiske.

Arbeiderpartiet beholdt regjeringsmakten i Norge etter stortingsvalget i høst. Vi setter vår lit til at dette partiet kan drøfte de problemer som er knyttet til vår sedelighetslovgivning på en forstandig måte. Vi tror ikke at dette partiet er interessert i at vi skal gå inn i fremtiden med alle våre seksuelle myter og fordommer. Vi håper at regjeringens kriminalmelding, som snart skal legges fram, vil foreslå noen av de reformbehov vi har pekt på. Og at kriminalpolitikk nå også vil bli politikk for Arbeiderpartiet og ikke overlates en håndfull embetsmenn i departementer og påtalemyndigheten.

En pedofil skriver til oss om sin situasjon etter å ha mistet både arbeid, bopel og kjærlighet: "....Dette er et press som får alle andre problemer til å blekne. De homofiles problem blir ingenting i sammenligning. Kvinneundertrykkelsen blir som en spøk mot våre problemer. Lønn og arbeidstid, avbetaling og karriere, som mange har problemer med, blir som en drøy vits i vårt selskap..."

Dette brevet viser oss at kampen mot den kollektive seksualangst er nødvendig. En mere human sedelighetslovgivning vil kunne hjelpe til i denne kamp samtidig som det vil kunne fjerne stener fra byrden med øyeblikkelig virkning. La oss vise at samfunnet består og sannsynligvis også blir mye bedre om vi holder opp med å kaste pedofile i fengsel. La oss vise at vi kan skape: Et kvalitativt bedre samfunn.

E.A.

* Nyheter *

Storbritannia: SWANSEA

I tiden 5. til 9. september i år arrangerte den britiske psykologiforeningen en stor internasjonal konferanse over temaet 'Kjærlighet og tiltrekning'. Fredag den 9. september var satt av til barneseksualitet og pedofili i symposieform, som ble administrert av hhv. prof. Floyd M. Martinson og Kevin Howells. Blant deltagerne fantes dr. F. Bernard og dr. E. Brongersma fra Nederland. Fra Norge kom psykolog Thore Langfeldt. Det hele fant sted i badebyen Swansea i Wales. Etter hva vi forstår vakte disse to temaene stor interesse. Mange britiske aviser og tidsskrifter omtalte for første gang barneseksualitet og pedofil i forbindelse med denne kongressen. Omtalene tok også etter hvert on positiv retning i flere viktige aviser som f.eks. The Guardian. Langfeldt sier til Bulletin at han synes at kongressen var en suksess. Vi skal imidlertid ikke unnlate en episode som inntraff i begynnelsen av uken. Fra den britiske pedofile organisasionen PIE hadde Tom O'Carroll meldt seg på som observatør. En del pågående skandalejournalister hadde registrert dette og slo det opp i sine aviser. Dette førte til at kantinepersonalet ved Swansea universitet krevet ham utvist fra kongressen, noe rektor måtte bøye seg for om streik skulle unngåes. Men kongressdeltagerne ble meget bestyrtet og vedtok en resolusjon som sterkt fordømte utvisningen. Så for så vidt en seier for de pedofiles sak.

Def.

Pedofili er det menneskelige fenomen å oppleve sin følelsesmessige og seksuelle tiltrekning mot barn/unge som svært viktig.

Et menneske som opplever dette, kaller vi pedofil.

Internt

Noen av NAFP's aktive hadde en uformell sammenkomst fredag den 30. september. Her ble den senere tids avisdebatter om pedofili drøftet. Videre vurderte man den politiske situasjon etter stortingsvalget og den strategi som bør følges i det videre arbeid innen NAFP. Flere av deltagerne hadde vært aktive under valgkampen og kan nå igjen vie større del av sin tid på arbeide i gruppen. Det ble også lagt fram et forslag om annonsering i større format i dagspressen. Det ble ikke fattet noen formelle vedtak på møtet, og det synes som det er alminnelig enighet om den kollektive form for ledelse av gruppen.

Er det flere som ønsker å være med på våre sammenkomster, så vær vennlig å skriv til oss. Neste møte er lagt til fredag den 5. nov. Sted er ennå ikke fastlagt, men de interesserte vil få særskilt informasjon senere.

Vi vil samtidig få minne om vårt behov for økonomisk støtte. En kan benytte vår postgirokonto (se forsiden) eller sende vanlig sjekk.

Etter planen tar vi sikte på å trykke et nummer til av Bulletin ved juletider. Det skulle bli fem nummer i inneværende år. Hvor ofte vi vil komme ut neste år, er ennå uvisst, men vi håper på fortsatt å kunne trykke Bulletin i offset.

1977 - 5

VÅR GRUPPE

Pedofil Arbeidsgruppe har nå bestått i over to år. Det kan være på sin plass å orientere litt om gruppens arbeidsområder.

For å delta i gruppen behøver en ikke selv å betrakte seg som pedofil. Flere av gruppens medlemmer er blitt med først og fremst fordi de er opptatt av problemstillingene rundt barn, unge og voksne menneskers følelsesmessige samspill. Vårt utgangspunkt er jo som vi presiserer i våre annonser, at vi søker å belyse følelsesmessige bånd mellom barn/unge og voksne. Dette vil vi belyse ved å offentliggjøre forskningsarbeider innen psykologi og sosialantropologi når vi finner arbeidene relevante. Men kanskje den viktigste belysning får vi gjennom den personlige erfaring som gruppens egne folk selv har høstet og som vi også presenterer i vår NAFP-BULLETIN, som alle kan abonnere på.

Vår Bulletin har for tiden et opplag på ca. 300, men den sendes til nøkkelpersoner i samfunnsmaskineriet slik at stoffet skulle bli spredt ganske effektivt. Endel bibliotek og redaksjoner får vår Bulletin. Dessuten sendes den til abonnenter i over 10 land, derav flere stater i USA.

Det er i Nederland det organiserte arbeid med pedofili har kommet lengst. Der er det også utgitt to bøker om emnet "Sex met kinderen" utkom i 1972 med bidrag fra en rekke sakkyndige. Bokens viktigste innhold var kanskje intervjuene med voksne som hadde levet i pedofiliforhold som barn og som hadde gode minner å se tilbake på. I 1976 kom dr. F. Bernard's "Pedofilie" på Aquarius forlag og som ennå visstnok kan skaffes fra forlaget. I år utgav nederlenderne en veiledning for profesjonelle om hvordan en skal forholde seg til pedofile relasjoner de kommer over i sitt arbeid: den såkalte pedofilirapporten (Pedofilie en Samenleving, (...)).

I andre land er det sparsomt med faglitteratur, selv om det finnes enkelte noveller og romaner på området. Vi vil derfor gjerne få trekke fram dr. Parker Rossman's "Sexual Experience Between Men and Boys" (forlag: Association Press, N.Y. - anmeldt i Bulletin nr. 6 -76). Boka omhandler bare den art av pedofili vi kaller pederasti, og gir en omfattende dokumentasjon av hvordan mange unge gutter - ikke minst ungdomskriminelle - er blitt hjulpet av en pederast som har dukket opp i deres liv. Interessant er det også å lese Rossman's omtale av den psykiatriske rapport vedrørende den mann som for noen år siden drepte 20-30 yngre menn i Huston-området i staten Texas i USA. Det viste seg at massemorderen led av en innbitt homofobi...

Hvordan drives så vår egen Pedofil Arbeidsgruppe?

Formelle møter finner sted ca. hver annen måned. Men mellom disse møtene finner [det] sted flere uformelle sammenkomster blant de som gjennom gruppearbeidet har lært hverandre spesielt godt å kjenne. Endel av våre medlemmer foretrekker regelmessige samtaler med en av oss som står mere sentralt i arbeidet innen gruppen.

Vi har ennå ikke følt behov for å bygge opp en organisert struktur med formelle tillitsverv. Det har gått bra å fordele jobbene mere uformelt, slik at vi kan snakke om en slags kollektiv ledelse av gruppen. Pr. i dag - des. 77 - er det ca. 60 personer som på ulike vilkår er knyttet til NAFP-Pedofil Arbeidsgruppe.

Hvilket syn representerer NAFP?

Det vil være kjent for mange at vi ikke propaganderer for pedofile relasjoner. Det ville være uklart hva det i så fall skulle innebære. Dessuten må vi unngå å oppfordre til noe som vil kunne karakteriseres som lovstridig. Det som i alle fall er uomtvistelig er vårt krav om en mere human lovgivning som ikke kaster folk i fengsel bare fordi følelsesbånd har fått erotiske uttrykk.

Alle burde innse fordelen av en avkriminalisering av alle seksuelle forhold som ikke har preg av overgrep, utnytting eller misbruk. Jo strengere lovgivning, desto flere vil måtte finne sin seksuelle tilfredsstillelse via prostitusjon hvor det er forholdsvis lett å holde sin identitet skjult. Prostitusjonen kommer man ikke så lett til livs i det både kunde og den prostituerte er interessert i å fortie og benekte virksomheten. Snart vil også de unge prostituerte lære seg å unngå politispanere og søke tilflukt til halliker og gjøre andre foranstaltninger. Dersom voksne pedofile slapp å ha en straffetrusel om mange års fengsel hengende over hodet, ville de føle seg tryggere i sitt eget naturlige miljø og utvikle mere ansvarsfulle bånd til barn og unge og bety noe for dem.

Det lyder som et paradoks, men det er en kjennsgjerning at de alvorligste seksualforbrytelser mot barn skjer i de land som har den strengeste pedofililovgivning. For det er ikke alle pedofile som makter å leve med slike strenge straffereaksjoner rettet mot sitt libido uten å gå fra forstanden. Her bør foreldre som samfunnsgruppe forstå hva som egentlig tjener barna og deres egen interesse best. Barn går tryggest omkring i samfunn som har en mere avslappet holdning til seksuelle ytringer.

En annen side ved vårt arbeide er den rent sosiale hjelpetjeneste. Så langt vi makter, søker vi å hjelpe pedofile som rammes av forfølgelse. Vi tilbyr oss først og fremst som et miljø som aksepterer deres følelser og inviterer til fellesskap. Så langt vår kapasitet og økonomi rekker, hjelper vi også til med rent praktisk hjelp med å skaffe arbeid, bolig, samtale med pårørende o.l. Vi har til nå kunnet drive vårt arbeid takket være enkelte medlemmer som har grepet ekstra dypt i sin pengepung. Vi trenger imidlertid fortsatt økonomisk støtte og kan forsikre at våre midler blir nyttet meget effektivt.

Hva mener så samfunnet om vår gruppe?

Vi er glade for all den sympati, forståelse og moralske støtte vi har fått i vårt arbeid fra ulike hold. Selv folk som ikke har noe positivt syn på pedofili, har uttalt sin tilfredshet over gruppens eksistens. I det de har innsett nødvendigheten av å ha et forum for de konflikter som oppstår av samfunnets holdninger til et fenomen vi vil leve med til alle tider...

Parker Rossman

Dr. Parker Rossman har intervjuet ca. 300 gutter og ca. 1000 pederaster før han ga ut sin bok 'Sexual experience between men and boys'. Boka er en viktig dokumentasjon om pederasti i dagens vestlige samfunn med paralleller til antikken. Boka kan også leses med stort utbytte av heterofilt orienterte. Boka ble anmeldt i Bulletin nr. 6-76. Rossman planlegger enda en bok med en utdypning av sine forskningsresultater. (...)

De enkelte kapitler:

1. Dimensjoner av et komplekst problem
2. Ringer, subkulturer og underverden
3. Stigen nedover
4. Hvorfor gjør de det?
5. Støtte fra ungdomskulturen
6. Respons hos ungdommen
7. Den historiske begrunnelse
8. Innflytelsen fra fortiden
9. Påvirkningen fra andre kulturer
10. Erfaringer i en annen kultur: En nobelprisvinners beretning
11. De samtykkende guttene
12. Hvordan man forholder seg til samfunnets normer
13. Samvittighetens innflytelse: Moral og religion
14. Identitet og forståelsen av seg selv
15. Finnes det løsninger?


NYHETER

Sverige.

RAPPORT FRÅN PEDOFILA ARBETSGRUPPEN

Vi har träffat en av ledamöterna i Sexualbrottskommittén, Eva Hjemström från VPK. Hon kunde berätta att kommittén kommit med ett delbetänkande som omfattar de förslag från Sexualbrottsutredningen som inte möttes av kritik. Det vill säga: att upphäva särbestämmelserna om homosexuella förbindelser och incest. En proposition är att vänta snart om detta.

Samtidigt med kommittén arbetar en utredning med prostitutionen. Denna utredning beräknas ta två år. Sexualbrottskommittén är tillsagd att följa denna utredningsarbete. Kommittén skall nu närmast arbeta med våldtäktsparagraferna.

Kommittén har ännu inte överhuvudtaget berört frågan om sexuellt umgänge mellan minderårige och vuxna. Kommittén kommer att hålla ett antal träffar med bl.a. kuratorer, RFSU:Sthlm. och grupper som har kontakt med ungdomar. Tidpunkten för dessa traffer är ännu inte bestämd. Vi ska försöka bli med bland de inbjudna.

VPK kommer att ha ett internt möte eller seminarium, där diskussionen skall röra sig omkring "Sex - Ideologi - Samhälle". Diskussionerna skall föras i smågrupper. En av dessa skall koncentrera sig på åldersgränserna. Även här skall vi försöka deltaga.

Ni som är intresserade av att deltaga i vår verksamhet eller har synpunkter, hör av Er till: PAG c/o RFSL: Sthlm, Box (...) , Stockholm

Ovenstående er klippet fra en liten pamflett som er gitt ut av Kjønnslig gruppe i ANORG (Anarkistenes organisasjon). Vi i NAFP slutter oss til de synspunkter som her kommer til uttrykk. Vi vil samtidig minne om at vi allerede i vår Bulletin nr. 6, 1976 påpekte de uheldige virkninger den dårlige og mest spekulative pornografien kunne få for den seksuelle frigjøringen. Likevel vil vi ikke gå inn for et generelt forbud mot pornografi. Vi er redd for at den forbudslinjen som kvinnefronten har lagt opp til med sine bålaksjoner kan føre til en reaksjon og nypuritanisme. Mange pedofile har på spørreskjema gitt uttrykk for at pornografien kan tjene som et surrogat som gir utløp for seksuelle lengsler og fantasier, uten at vi har grunnlag for å si noe om hvilken verdi et slikt surrogat kan ha.

Dr. Berthold Grünfeld her skrevet en tankevekkende kronikk i Dagbladet 3. des. i år: "Pornografi som en menneskelig behovsytring?". Han spør blant annet om det "f.eks. nødvendigvis er riktig å betrakte pornografien og det pornografiske behov som uttrykk for skakkjørthet, for følelsesmessig avstumpethet og infantilitet?" Til slutt skriver han: "Når pornografi selger så godt som den øyensynlig gjør, ettersom den er blitt en stor industri, så forteller det kanskje mer om menneskers lengsel etter erotisk og seksuell henrykkelse og opphisselse enn det nødvendigvis sier noe om sinnets deformering og om kvinneforakt. Det sier også noe om hvor vanskelig og problemfylt det kan være å få det grenseoverskridende opphisselsesbehovet tilfredsstillet i en nøktern verden, hvor sansen for kultiske opplevelser er i ferd med helt å forsvinne."

Vi mener at pornografien viser et speilbilde eller vrengbilde av samfunnets syn på seksualitet. Å forsøke å påvirke samfunnets seksualsyn ved å angripe pornografien vil derfor være å ta fatt på problemet i den gale enden. Først hvis vi greier å skape en dypere holdningsendring i synet på menneskelig seksualitet vil også pornografien forandre seg.

Leserbrev

Jeg takker for tilsendt informasjonsmateriale. Det er med tilfredshet jeg herved har kunnet konstatere at det eksisterer en interessegruppe for pedofili.

Imidlertid ønsker jeg avklaring på et punkt. Ved gjennomlesning av Bulletin nr. 4 -77 synes det som om - men det kan selvsagt bero på en tilfeldighet - at det vesentlig er pedofili rettet mot gutter - såkalt pederasti - som blir vist størst oppmerksomhet. Jeg vil gjerne ha dette avkreftet - altså at ikke den type pedofil legning blir favorisert på bekostning av den pedofile legning som er rettet mot piker.

Jeg vil ikke dermed ha sagt at jeg misliker at NAFP er en interesseorganisasjon for hele spekteret av pedofili. Det burde den jo så avgjort være! Hva jeg ønsker å forsikre meg om, er at ingen kategori stemples som "mindreverdig" fremfor en annen.

Kunne jeg kanskje få antyde et femte punkt i arbeidsprogrammet? Nemlig å finne frem til årsakssammenhenger som har ført til pedofil legning. Dette kunne gjøres ved at pedofile selv legger frem ting de mener har hatt betydning for dem.

V. F.


Det har hele tiden vært en forutsetning at NAFP skal arbeide for alle kategorier pedofile, uten diskriminering med hensyn til pedofil legning, enten den er homo- eller heterofil. I våre ledere og redaksjonelle betraktninger har vi alltid hatt dette for øyet og søkt å belyse pedofile problemstillinger ut fra rent generelle synsvinkler. Selv om det i samfunnet sannsynligvis finnes flere pedofile med heterofil legning enn det finnes homofilt interesserte pedofile, synes det som om de siste kanskje føler et sterkere behov for å organisere seg. Det kan tenkes at minoritetsproblemene for dem føles enda sterkere.

Når det gjelder øvrig stoff til Bulletin gjentar vi vår tidligere anmodning til heterofilt interesserte lesere om å være oss behjelpelige med å skape en bedre balanse i stoffet.

red.

1978 - 1

Vår forsideillustrasjon er denne gang hentet fra Kasper Ginnings roman 21 Dage i Juli som utkom på Attika forlag i København sist sommer. Boka handler om en 30-40 år gammel manns erotiske forhold til en 8 år gammel pike under en sommerferie. Erik Nørgaard ga boka en positiv omtale i den danske dagsavisen Politiken 17. okt i fjor. Med hans tillatelse gjengav vi denne omtale i NAFP-BULLETIN nr 5-77. Bokens omslagstegning, som vi trykker, er tegnet av Ruth Christensen.

HVEM ER VILLIGE ?

Dersom en bevegelse skal beholde sin styrke og sitt samhold, så må en ha saker å samles om. Kvinnebevegelsen har i det siste året kastet seg over sex-markedet som en ny mulighet for kjønnskamp. "Salget" av kvinnekroppen i alle slags sammenheng fra pin up bilder i bilannonser til små lolitas i den mest tvilsomme barneporno har forarget og samlet mange kvinner innen kvinnebevegelsen og da særlig kvinnefronten.

Kvinnefronten må i praksis betraktes som en del av AKP(m-l)-miljø, og deres militante storm av pornobutikker med påfølgende pornobål må sees som et bevisst forsøk på å angripe det kapitalistiske samfunn på et av dets mest sårbare punkter. Her kunne en nemlig også påregne støtte fra de sterke puritanske samfunnskretser som reagerer negativt på alt som skrives og spres om sex.

Kvinnebladet Sirene vier mye plass til artikler om porno i sitt store julenummer 11/12 -77, og de fleste synspunkter er representert. Innehaveren av Six bladsalg, Magne Severinsen, redaktøren av Lek, Jane Eldor og justisministeren er blant de som bladet har intervjuet og som får sagt sitt uten å bli angrepet. Spesielt synes vi at Jane Eldor sparker godt fra seg. Justisministeren vil gjerne slippe å se de nummer av "Nymph-lover" og "Lolita" intervjueren har tatt med seg. Hun synes at slike blader er forferdelige.

Vi kan forstå reaksjonen mot mye av billedmaterialet i de nevnte blader og en rekke andre hefter. Og vi tror NAFP-BULLETIN var først ute her i landet med å kritisere den hemningsløse utvikling innen såkalt barneporno for over halvannet år siden. Bilder av voksne menn som velter sin kropp og kjønnsdel over småpiker mens de selv skjuler sitt ansikte virker groteskt og frastøtende også på de fleste pedofile. Men alt som gies ut av billedblader kan ikke skjæres over en kam. En må ikke glemme at barneporno tross alt er et substitutt for mange som ikke finner noen legal løsning på sine drifter. Disse ønsker å se barn i naturlig nakenhet på stranden og i lek med nære venner. Pedofile blir ulykkelig over å se at enkelte barn blir utnyttet av en røff pornoindustri og dirigert i positurer langt utenfor deres naturlige atferd, mens andre tjener godt på dem.

Ida Lou Larsen sitter i redaksjonen av Sirene. Hun har i nevnte nummer av bladet skrevet en artikkel hvor hun angriper ungpikepornoen. Hennes artikkel får imidlertid videre perspektiver når hun skriver: "Barn er svakere enn oss og må beskyttes. Barn er forsvarsløse. Hele deres oppdragelse går ofte ut på at de skal lære seg til å være snille barn, og gjøre det de voksne sier. Barn er avhengig av de voksne både når det gjelder mat og når det gjelder kjærlighet. De kan være villige til mye bare for at noen skal være glad i dem, og de er attpåtil fysisk for svake til å gjøre motstand dersom noen vil tvinge dem. Når det anføres at barna er villige, har det derfor ikke noe med saken å gjøre...."

Nå vet vi ikke hvor gamle barn Ida Lou Larsen har i tankene og hva slags avhengighetsforhold hun tenker på. Vi er fullstendig klar over at et barn lett kan bli utsatt for sterke psykiske press fra en voksen det er avhengig av og da særlig selvfølgelig i familiesituasjonen. Det blir til syvende og sist nærmest et filosofisk spørsmål om den frie vilje. Alt vi gjør er som regel med sideblikk på sekundæreffekter. På det seksuelle område kan man spørre om den prostituerte er villig eller piken som går til sengs med gutten for å holde på ham? Ektefellen som helst vil sove, men som allikevel kommer sin make imøte for å tilfredsstille denne, er han/hun villig? Et menneske som går til sengs uten seksuell spenning, men som ønsker nærhet med sin venn, er denne villig?

At barn/unge kan være seksuelt imøtekommende fordi det på denne måte vinner kjærlighet og tilhørighet er ikke overraskende. Men det er klanderverdig av en voksen å stille krav om seksuell intimitet for at barnet skal få den nødvendige oppmerksomhet og kjærlighet.

Men ikke så sjelden kan en oppleve at barn og unge selv søker selve den seksuelle intimitet med en voksen. Er den unge da villig? Det blir fåfengt å diskutere barns grad av villighet når det er "villig". En får da heller se objektivt på den aktuelle situasjonen. Det vil nok ikke være vanskelig å vurdere om det foreligger utilbørlig psykisk eller fysisk press på den unge, eller om det hele er et varmt vennskapsforhold til berikelse for begge parter.

Vi skal heller ikke forsvare den 46 år gamle stefaren som skal ha forført sin 8 år gamle stedatter og som skulle ha visst like mye om sex som ham selv. Ida Lou Larsen henter historien fra Kriminaljournalen og siterer dommeren som dømte stefaren til tre års fengsel: "Denne mannen har vakt en voldsom seksuell appetitt i dette pikebarnet. Jeg vet ikke om hun vil utvikle seg til å bli nymfoman, men det er sannsynlig." Dette illustrerer hvor lett journalister tillegger en dommer faglig tyngde på et område hvor han vesentlig bygger sin straffeutmåling på sine egne fordommer.

Det er småpiker som Ida Lou Larsen skriver om - ikke smågutter. Naturlig nok kanskje, siden Sirene tross alt er et kvinneblad. Forestillingen om den unge hjelpesløse piken som nærmest blir voldtatt av den store stygge ulven spøker i bakhode. Men i bare ca 4% av tilfellene hvor en voksen pike- eller guttepedofil er dømt for et seksuelt forhold til en mindreårig, er det snakk om samleie. Det er seksualforskningsinstituttet ISR i staten Indiana, USA, som slår dette fast etter en større undersøkelse offentliggjort av dr. Martin Hoffman. Piker kan kanskje lett betraktes som seksuelt indifferente, mens guttene i over 90% av de undersøkte tilfeller hadde ereksjon og ble ført fram til orgasme. For så vidt en indikasjon på villighet. Hvem får orgasme mot sin vilje?

Det er naturlig og ønskelig at kvinnebevegelsen skal interessere seg for seksuelle spørsmål. Det er også helt naturlig at de er opptatt av barns seksuelle forhold. Men vi håper at konklusjoner først blir trukket etter at en har gransket fenomenet pedofili ut fra alle tilgjengelige kilder.

Socialization of eros

The Norwegian periodical 'HVERDAG', spred to many libraries and social institutions present childhood sexuality as its main item in no. 8-77. (...)

In the same issue of Hverdag [we give] extracts from the psychologist Thore Langfeldt's paper presented on The International Conferance on Love and Attraction at Univerity College of Swansea in Wales in September 1977: "Processes in Sexual Development" "...Sexual experience like mutual masturbation, anal or interfemoral intercource and fellatio among boys and among girls do seem to have positive effects on later adult sexual behaviour. Most of the adults and youth with sexual dysfunction very often show deficient sociosexual engagement in childhood and adolescence .... Interviews with men and boys having sexual relationships show that boys between the age of twelve and sixteen very often prefer the presenting role. This preference does not seem to be related to the requirement of such a role by the man or expectation of such a role..."

*** Fra den nære orient, med tårer ***

Stedet står ikke avmerket på noe kart, skjønt det dekker et helt kvartal på anslagsvis 100 000 kvadratmeter, og har fått sin egen benevnelse. Det er omringet av et fire meter høyt plankegjerde, og for den uinnvidde kan det innenfor befinne seg hva som helst - sykehus, skole eller ridesenter. I realiteten er det storbyens prostitusjonsgetto det her er snakk om. (...)

Første gang jeg kom dit ut var jeg i følge med andre utlendinger, og vi hadde med en ung innenlandsk student, som hadde nektet å tro at et slikt sted fantes i hans kjære hjemby. Offisielt er prostitusjon forbudt, og at myndighetene hadde avsatt et helt bykvartal til den slags virksomhet, var mer enn denne studenten fra det høyere samfunnsskikt kunne drømme om. (...)

Neste gang dristet jeg meg dit ut på egen hånd. Jeg hadde ingen problemer med å slippe inn denne gang - kanskje vakte jeg ikke slik oppsikt som når en hel delegasjon av utlendinger tropper opp samlet. Men noe særlig høy i hatten, der jeg tumlet omkring på egen hånd, var jeg ikke.

Det første inntrykk som møtte meg var den nesten uutholdelige stanken av urin og ekskrementer. Jeg tenkte uvilkårlig at her var det nok grobunn for både syfilis og annen faenskap. Man får en avsky for å berøre ting og går med munnen mest mulig lukket. Hva hadde jeg så her å gjøre? Jo, jeg hadde fått vite at i gettoen befant det seg prostituerte av begge kjønn, fra gamle, døende mennesker til småbarn. Helt fra den stund jeg selv ble klar over min pedofili - så tidlig som i 13-årsalderen - hadde jeg hatt interesse for unge piker. Hjemme i Norge hadde jeg lest om land hvor man kunne betale for en hyrdestund med en småpike, og hadde i drømme mang en gang forflyttet meg til et slikt sted. Så plutselig befant jeg meg på et slikt sted i levende livet. Skulle jeg la en slik sjanse gå fra meg, kanskje?

En pike i tolvårsalderen fanget min interesse. Hun var slank, med myke, barnlige ansiktstrekk. Hun sto og så bedrøvet ut, men da jeg stanset opp og så på henne, løftet hun blikket og etter en stund smilte hun mot meg. Det slo meg med en gang at dette var den lille piken jeg alltid hadde sett foran meg i drømmene mine.

Hun nevnte en pris som egentlig var latterlig billig. Drosjesjåføren hadde tatt fra meg det firedobbelte for å bringe meg dit ut. Nå kunne hun bli min for ikke stort mere enn hva en pakke sigaretter kostet.

Jeg fulgte henne gjennon et portrom, og på en åpen plass innenfor satt noen mennesker og hadde seg et måltid mat. En mann reiste seg, kom bort til meg og ville ha pengene. Jeg ga ham det beløp piken hadde nevnt. Han ville ha det dobbelte. Jeg så spørrende på ham, og han tilføyde: "For politiet!" Jeg ga ham også dette uten å gny. Jeg er ikke sikker på om tilleggsavgiften var fordi piken var mindreårig eller fordi jeg var utlending, men av erfaring visste jeg at overfor politi og myndigheter i dette landet burde en opptre like forsitig som overfor en farlig hund: Man bør stå stille, og en bør ikke murre tilbake igjen.

Vi ble anvist et trangt lite rom uten vinduer eller møbler av noe slag, med kun en sekkestrie på gulvet. Som dør til rommet var det benyttet en annen sekkestrie. Piken begynte nokså mekanisk å ta den fillete kjolen av. Hun hadde ingenting ellers på seg, ikke engang sko på beina. At hun kun var et barn var ikke vanskelig å se - helt til jeg så på hennes kjønnsorgan - og først da grøsset jeg! Kjønnsorganet hennes minnet meg mest av alt om et bombekrater.

Jeg rakte henne nokså nervøst en ny pengeseddel og ba henne ta på kjolen igjen. Jeg husker at jeg hadde tårer i øynene da jeg kom ut. På den åpne plassen satt de andre ennå og spiste. De så forundret etter meg der jeg hastet avsted. De hadde vel ikke ventet at jeg skulle komme ut så brått. Siden oppsøkte jeg aldri mer denne gettoen.

-------

Det ble nevnt fra visse hold at det fantes et slags renovasjonsvesen nærmest, som hadde til oppgave å fjerne foreldreløse tiggerbarn fra bybildet og plassere dem i denne gettoen. Om dette er tilfelle vet jeg ikke, skjønt en kunne undres over om de barn som befant seg der hadde funnet veien dit selv. At de mange tiggerbarn som befant seg i gatene var et torn i øyet på myndighetene, var lett å forstå. I deres propaganda utlagt i ambassaden og andre steder het det at alle barn i skolepliktig alder fikk obligatorisk grunnskoleundervisning. Dette stemte ikke helt med de faktiske forhold. Heller ikke hadde vel myndighetene noen fullgod oversikt over hvor mange barn i skolepliktig alder det befant seg i byen.

Tiggerbarna kunne en møte overalt. To engelske ord kunne alle og enhver av dem. Det ene var "Money" og det andre var "Mister". De flinkeste av dem hadde til og med lært seg å si det på fransk, hvis ikke de engelske glosene ga respons. Problemet for en turist er at gir han først penger til et barn, samler de andre seg som maur rundt en etterpå. Så kommer han i konflikt med seg selv, fordi han har valgt ut den ene, istedenfor å la alle dele likt (hvilket er en umulighet, da skaren av tiggerbarn ingen ende tar). Jeg valgte det første - jeg ga en tier til en pike jeg likte, og gjorde meg hard mot de bedende øynene fra resten av barneskaren. Hennes navn var Miriam, og hun ble siden min spesielle venn. Hun kunne dukke opp av folkevrimmelen hvor som helst og alltid gjenkjente hun meg, noe som selvfølgelig varmet mitt hjerte. Hun kom ikke for å tigge, men for å fortsatt takke meg for den tieren hun engang fikk.

En het ettermiddag satt jeg i skyggen under soltaket på en litt finere fortausrestaurant og avkjølte meg med en kald drink, da min egen lille Miriam kom forbi. Det tok henne to sekunder å få øye på meg, og etter nye to sekunder var hun ved bordet mitt for å hilse på meg. Da den hvitkledte betjeningen oppdaget hva som var skjedd, kom de meget bryskt for å kaste piken ut. Da ble jeg så forbannet jeg hverken før eller siden har blitt i noe fremmed land. Jeg skrek opp om at de værsågod hadde å behandle piken som min gjest, og forlangte omgående at hun ble servert iskrem med kjeks. Så fikk hun da sitte i fred ved bordet mitt og spise opp isen sin. Det var nok aller første gang at hun hadde fått sitte ved et slikt bord på et slikt fornemt sted.

Noen amerikanske damer fra et annet reisefølge befant seg ved bordet ved siden av. De hadde fulgt med opptrinnet, og nå kom en av dem med en pengeseddel og ville gi til piken. Jeg følte meg stolt da Miriam på en vennlig, men meget bestemt måte nektet å ta imot. Hun satt ved mitt bord som gjest - ikke som en tiggerunge!

Hva som siden hendte med min Miriam vet jeg ikke noe om. Kanskje ble hun også plukket opp av det såkalte renovasjonsvesen, som hadde til oppgave å befri turister for inntrykket av vanskjøttede tiggerbarn. Kanskje ble hun også én av dem som havnet i prostitusjonsgettoen, hvor hun altså i dypeste fornedrelse skulle få sitt unge pikekjønn omgjort til et bombekrater.

-CASPER-

Short items

Another Norwegian magazine dealing with sexual politics, Supergutt (Superboy), spends five pages in its no. 1-73 to present NAFP - Paedophile Group. There are interviews with the editors of Bulletin, with a young boy who has positive memories from his life together with a paedophile man and at last an interview with the same paedophile who has spent years in prison because of his sexual behaviour.

A New Lolita book.

Last year the pseudonym Kasper Ginning's book appeared: "21 Dage i Juli." (21 Days in July). An eight year old girl lives together with her male friend in [his] thirties through three summer weeks, and some sex play is a part of their daily life. Ginning's book has received good reviews in the press. In our last issue no. 5-77 we printed, with his permisson, Erik Nørgaard's review of this book in the important Danish daily paper Politiken.

1978 - 2

LESERBREV

Tillat meg å sende noen ord til dere fra min varetektscelle i Oslo kretsfengsel. Brutalt ble jeg forleden hentet hjemme hos mine foreldre og transportert til Oslo. Jeg er mistenkt for utukt med en mindreårig gutt på 14-15 år, men jeg avstår fra å tilstå noe som helst, derfor denne varetektfengsling, som også nå har kostet meg jobb og bolig. Jeg er i voldsom opposisjon til dette samfunnet - også politisk. Ja, hele min kropp er i opposisjon til dette samfunnet. Dette samfunnet passer rett og slett ikke for meg. Så blir det da et spørsmål: Skal jeg tilpasse meg samfunnet? - Men all den tid samfunnet faktisk fornekter alt jeg tror på og føler, så må konklusjonen bli at samfunnet må fengsle meg. Det er logisk. Det måtte skje før eller siden. Jeg har egentlig vært klar over det bestandig. Men da må også den logiske konsekvens bli at jeg må kjempe for å forandre dette samfunnet. Hvis ikke dette skjer, så har jeg ingenting å gjøre her. Det var den konklusjonen forfatteren Jens Bjørneboe trakk, til slutt. Han ga opp etter mange års kamp.

Men så er spørsmålet: Førte Bjørneboe en feil kamp? Er det f.eks. mulig å forandre disse lovene som ligger som et blylodd på oss med andre midler? Jeg tror det er verdt et forsøk. Jeg kunne f.eks. tenke meg en kamp i full offentlighet. Jeg tror at dersom en del av disse sakene først får dagens lys på seg, vil mange mennesker avdramatisere det hele. Men noen må begynne å snakke. Jeg tror det er verd et forsøk.

På mange måter kommer dette fengselsoppholdet til å gjøre meg til en annen person enn den jeg er nå. Det finnes kun to muligheter. Enten tar en sak som dette knekken på meg eller så kommer den til å gjøre meg mere bevisst i min egen situasjon. Det som ikke knekker deg, det styrker deg.

Ernst


MISVISENDE OM BOMBEKRATER

Det var en beretning i siste nummer av NAFP-Bulletin under tittelen: "Fra den nære orient, med tårer..." av sign. Casper. I beretningen fortelles det at kjønnsorganet til ungjentene blir skåret ut til et bombekrater i den omtalte prostitusjonsgettoen. Det gir et falskt inntrykk av situasjonen. Dette har ingenting med prostitusjonen å gjøre. Tvertimot [dreier] det [seg om] å utrydde følelsene hos jentene, og dette nettopp p.g.a. den jernharde muhammedanske moralen. Og følgelig gjelder dette først og fremst jentene av de beste familier.

Jeg leste om dette i en autentisk reportasje fra en egyptisk kvinnelig lege. Barn i alderen 10 - 14 år blir omskåret. For jentene betyr det at alt som det er følelse i, blir skåret vekk helt ned til benet. Jeg tviler ikke på at vi alle ønsker å avskaffe [dette], og gi folk avsmak for den brutale barneprostitusjonen, men det behøver ikke å skje ved feil eller villedende informasjon.

S. Ø. (noe fork.)

VITEN OG JUS

Arbeider om barneseksualitet og pedofili hører først og fremst 70-årene til. Før den tid var barn og unge uten seksuelle drifter og voksne som var seksuelt tiltrukket av unge var retarderte eller dekadente individer helst med hjerneskader, og som det gjaldt å få internert. Selve handlingene var nok til kritikkløst å stemple pedofile som mindreverdige mennesker som ikke fortjente livets rett. Noen psykiatere har og støtter fortsatt slike synspunkter selv om de selvsagt ikke kan underbygges, men snarere springer ut av en profesjonell uvitenhet og ønske om å imøtekomme deler av opinionen i deres korstog mot et følelsesliv de ikke orker å tolerere.

I 1972 gjorde den amerikanske professor i sosiologi og fredsforsker Floyd M. Martinson flere henvendelser til forleggere i USA for å få utgitt i bokform hans studier i barneseksualitet. Forleggerne mente alle at det ville være en viktig bok, men ingen våget å trykke den. Så var det ingen annen råd for den utrettelige professor enn å gi ut boken for egen regning. "INFANT AND CHILD SEXUALITY". For første gang får vi en sysematisk gjennomgåelse av barn og unges seksuelle atferd i det daglige liv. Første kapittel skildret småbarnstadiet (0-2 år), så følger 3-7 års alderen og til slutt 8-12 års alderen. Siden har flere undersøkelser om barns seksualliv fulgt i kjølevannet bl.a. den større undersøkelsen som ble foretatt ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Bergen som vi omtalte i NAFP-BULIETIN nr 1/78. Professor Floyd Martinson var den naturlige leder av symposiet om barneseksualitet ved Swansea universitet i Wales sist høst.

Det var også noe helt nytt innen psykologisk forskning da den nederlandske psykolog og vitenskapsmann Frits Bernard i 1972 offentliggjorde sine psykologiske tester foretatt på erklærte pedofile, som hadde møtt fram på de internasjonale Breda-treff for pedofile. Bernard fant at pedofile var som andre mennesker med den samme følelsesrikdom, og de var ikke mere nevrotiske eller syke enn 'gjennomsnittsmenneske' (Se Sexualmedizin nr 4-75 'Pädophilie und Neurotizismus' eller The Journal of Sex Research vol 11, nr 3 -75 'An Enquiry among a Group of Pedophiles'). Andre undersøkelser foretatt i Nederland viste at det kammeratslige og seksuelle vennskap mellom en mindreårig og en voksen ofte hadde vært til stor glede og hjelp for den unge uten annen støtte og trygghet i tilværelsen (se F. Bernards bok på Aquarius forlag: 'PEDOFILIE').

Det er ikke slik å forstå at det tidligere ikke fantes arbeider om emnene barn og seksualitet. At barn har et betydelig seksuelt følelsesliv gjorde jo allerede Sigmund Freud oss oppmerksom på. Men hans teoretisering ble så revolusjonær og så fjern fra det praktiske liv at hans viten og innsikt neppe fikk praktiske og direkte konsekvenser for holdningene til barns seksualliv.

Vi kan gjerne også trekke fram den norske legen Augusta Rasmussen som allerede i 1934 lot oss få vite at over 50 undersøkte voksne kvinner ikke hadde pådratt seg skadelige langtidsvirkninger selv om de i en alder under 14 år gamle hadde vært involvert i seksuelle forhold til voksne menn (Se Acta Psychiatrica et Neurologica vol IX, 1934 og tilsvarende konklusjoner av J. Moses i Kinderforschung vol 40 1932 og dr. Elsa-Brita Nordlund inntatt i den svenske "Förslag till Brottsbalk" SOU 1953:14).

I 1948 og 1952 publiserte Alfred C. Kinsey sin store undersøkelse av amerikanernes seksualatferd hvor mere enn 20 000 ble intervjuet etter et nøye statistisk utvalgt som skulle representere det nordamerikanske samfunn i miniatyr. Her kom barns sterke seksuelle aktivitet og evne til orgasme tydelig fram. I 1959 skrev den østerriske legen Erika Geisler sin artikkel "Kinder mit auffälligem sexuellem Verhalten" i Münchener Medizinische Wochenschrift. Hun hadde undersøkt en rekke sedelighetssaker bl.a. i Berlin og fant at barn ofte selv hadde tatt det seksuelle initiativ.

Men det er allikevel riktig å hevde at det først i 70-årene er blitt bredde over forskningen om barneseksualitet. Og med Bernard's nye forskningsmetode fikk man en helt ny innsikt i den pedofile legning. Tidligere var alle undersøkelser om pedofili basert på pasienter i mentale institusjoner. Ved å sammenholde de vitenskapelige arbeidene som til nå var publisert konkluderte prof. dr. med. Eberhard Schorsch ved Hamburg Universitetsklinikk i en artikkel trykt i 'Sexualmedizin' nr 6/75: "De må få konsekvenser for lovgivningen". I denne artikkelen gjorde Schrosch et oppgjør med det han kaller 'en forstenet seksualangst': "Det fantes intet rimelig grunnlag for den ubetingede straffeforfølgelse pedofile ble utsatt for". (Denne artikkel ble delvis gjengitt på norsk i NAFF-BULLETIN nr 1-75). Prof. Schorsch var også med i den gruppen av tyske seksualforskere som ved en internasjonal sexologikongress i Hamburg i 1976 rettet en flengende kritikk av de stereotaktiske hjerneinngrep som bl.a. var foretatt på pedofile av de tyske nevrologer F.D. Roeder i Göttingen og D.Müller i Hamburg (se Dnf-48's FRITT FRAM nr 1-77 og NAFP-BULLETIN nr 3/76).

Hva skal vi så kreve av våre lovgivere?

Den økte erkjennelse og viten om barneseksualitet og pedofili har gitt seg utslag i forslag om lovreformer i sedelighetslovgivningen i Nederland, Frankrike og de skandinaviske land for å nevne noen. Optimistiske pedofile håper på at en vil få en mere liberal holdning til deres følelsesliv slik vi kan møte det bl.a. i Sri Lanka, Thailand og ikke minst på Filippinene. Blant de vestlige land har ofte Nederland blitt trukket fram som en nasjon med positiv holdning til pedofili, men det er nok snarere en generell, liberal kriminalpolitikk som også har kommet pedofile til gode. Arbeide med å gjennomføre vidtgående lovreformer går dessverre tregt også i Nederland til tross for det betydelige arbeide som der er nedlagt av de pedofile arbeidsgrupper innen NVSH og med et parlamentsmedlem, dr. Edward Brongersma, som aktivt arbeider for økt forståelse av pedofili. I Nederland så vel som i Norge, må en bearbeide politikere som er engstelige for velgerreaksjoner på lovreformer. Skrekkreportasjer om barneprostitusjon har også satt oss tilbake i reformarbeide.

Men det er ikke bare avkriminalisering vi mener det er behov for i Norge, også betydelig nedkriminalisering av harmløse forhold må gjennomføres. Videre er etter gjeldende regler i rettspraksis et seksuelt forhold som har vart gjennom lengere tid å betrakte som en større forbrytelse enn et engangsforhold. Slik blir i dag altså et dypere vennskapsforhold mellom en ung og voksen å betrakte som mere kriminelt enn et uforpliktende engangsforhold. Her bør domstolene snarest komme på andre tanker. Videre kan en spørre om den sordering mellom seksuelle handlinger (berøring av kjønnsdeler) og seksuell omgang (gnidning av kjønnsdeler, og det som værre er) skal få avgjøre om strafferammen skal mere enn tredobles. Videre bør en også kunne stille spørsmål ved om gjentagelse skal være straffeskjerpende for genuint pedofile.

Hva kan avkriminaliseres?

Fram til 1963 var det i Norge straffbart å innlede seksuelle forbindelser med personer som led av sinnsykdommer. Men Straffelovrådet som hadde avgitt sin innstilling noen år i forveien, kom med følgende nyvurdering og geniale forslag til lovreform: "Straffelovrådet antar at straffetrusselen mot kjønnslig omgang med sinnsyke bør gis en annen formulering enn den som den nåværende regel har. Det vil etter Rådets oppfatning ikke være riktig å betegne enhver utuktig omgjengelse med en sinnsyk som straffbar, uten å ta hensyn til sykdommens konkrete betydning for den sykes evne til å bestemme over sin seksuelle atferd.. Rådet vil foreslå at regelen blir avfattet slik at den retter sin staffetrussel mot den som 'u t n y t t e r eller medvirker til at en annen utnytter noens sinnssykdom'... Det vil etter dette bero på en vurdering av det enkelte forhold om det kan sies å foreligge en slik utnyttelse..."

Vi synes Straffelovrådet her resonnerte fornuftig og lovendring i tråd med dette forslag fulgte. Men vi synes også at dette resonnement burde kunne overføres til §§ 195, 196 og de øvrige paragrafene i straffeloven som rammer forhold til mindreårige slik:

Det vil etter Rådets mening ikke være riktig å betegne enhver utugtig