Om barneporno

Hvis du skulle spørre en person på gaten hva vedkommende forbinder med pedofili, ville svaret høyst sannsynligvis være: Barneporno.

Barnepornografi er i vår tid, takket være Internett og høyt profilerte politiaksjoner, blitt selve symbolet på alt som er farlig og forkastelig ved det å være pedofil. Hva som før ble forbundet med gotterimannen, en heller patetisk figur utenfor barnehagen, er nå erstattet av en ond milliardindustri med et nettverk av onde mennesker som hvert år misbruker tusenvis av barn, og hvor alle som laster ned slike bilder er med på misbruket i en moderne form for menneskehandel, et slaveri.


Ifølge en FN-rapport fra 2009 legges det hver dag ut 200 nye bilder av barn på nettsider med barnepornografisk innhold. Mellom 10.000 og 100.000 mindreårige er ofre for denne virksomheten. Det omsettes for mellom 3 og 20 milliarder dollar årlig, se her og her.


Amerikanske tollmyndigheter sier dette om barnepornografi:

• An estimated 100,000 Web sites are involved in some way with child pornography.
• Pedophiles often use the very latest computer encryption software to encrypt their photographs or put them in a code that can only be read with special software.

Her står det, blant mye annet:

• During one six-week period, according to researchers monitoring the Web, 140,000 child pornography images were posted to the Internet.
• Revenue estimates from child pornography range from about $200 million to more than $1 billion per year.
• Approximately 20 new children appear on pornography sites every month – many kidnapped or sold into sex.

Barneombudet skrev dette i 2005:

I Norge har Internett en stor utbredelse, og omlag 2,9 millioner nordmenn har tilgang til Internett. Utveksling av barneporno via internett er blitt et merkbart større problem, og den kommersielle distribusjonen av overgrepsbilder øker i omfang. Seksuelle overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, og den stadig raskere utviklingen innen bruk av moderne teknologiske medier sørger for at distribusjon og sosiale nettverk ytterligere vil øke tilgjengeligheten og etterspørselen av barnepornografisk materiale. Tendensen peker i retning av at den kommersielle distribusjon av barnepornografiske bilder, filmer, videoer og blader via Internett vil øke markant.

Ecpat Norge skrev dette i 2007:

Et klikk gjør deg delaktig i overgrepet!

Du må ikke oppsøke barnepornografi på internett. Det er ulovlig å laste ned eller være i besittelse av barnepornografi også i de tilfeller hvor du sender informasjonen videre til oss. (...)

Hvis du aktivt etterspør barnepornografi bidrar du til at flere barn må utsettes for overgrep for å tilfredsstille etterspørselen.

Her står dette:

NRSB, Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer, 2002, avsnitt 10.1:

Barnepornografien, spesielt på Internett, kan være av bestialsk karakter. Barn gjennomgår ufattelige lidelser for å tilfredsstille pedofile og andre med seksuell interesse for barn.

(...)

Omfanget av barnepornografi på internasjonal basis er enormt.


Det er min ambisjon i det som følger å vise akkurat hva barnepornografi er, ta vekk mytene og gi fakta. Hva som på slutten av 90-tallet var en reaksjon mot noen få groteske bilder på internett, bilder som faktisk viste sadisme og seksuelt misbruk av barn (og som alle med normalt utviklede sjelsevner ikke vi se og tolerére), har i dag blitt en systematisk måte å kartlegge, forfølge og fengsle mennesker. Hva som i utgangspunktet hadde omsorg for barn som sitt motiv, er nå motivert av hat til voksne. Ikke noe annet fenomen har bidratt mer til å forme oppfattelsen av pedofili blant folk flest enn hysteriet omkring barnepornografi.

Jeg er ikke interessert i å forsvare barnepornografi i sin alminnelighet, i særdeleshet ikke de mer groteske utslagene. Det må gjøres helt klart. En pedofil kan ikke uttrykke sin kjærlighet til barn ved å se på porno. Pornografi har alltid hatt den effekt å fornedre den man begjærer. Pornografi har ingenting med menneskelige relasjoner å gjøre. Men holdningen til barnepornografi er en del av den generelle holdningen til pedofili. Derfor er det viktig å ha fakta på bordet, og erkjenne at ikke alle seksuelle bilder av barn er krenkende, akkurat som ikke alle seksuelle relasjoner med barn er misbruk.

Litt historie

Det kan virke rart at det fantes en tid uten Internett. Så viktig har internett blitt for informasjon, utveksling og kommunikasjon. Mange tror at barnepornografi ble 'oppfunnet' med internett, men det er ikke sant. Internett hadde bare den effekt å spre det og gjøre det mer tilgjengelig. Bilder av barn med erotisk tilsnitt ble tatt så tidlig som i 1850-årene av Lewis Carroll i England, mannen som skrev Alice i Eventyrland. Barnepornografi har aldri vært en stor del av den totale mengde med pornografi som til en hver tid har eksistert. Til det har etterspørselen vært for liten. Barnepornografi har aldri vært akseptert, men den ble heller ikke forfulgt.

Barnepornografi var å få kjøpt i porno-forretninger i Norge frem til slutten av 80-tallet. Dette kunne du lese i Aftenposten:

Aftenposten 16.06.88
Aftenposten 16 juni 1988

Denne pornografien viste barn i ulike former for seksuell aktivitet. Vold og tvang var ikke involvert. Det dreide seg ikke om misbruk av barn, selv om mange i dag naturligvis vil kalle det så. Jeg skal komme tilbake til hva slags pornografi dette var.

Tre år tidligere ble barnepornografi for aller første gang nevnt i en lovtekst. Det skjedde ved en endring i §211 i straffeloven, vedtatt i Odelstinget den 25 april 1985. Paragraf 211 hadde i det store og hele vært uforandret i 80 år.

Paragrafen fikk sin første utforming i 1902, når alle sedelighetsforbrytelsene ble samlet i et nytt kapittel 19. Slik så paragrafen først ut:

Straffeloven §211 av 1902:

Med Bøder eller med Fængsel indtil 1 Aar straffes den, som holder offentligt Foredrag eller istandbringer offentlig Forestilling eller Udstilling af utugtigt Indhold, eller som medvirker til, at saadanne Foredrag, Forestillinger eller Udstillinger finder Sted.

Paa samme Maade straffes den, som bevirker eller medvirker til, at utugtige Skrifter, Billeder eller deslige offentlig falholdes, udstilles eller paa anden Maade søges udbredte blandt Almenheden.

Førøver nogen i sin Næring i Løbet af 2 Aar tvende Gange saadan Forbrydelse som oven nævnt, kan Retten til at fortsætte Næringen frakjendes ham.

I 1929 så paragrafen slik ut:

Straffeloven §211 av 1929:

1. Med fengsel inntil 2 år straffes

a. den, som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt innhold eller som medvirker til at sådanne foredrag, forestillinger eller utstillinger finner sted.

b. den, som utgir, falholder, utstiller eller på annen måte søker å utbre utuktige skrifter, billeder og desslike eller som medvirker hertil,

c. den, som overlater utuktige skrifter, billeder og desslike til person under 18 år, eller som medvirker hertil.

2. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den, som av uaktsomhet foretar nogen sådan handling som i nr. 1 nevnt.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet undlater å hindre, at der i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

3. Hvis nogen i sin næring to ganger i løpet av 2 år gjør sig skyldig i en forbrytelse mot denne paragraf, blir retten til å fortsette næringen å frakjenne ham.

Straffen har gått opp, og begrepet barn (person under 18 år) dukker opp, men bare som mottager av "utuktige skrifter, billeder og desslike".

I 1963 så paragrafen slik ut:

Straffeloven §211 av 1963:

1. Med fengsel inntil 2 år straffes

a. den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt innhold eller som medvirker til at sådanne foredrag, forestillinger eller utstillinger finner sted.

b. den som utgir, falholder, utstiller eller på annen måte søker å utbre utuktige skrifter, billeder og desslike eller som medvirker hertil,

c. den som overlater utuktige skrifter, billeder og desslike til personer under 18 år eller som medvirker hertil.

2. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den, som av uaktsomhet foretar nogen sådan handling som i nr. 1 nevnt.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet undlater å hindre at der i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Den eneste endringen av 1963 var at retten til fortsatt å drive næringsvirksomhet ved gjentatte lovbrudd var fjernet. Dette innebar opplagt en liberalisering. Dette var sekstiårene og den seksuelle revolusjon. I 1973 kom enda en liberalisering. Da kom et nytt siste ledd i §211, som lød: "Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det." Pornografi ble aldri avkriminalisert slik som i Sverige i 1971, men loven ble heller ikke i alminnelighet anvendt. Rettssaken mot Agnar Mykle og 'Sangen om den røde rubin' i 1957 bidro sikkert til at mange betraktet lovanvendelse mot pornografi som foreldet.


Hva skjedde så? For det første endret pornografien selv innhold. Noe av den ble grovere, mer spekulativ, mer bisarr. Det kunne hende at vold og sex ble blandet sammen. Ikke all pornografi handlet om vold, men det var uten tvil en generell utvikling mot mer eksplisitt materiale. Mindre ble overlatt til fantasien. Såkalte mannfolkblad endret karakter. En liten del av pornografien hvor vold og sex ble blandet sammen viste et menneskebilde som ikke var godt, og som det siviliserte mennesket ikke ville vedkjenne seg.

Det andre som skjedde var at en aktiv kvinnebevegelse dukket opp i 70- og 80-årene som en reaksjon mot det mannsdominerte samfunnet. Enkelte kvinner i denne bevegelsen oppfattet all pornografi som kvinnediskriminerende og som et ledd i mannens systematiske undertrykkelse av kvinnen. Barn ble også omtalt, men dette var langt i fra hovedpoenget. Fellesaksjonen mot Pornografi og Prostitusjon ble dannet i 1977, med 'Nei til salg av kvinnekroppen' som fremste krav, les mer her.

Det var altså kampen mot kvinnediskriminerende pornografi som var selve bakgrunnen for det forslaget om endring av §211 som ble vedtatt i Odelstinget i 1985, hvor barnepornografi for aller første gang også blir nevnt. Det er verd å se nærmere på debatten i Stortinget som ledet fram til dette lovvedtaket, fordi den sier noe om hvordan Norges fremste offentlige forum (og dermed også folk i alminnelighet) oppfattet barnepornografi den gang. Det som slår en når man leser Forhandlinger i Odelstinget nr.38 av 25 april 1985 er to ting: hvor relativt perifert akkurat barnepornografi var, men også hvor villig man var til å gruppere barnepornografi sammen med annen voldsporno og sex med dyr. Dette var med på å skape en grunnleggende holdning. Her er utdrag av debatten:

Helen Bøsterud (komiteens leder):

Billedlige skildringer av grov anstøtelig pornografi, framstilt med kommersielt mål for øye, har fått et voldsomt oppsving de siste 10-20 år. Det har vokst fram en betydelig pornoindustri i flere vestlige land som i stort omfang eksporterer videofilmer og blader også til Norge. Innholdet i flere av videofilmene synes å være blitt stadig krassere. Grusomme voldelige innslag blandet sammen med sex, sadisme, seksuell omgang med dyr, barnesex, tortur og andre perverse seksuelle aktiviteter er blitt en del av pornografimarkedet. Særlig skremmende er det at slike pornografiske framstillinger i stigende grad synes å ha blitt underholdning for barn og unge. (...)

I nyere tid er ønsket om å beskytte barn og ungdom og andre særlig disponert mot pornografiens mulige forrående skadevirkninger blitt trukket sterkere fram. I dag hevdes det videre at pornografien kan tilsmusse viktige livsverdier og skape uheldige holdninger. (...)

Hva er så hovedprinsippene i Arbeiderpartiets lovforslag? For det første: Målet med lovforslaget er som sagt å ramme den grove, forrående og menneskenedverdigende pornografi. For det andre: I lovforslaget presiseres det i overensstemmelse med det at pornografiske framstillinger som gjør bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme, er straffbare. Slike framstillinger er visstnok også straffbare etter nåværende §211. Men nå ryddes enhver tvil av veien ved at dette blir slått klart fast i lovteksten. Denne klarhet er av verdi for domstolene, politiet og andre impliserte. (...)

Enkelte har fryktet at det er nymoralisme eller nypuritanisme som ligger til grunn for Arbeiderpartiets forslag. Nok en gang vil jeg derfor understreke at det er den grove pornografien, grov i den forstand at den virker forrående og menneskelig nedverdigende, vi vil til livs. Vi ønsker ikke å ramme framstillinger av seksuelt samliv som er akseptert i samfunnet, pin-up-bilder eller ordinære nakenfotografier. Forarbeidene sier klart at vi ikke ønsker å reise noen moralsk pekefinger.

Det spørs om ikke komiteens leder likevel reiser en moralsk pekefinger ved å sidestille pornografi som er 'forrående og menneskelig nedverdigende' med den pornografi som ikke viser et seksualliv som er akseptert av samfunnet. Pornografi som viser barn, dyr og sadomasochisme kan ikke i alminnelighet sidestilles med pornografi som viser vold og tvang.

Tore Austad:

Vi har hele tiden ment at det ikke i og for seg er selve lovbestemmelsen som det er noe i veien med. Den någjeldende lov rammer klart de forhold som en bred opinion ønsker skal rammes av loven. Det er håndhevelsen av loven som har vært utilstrekkelig, og det skyldes f.eks. den spesielle påtaleregelen i §211, tungvinte beslagsregler og dels også politiets ressurs-situasjon. (...)

I likhet med departementet er Høyres medlemmer i komiteen betenkt over at Straffelovrådets flertall foreslår at den allmennmoralske begrunnelse for et lovbrudd helt og holdent skal erstattes med en begrunnelse om skadevirkninger eller fare for dette. Et slikt forslag ville også ha som konsekvens en betydelig liberalisering, som vi ikke kan akseptere. Formodninger om pornografiske skadevirkninger er dessuten problematiske og vitenskapelig omstridt. En vurdering av skadevirkninger bør komme i tillegg til og ikke være den eneste underliggende begrunnelse for et straffebud. (...)

Det bør også fremgå av loven at det er den ervervsmessige spredning av pornografi som skal rammes, og ikke f.eks. det at en person låner et blad til en annen. Det er den kommersielle pornografien man først og fremst vil til livs, og dette bør fremgå av selve lovteksten.

Ragna Berget Jørgensen:

Jeg tror at mange er bekymret over de holdninger som den forrående pornografi formidler til barn og unge. De undersøkelser som foreligger om den forrående pornografis påvirkning av barn og unge, er svært skremmende. (...)

Hvis man skal ramme pornobransjens profitører, og gjøre det mindre tillokkende for andre å etablere seg i bransjen, må bøtene settes så høye at det blir klart for bransjens produsenter og distributører at overtredelse av straffeloven ikke lønner seg. (...)

Men de fleste vil visst være enige om at den grove pornografi som i dag distribueres på markedet, med fremstilling av massevoldtekter, hengte og spiddede kvinner, seksuelt misbruk av barn og andre grusomme og perverse seksuelle fremstillinger, går langt utover hva som kan aksepteres, og at utgivelsen av dette ikke kan legitimeres med noe berettiget formål.

Kjellbjørg Lunde:

Spørsmålet er så i kva retning lova må avklårast. Også her har kvinnerørsla og SV felles syn. Vi vil ha ei lov som ikkje rammar framstilling av seksualitet i seg sjølv. Den gjeldande lovteksta blei laga i ei tid der omsynet til "sedelighet" og "bluferdighet" var det sentrale, og der "usedelighet" og kjønnsliv var synonymt. I dag meinar dei fleste av oss noko anna. Det er pornografi, ikke erotiske skildringar, som skal rammast av lova. Fram-stilling av erotikk, i lyd, ord og bilete, skal vere tillate, og det skal ikkje vere naudsynt å dekke framstillinga bak meir eller mindre tynne påskot om "kunstnariske" føremål. Skiljet mellom kunstnariske og ukunstnariske framstillingar av kjønnslivet er verken meir eller mindre vanskelege å trekke opp enn andre grensedragningar vi må gjere.

Statsråd Mona Røkke:

For det første vil jeg peke på at uttrykket "menneskelig nedverdigende eller forrående" er helt nytt i lovgivningen. Det er etter ordlyden meget uklart, og det bringes faktisk inn uten noen grundigere forklaring i motivene. Videre vil jeg peke på at ordene "er egnet til å virke" jo gir inntrykk av at det skal foretas en vurdering av de virkningene det pornografiske skriftet i det konkrete tilfelle kan ventes å generelt ha. Men det er jo en vurdering som det er umulig for de rettshåndhevende myndigheter å foreta. (...)

Det er flere som har vært inne på Høyres forslag om utstillingsforbud, altså et forbud mot på offentlig sted å stille ut nakenbilder e.l. som gir inntrykk av nedsettende eller krenkende vurdering av det ene kjønn. Det hevdes at en slik bestemmelse gir uttrykk for dobbeltmoral. Men bestemmelsen er gitt for å beskytte borgerne og nettopp kvinnene, som opplever slike nedverdigende bilder som en krenkelse i sine daglige gjøremål. Etter mitt syn vil en slik bestemmelse kunne gi en verdifull beskyttelse for mennesker, og i praksis ganske særlig for kvinner, som ønsker å slippe å bli presentert for provoserende bilder de selv ikke har bedt om å få se. Vi er vel også alle obs på at holdninger skapes i ung alder. Det ligger en påvirkningskraft i denne type materiale, og den påvirker små barn og unge mennesker og kan komme til å prege deres holdning til kvinner videre.

Sven T. Falck:

Det var en strek opplevelse i seg selv å lese gjennom Innst. O. nr.52. Spesielt de mange resonnementer i arbeiderpartifraksjonens merknader var interessante. Her fremgår det bl.a. at Arbeiderpartiets medlemmer av komiteen i det alt vesentlige er henvist til allmennmenneskelige erfaringer og til å tolke sakkunnskapens generelle hypoteser i lys av sunn fornuft. Nå skal jo også sunn fornuft være et av kjennetegnene ved stortings-representantene, så det var derfor med spenning jeg gikk videre i lesningen.

Nå rekker jeg ikke med min begrensede tid å gå inn på alle interessante punkter, men jeg vil nevne noen som etter min oppfatning skiller seg ut. Det ligger ikke så lite av en erkjennelse i følgende bemerkning: "Perioder med stor seksuell frihet kan avløses av en reaksjon hvor hensynet til romantikk og sømmelighet trer frem. Om dette kan ingen spå."

Et annet sted sies det: "Hensynet til rettssikkerheten tilsier at lovens innhold og dens håndhevelse korresponderer slik at de rettslige konsekvenser av en handling kan forutsies. Dette er til og med en nødvendig forutsetning for at en straffebestemmelse kan tjene de adferdsdirigerende formål den har for øye."

Generelt er jo dette en riktig betraktning, men hvilken konklusjon skal man trekke, når man et annet sted i merknadene kan lese: "Troen på menneskets moralske frihet og selvbestemmelsesrett er fundamental i et demokratisk samfunn i motsetning til autoritære samfunn hvor staten forsøker å dirigere hva det enkelte mennesket skal tenke, lese og tro."

En annen pussighet i arbeiderpartifraksjonens merknader gjelder omtalen av pornografiske skrifter og bøker. Her kan man lese: "Og skulle man være kommet i gang med lesningen under gale forutsetninger, vil det normalt" — jeg understreker normalt — "være anledning til å legge den" — altså boken — "til side, når dens karakter begynner å tre frem." Jeg må innrømme at jeg vanskelig kan se for meg noen praktiske tvangssituasjoner i denne forbindelse. (...)

For øvrig synes forestillingsevnen å være i behold. I ett tilfelle overgår også disse medlemmers fantasi deres egen evne til å uttrykke den i ord. Det gjelder omtalen av hva som er menneskelig nedverdigende. Her heter det: "Disse medlemmer er oppmerksom på at kriteriet språklig sett er nokså upresis, men noen vesentlig støtte for fortolkningen kan neppe gis ved språklige uttrykk."

Dette skal bl.a. etter de samme medlemmer danne grunnlaget for en ivaretakelse av rettssikkerheten. Fraksjonsmedlemmene fra Arbeiderpartiet uttaler om dette: "Av hensyn til rettssikkerheten er det etter disse medlemmers oppfatning et viktig prinsipp for straffelovgivningen at lov-bestemmelsene så klart som mulig angir straffbarhetsbetingelsene." Jeg forsikrer at det er tidsbegrensningen som gjør at jeg ikke trekker frem flere eksempler på de mange tanker som det er gitt uttrykk for. (...)

Jeg ser at mine fem minutters taletid nå er i ferd med å løpe ut. Derfor vil jeg her og nå tegne meg til et treminuttersinnlegg, der jeg vil komme med noen betraktninger om fenomenet pornofoni, som bare så vidt og indirekte er berørt i innstillingen.

Marit Rotnes:

Vi må imidlertid ha klart for oss at det likevel er begrenset hva vi kan oppnå lovveien. Som flere andre representanter allerede har vært inne på, vil vi i tiden som kommer, fortsatt være avhengig av en aktivt arbeidende folkeopinion om vi skal klare å fjerne råskapen fra hyllene, og generelt oppnå en større åpenhet i seksuelle spørsmål. Uten en større åpenhet, uten en større fortrolighet også i denne type spørsmål vil vi få store vansker med å få et definitivt gjennomslag for både likestilling og menneskeverd. Slik som situasjonen er, er det ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Helen Bøsterud:

Det at vi har tatt med sadisme, har noen satt spørsmålstegn ved. Våre premisser sier klart at ved å anføre sadisme i tillegg til vold og tvang ønsker vi å hindre at skildringer av mishandlinger med seksuell bakgrunn kan unnskyldes med at offeret var innforstått med mishandlingen som ledd i et frivillig seksuelt forhold.

Ragnhild Queseth Haarstad:

Pornoindustrien er en internasjonal storindustri med nær tilknytning til kriminelle miljøer og kriminell virksomhet forøvrig. I USA er porno-produksjonen større enn hele filmindustrien og plateproduksjonen til sammen. I 1983 var omsetningen anslått til 15 milliarder dollar. Fortjenesten sies å ligge på 100 pst. av investeringen. Hvilken annen industri kan vise noe lignende? (...)

Utviklingen de siste åra hvor vold og sadisme blir stadig mer dominerende, med misbruk av barn og innslag av dyr, burde være kjent av de fleste. Det har da også ført til en økende reaksjon og opinion mot porno. (...)

Det er en kjensgjerning at det er en klar sammenheng mellom pornografi og kvinnemishandling og misbruk av barn. Pornografi legitimerer og stimulerer til overgrep og vold mot barn og kvinner. Dagligvarepornoen alminneliggjør denne framstillingen. (...)

Artikler om voldtekt som en 'vanlig' og stadig mer akseptert foreteelse i vårt samfunn fører til en utbredt oppfatning at kvinner liker å bli voldtatt. Incest har i det siste blitt avdekket som en ikke uvanlig form for barnemishandling. Hvor mange det er som av den grunn er blitt og vil bli frarøvet muligheten og evnen til et trygt og harmonisk seksualliv, er det ingen som vet. Faren er at det blir stadig flere.

At det skulle finnes "en klar sammenheng mellom pornografi og kvinnemishandling og misbruk av barn" ble tilbakevist av Norges fremste psykologer i NOU 1985:19 (mer om dette senere).

Marit Rotnes:

Innholdet, særlig i videofilmene, har etter hvert blitt krassere. Vi har sett hvordan volden og grusomheten blandet med sex, sadisme, seksuell omgang med dyr, barnesex, tortur og andre perverse seksuelle aktiviteter er blitt en del av pornografimarkedet. Det er skremmende at slike pornografiske framstillinger i stigende grad er blitt underholdning for barn og unge. Situasjonen er ute av kontroll.

Når det gjelder barnepornografien, er det viktig å merke seg hva Barneombudet uttaler i sin høringsuttalelse. Barneombudet er mest bekymret over de holdninger som formidles. Videre mener Barneombudet at barnepornografi og seksuelle overgrep mot barn, enten som bilder eller fremstilt på annen måte, er klart krenkende i forhold til barn. Hun peker på at barnepornografi gir en indirekte godkjenning av seksuelle overgrep mot barn, misbruk som i seg selv er spesielt skadelig for barn. Barneombudet mener derfor at alle former for barnepornografi må være ulovlig, og at det må gripes inn overfor ethvert tilfelle av slik krenkende framstilling av barn.

Det er spesielt viktig å merke seg at Barneombudet slår fast at barne-pornografi gir er indirekte godkjenning av seksuelle overgrep mot barn.

Gjennom massemedia får vi daglig kjennskap til alle de grusomme og uhyrlige seksuelle overgrep som mange barn utsettes for daglig, gjennom år, i mange heimer. Ved å få lovbestemmelser som forbyr spredning av all den søppel som spres gjennom den profittstyrte pornoindustrien, er vi med på å beskytte barn og unge mot tilsmussing av viktige livsverdier. Jeg er redd for at avdekkingen av seksuelle overgrep mot barn og unge bare viser toppen av isfjellet.

Det er derfor uforståelig for meg at Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, som hittil har arbeidet så iherdig med bl.a. barnepornografi, og som har lagt fram så overbevisende dokumentasjon, nå slår revers og foreslår at hele saken utsettes på ubestemt tid. Fellesaksjonen uttaler selv at den vil at det skal settes stopper for den industri som spekulerer i porno og vold, men når det kommer til aktiv, positiv handling, med forslag om lovbestemmelser som vil rydde opp i dette grumset — ja, da rygger de tilbake. Etter et slikt standpunkt fra Fellesaksjonens side er det vanskelig å ta dem alvorlig.

Her ser vi den retorikken og de påstandene som senere har kommet til å dominere offentlige uttalelser om barnepornografi. Det var slik det hele startet.

Carl I. Hagen:

Ellers kjenner jeg meg ikke helt igjen i den virkelighetsoppfatningen som alle snakker om. At det forefinnes en god del grums, er vi alle enige om, og at det grumset som bl.a. også Straffelovrådet klart vil forby, skal forbys, er vi også enige om. Men at det i Norge i dag er slik at alle svømmer i grov pornografi, og at alle barn ser på grov pornografi, som enkelte talere gir inntrykk av, kan jeg ikke være med på. Det er en meget liten del av markedet som består av det vi alle ønsker å fjerne, og jeg synes det bør bli en slutt på disse overdrivelsene. (...)

For øvrig bør det i en slik debatt sies at det for enkelte mennesker, enkelte grupper kan hevdes at pornografien også medfører positive virkninger. Jeg synes den fordømmelse og slaktning som er kommet frem, er overdrevet, og at man også bør ta med et slikt synspunkt i sin tankegang.

Ingrid I. Willoch:

En voldsom medieoppmerksomhet har skapt det inntrykk at vold og sadisme, bruk av barn og dyr m.m. er tillatt i Norge i dag. Folk reagerer i forståelig forskrekkelse, og krever et forbud som allerede eksisterer — men som burde håndheves bedre og oftere for å virke avskrekkende og forebyggende. (...)

Individuelle synsinger, meninger, reaksjoner og følelser blir målestokk. Hva er f.eks. forskjell på kunstnerisk pornografi og ukunstnerisk? Hver sin smak, heter det. Skal det velges mellom kunstanmeldelse eller politianmeldelse? Skal domstolene bedømme smaken? Hva er menneskelig nedverdigende? Hva er krenkende? Hva er støtende? (...)

En dårlig lov kan ha en god hensikt. Viljen har vært god — jeg tror iallfall det. Jeg er ikke spesielt bekymret for ytringsfriheten i denne sammenheng. Seksuelle skildringer av ulik type er neppe ytringer i vanlig betydning som meningsdannende utsagn, som uttrykk for tanker. Men det er mistenkelig mye i den norske stilen som minner om dirigering av atferd, og som igjen minner om andre tider med begrensninger, fordømmelser og straff og strenge moral- og normalbetrakninger.

Sven T. Falck:

Jeg har, som nevnt i mitt tidligere innlegg, notert meg at 'pornofoni' ikke er særlig fremtredende i arbeiderpartifraksjonens merknader. Den er bare så vidt nevnt under omtalen av fremstilling av kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysningsmessig verdi.

Men pornofonien er mer utbredt enn mange faktisk er klar over. Ja, jeg vil våge den påstand at manglende språkkunnskaper kan være en av årsakene til pornofoniens stadig større og ukontrollerte utbredelse. Med pornofoni mener jeg musikalske fremstillinger, med eller uten tekst, som ellers ville falle inn under utukts- og pornografibegrepet. Jeg skal ikke nevne alle de pornofoniske fremstillinger jeg etterhvert har fått kjennskap til, bare som et tilfeldig eksempel nevne 'Welcome to the Pleasuredome' med 'Frankie goes to Hollywood'. Et annet eksempel er den berømte amerikanske populær-artisten Frank Zappa. For å illustrere dette vil jeg sitere noen linjer fra lang-spillplaten 'Tinsel Town Rebellion', nærmere bestemt fra sangen 'Brown shoes don't make it':

"The dream of a girl about thirteen
off with her clothes and into a bed
where she tickles his fancy all night long
His wife is attending an orchid show
She squealed for a week to get him to go
But back in the bed his teenage queen
is rocking and rolling rolling and acting obscene
Baby, baby baby..." — osv.
...
"She's nasty , she's nasty
she digs it in bed
that's right, do it again, haha!
and do it some more"

Dette sitatet inneholder pornografiske fremstillinger som kan vekke negative følelsesmessige reaksjoner. Dessuten omtales en mindreårig, antakelig kvinne, i denne sammenheng. Musikkakkompagnementet forsterker inntrykket.

Dette er bare ett eksempel på den type pornofoni som vår ungdom intetanende utsettes for. Og jeg understreker igjen at det finnes verre eksempler. Først etter nøye lytting til disse tekster og med en voksende kjennskap til det engelske språk, vil det gå opp for ungdommen hva de egentlig utsettes for.

Jeg er noe forbauset at arbeiderpartifraksjonen ikke har slått til sterkere her. Men jeg antar at det er en glipp som kanskje kan skyldes en noe rask saksbehandling, eller at det ennå ikke er etablert antipornofoniske aksjons-grupper. Uansett kan det jo være en trøst for kommende stortings-representanter at det ligger mye upløyd mark igjen for geskjeftige lovmakere.

Hvor rett skulle ikke han få.

Man spøker ikke lenger om barnepornografi fra Stortingets talerstol.

Jeg har bare lyst til å sitere enda en tekst fra denne tiden, laget av selveste ABBA:

ABBA. 'Does your mother know' fra 1979:

You’re so hot, teasing me
So you’re blue but I can’t take a chance on a chick like you
That’s something I couldn’t do
There’s that look in your eyes
I can read in your face that your feelings are driving you wild
Ah, but girl you’re only a child

Well I can dance with you honey
If you think it’s funny
Does your mother know that you’re out?
And I can chat with you baby
Flirt a little maybe
Does your mother know that you’re out?

Take it easy (take it easy)
Better slow down girl
That’s no way to go
Does your mother know?
Take it easy (take it easy)
Try to cool it girl
Take it nice and slow
Does your mother know?

I can see what you want
But you seem pretty young to be searching for that kind of fun
So maybe I’m not the one
Now you’re so cute, I like your style
And I know what you mean when you give me a flash of that smile (smile)
But girl you’re only a child

Well I can dance with you honey
...
..
.

La oss returnere til Stortingsdebatten:

Elenore Bjartveit:

Stortinget markerer i dag en grensesetting for hva vårt samfunn ikke kan godta innen ett spesielt området. De endringsforslag som støttes av Kristelig Folkeparti, varsler intensivert kamp mot pornografi, som i stadig økende omfang og med stadig sterkere innslag av vold, kjønns-diskriminering og av seksualitet som handelsvare, har oversvømmet hele landet. (...)

Den tendens vi nå ser, med økt aktivitet hva angår prostitusjon, seksuelle overgrep og voldshandlinger, er vel neppe noen tilfeldighet. Det er en farlig utvikling og burde engasjere til samlet kamp. Et ledd i denne kampen er uten tvil de lovendringer som nå foreslås bl.a. av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe.

Sverre Helland:

Fleirtalet i Straffelovrådet går inn for ei liberalisering når det gjeld skildring av 'alminnelig seksuell aktivitet'. Eg har òg eit bestemt inntrykk av at fleire av dei framlegga som er lagde fram i Stortinget i dag, vil opna for slik liberalisering.

Men mindretalet i Straffelovrådet går imot dette, og eg har lyst til å referera noko av det dette mindretalet seier når det gjeld akkurat dette spørsmålet — eg trur ikkje alle er klår over kva konsekvensar ei slik liberalisering vil kunna få:

"Byrettsjustitiarius Thor Oug finner det betenkelig — ikke minst ut fra skadevirkningssynspunkt, som flertallet understreker — å fastlegge som hovedregel at det ikke bør være straffbelagt å utbre pornografi som skildrer 'Alminnelig seksuell aktivitet'. Dette vil i så fall gjelde samleiescener med fokusering på kjønnsorganer, suging og slikking av kjønnsdeler, ensidig og gjensidig onani, en rekke former for gruppesex og formentlig også anal sex, m.v. når skildringen blott ikke kan karakteriseres som grov etter den definisjon som flertallet foreslår inntatt i lovteksten på 'pornografi' (Barn, lik, dyr, vold eller tvang og 'lignende')"

Han seier vidare: "Det dissenterende medlem har som mangeårig stats-advokat og senere dommer erfaring for at skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ('mykporno') — særlig i form av billedblader og fotoserier — brukes til å lokke barn til seksuelle handlinger med voksne. Særlig gjelder dette menn som søker omgang med mindreårige gutter, hvis våknende kjønnsdrift lett lar seg tenne på denne måten.

Dertil kommer at det er alment kjent at pornografi av alle kategorier kommer ut til barn helt ned i småklassene på skolene. Det er gjerne noe større gutter som får tak i pornoblader hjemme eller fra kamerater og viser eller gir dem til små barn. Det dreier seg om barn som selvsagt ikke har nådd den modenhetsgrad at de bør presenteres for dristige 'rett-på-sak'-framstillinger av seksualhandlinger, selv om fremstillingene kan være naturlig nok for voksne".

Kjellbjørg Lunde:

Kvinnerørsla har — som eg har snakka om tidligare i dag — nettopp villa ha eit lovverk som ikkje dreg med seg det puritanske synet på seksualitet — som er den grunnleggande årsaka til at pornoindustrien har så stor omsetnad. (...)

At Fellesaksjonen og kvinnerørsla ønskjer å sette kjeppar i hjula for pornoindustrien, dersom vi på nokon måte kan klare det, det er vel ikkje noko nytt. Ved sida å gå til angrep på denne 'kapitalen' si grove utnytting av menneske — og då særleg av kvinner — er aktive kvinner opptekne av at erotiske skildringar, som vi ønskjer skal bli laga, skal bli laga av heilt andre folk enn dei som står bak pornoindustrien, slik at vi kan få eit skikkeleg innhald i desse skildringane.

Carl I. Hagen:

Etter å ha lyttet en del til debatten må jeg si at jeg synes synd på den dommer som skal være den første til å praktisere denne nye bestemmelse, når man skal gå til premisser for å finne ut hva lovgiveren egentlig har ment med paragrafen — særlig når det er dukket opp representanter som vil stemme for en ordlyd, men på premisser som forslagsstillerne ikke slutter seg til. (...)

Vil denne lovparagrafen ramme de foredrag som Unni Rustad har holdt, og som er gjengitt av NRK Fjernsynet? I de sendingene har jo Unni Rustad nettopp vist en del bilder som hun omtaler som svineri hun ønsker forbudt. Dette har NRK formidlet videre til det norske folk. Jeg føler meg overbevist om at de flestes møte med pornografi har skjedd gjennom NRKs sending av Unni Rustads foredrag og visning av hennes lysbilder. Det er der de aller fleste har møtt disse tingene. Det er ikke på andre områder.

Helen Bøsterud:

Egentlig burde det være unødvendig å svare på Carl I. Hagens spørsmål. Hvis han hadde lest vår innstilling, ville han på side 22 ha sett overskriften på kap. 3.4: "Fremstillinger av kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysningsmessig verdi." Han ville ha funnet svaret, at det er nei.

Presidenten:

Fleire har ikkje bedt om ordet, og debatten er slutt. Saka er teken opp til røysting.

Deretter ble denne loven vedtatt:

Straffeloven §211 av 1985:

Med bøter eller med fengsel inntil 2 år eller begge deler straffes:

a. den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt eller pornografisk innhold,

b. den som utgir, frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram eller liknende,

c. den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram og liknende til personer under 18 år.

Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragraf kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Medvirkning straffes på samme måte.

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling som er nevnt i denne paragraf.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme.


Det var skildringer som omfattet bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme. Javel, dette var ikke lovende. Men hva var det som etterhvert gjorde at skildringer som omfattet 'bruk av barn' havnet i en klasse for seg? Jeg har klart å finne denne saken fra 1988, altså tre år etter loven, men fremdeles en seks-syv år før internett kom i alminnelig bruk:

Aftenposten 28.07.88
Aftenposten 28 juli 1988

Her står det:

Etterforskningen i barneporno-saken i Oslo og Harstad avdekker stadig nye og groteske overgrep mot barn som etter politiets mening må være langt under ti år gamle. Videofilmer, fotografier og beslaglagte brev inneholder de mest groteske detaljer om hvordan barn er blitt utnyttet av voksne menn.

— Efter min mening må slike handlinger likestilles med drap. Det er snakk om kynisk utnyttelse av barn, som både psykisk og fysisk blir ødelagt for resten av livet. Både samfunnet og barna må beskyttes mot mennesker som forøver slike handlinger, sier kriminalsjef Arne Huuse ved Oslo politikammer.

Kriminalsjefen er rystet og har vanskelig for å finne ord for å beskrive videofilmenes innhold, efterat han igår selv studerte deler av bevis-materialet mot de fire Oslo-mennene og Harstad-mannen som er siktet i saken.

Vi i politiet kunne nesten ikke forestille oss at det var mulig å gjøre noe slikt mot barn, og gjennomgangen av videofilmene og de øvrige materiale er en stor påkjenning for etterforskerne, som ellers er vant til det meste. Vi har derfor koblet inn helsepersonell for å bistå efterforskerne, slik at påkjenningene ikke skal bli for store, sier Huuse.

Man kan undre på om dette var en barneporno-sak eller en sak som angikk grov tvang og voldtekt av barn? Hvorfor ble det kalt en barneporno-sak?

Politiet har som oppgave å bekjempe kriminalitet. De tar på seg et ansvar og en oppgave slik at vi andre skal slippe å bli beheftet med alt det onde, farlige og avskyelige som finnes i samfunnet.

Gitt at politiet må beskjeftige seg med det som er motbydelig og nedverdigende i menneskets natur, melder spørsmålet seg: Hvordan klarer de å beholde troen på det gode i mennesket? I hvilken grad vil arbeidet influere den alminnelige oppfatningen av mennesker? Hvordan unngå å bli en kyniker? Hvordan unngå å tro at alle pedofile har lyst til gjøre det disse filmene viste?

Voldtekt og seksuelt misbruk finnes i samfunnet. Å ta bilder av slikt misbruk kan være en del av misbrukets vesen (jeg skal komme nærmere tilbake til hva jeg mener med dette senere). Hvorvidt barne-utnyttelse kan likestilles med drap er et åpent spørsmål. Jeg tror ikke profesjonaliteten til politiet er tjent med offentlige uttalelser om pågående straffesaker. Det er hensiktsløst å sette forbrytelser opp mot hverandre, selv om man naturligvis godt kan forstå at noen med et normalt følelsesliv reagerte spontant på det som var forkvaklet og motbydelig.

— Det er åpenbart for politiet at de involverte trenger behandling, men inntil slik behandling kan settes inn og gi resultater, er varetektsfengsling eneste utvei, sier Huuse.

Dette vitnet om en dypere forståelse av saken. De som utførte disse handlingene fortjener (bortsett fra straff, naturligvis) vår medynk. De fortjener vår medynk fordi de har meldt seg ut av vår felles menneskelighet. Disse handlingene er ikke pedofili. De uttrykker ikke kjærlighet til barn. De uttrykker forakt for barn. De uttrykker forakt for barns meninger og oppfatninger, for deres svakhet og tårer og 'dumhet'. Det er i et slikt lys at man skal forstå denne type seksualiserte handlinger og avbildningen av dem.

I kjølvannet av denne saken vil Oslo-politiet ruste opp sin ekspertise på efterforskningen av slike saker, hvor pedofile som misbruker mindreårige, er innblandet. Slike saker vil bli prioritert. Politiet vil blant annet hente råd og erfaring fra utlandet, slik at man senere står bedre rustet til å avdekke slike saker, som ellers forblir holdt godt skjult.

— I slike saker [er] det nødvendig med uortodokse efterforskningsmetoder. De straffbare handlinger skjer i lukkede miljøer, som det kan være vanskelig å ha oversikt over, sier kriminalsjef Huuse. Han mener at efterforskningen av saken ennå vil ta mange uker, idet det er en mengde beslaglagt materiale som må studeres nøyere, i tillegg til avhør av de siktede og barn som det er mulig å komme i kontakt med.

Her ble vi plutselig presentert for en hel mengde tilsvarende saker der pedofile skulle misbruke barn. Det dreide seg om "lukkede miljøer" (dog ikke så lukkede at ikke denne saken ble oppklart) som det var vanskelig å trenge inn i, derfor er "uortodokse efterforskningsmetoder" nødvendige, det vil si metoder som bryter med personvern og rettssikkerhet. Det skulle finnes store og hemmelige organisasjoner av pedofile. Det var nødvendig med "råd og erfaring fra utlandet" for å bekjempe dem. Dette er konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten. Men det var denne tankegangen som formet bildet av 'de pedofile' fra slutten av 80-tallet. Det var ikke lenger snakk om gotterimennene, gamle kjenninger av politiet man kunne synes litt synd på (noen av dem var mentalt tilbakestående), menn som blottet seg eller sto bak en busk og onanerte. De pedofile var nå blitt farlige, en trussel mot samfunnet.


Hver gang jeg hører betegnelsen 'pedofil' bli brukt om mennesker som misbruker barn, som slår barn, ydmyker dem og viser forakt for dem, så blir jeg såret. Jeg vil ikke bli forbundet med slikt, lite lite som en vanlig heterofil mann vil bli forbundet med de menn som slår og misbruker kvinner. Denne artikkelen sto i Aftenposten ikke lenge etter like-ille-som-drap artikkelen:

Aftenposten 02.11.88
Aftenposten 2 november 1988

Man kan undre på hvorfor vi ikke hører mer om seksuelt misbruk av voksne. Hvorfor ser vi ikke oppslag i avisen som "Voksen-utnyttelse like ille som drap" eller "Heterofil mann misbrukte kvinner". Har seksuell legning noe med vold å gjøre? Blir ikke menn flest forbannet hvis de skal sammenlignes med dem som slår og mishandler kvinner? Og hvorfor hører vi aldri om voldsporno med bare voksne? Hva med etterforskningen av slik pornografi? Dette er en av de store ubesvarte spørsmålene etter loven fra 1985.


I tidsrommet 1985-92 skjedde det en alminnelig bevisstgjøring omkring temaet seksuelt misbruk av barn. Støttesenter mot Incest ble opprettet i 1986. Takket være oppmerksomheten omkring temaet, ble en del av skammen og tabuene omkring det å ha vært seksuelt misbrukt borte. Dette var bra. Organisasjoner, profesjoner, hjelpeapparat og politikere flokket seg omkring denne nye gruppen med ofre. Skyld for at man tidligere hadde en tendens til å overse problemet, gjorde nok nå til at mange hadde en tendens til å overdrive problemet. Dette kan forklare hvorfor en rekke falske incest-anklager ble drevet frem i rettsapparatet. Det kan forklare Bjugn-saken i 1992. Det var ingen motkraft som kunne korrigere de mer bisarre påstandene og sannsynliggjøre pedofili.


Dermed var grunnlaget lagt for den prosess som skulle gjøre barnepornografi til noe helt spesielt, og som etterhvert handlet mindre om 'skildringer som omfatter bruk av barn' og mer om 'hva vi ønsker å bekjempe'. I 1992 ble besittelse og innførsel av barnepornografi forbudt. Dette skjedde gjennom Odelstings-proposisjon nr. 20 (1991-1992). Her er det interessant å lese høringsinstansenes syn fra 1991 på lovforslaget:

Oslo politikammer:

(...) er det viktig å være klar over at politiet svært ofte i sin etterforskning beslaglegger pornografiske filmer og blader hjemme hos sedelighets-forbrytere som har misbrukt barn. I mange saker fremstår det tydelig at denne form for filmfremvisning spiller en viktig rolle. Misbruk av barnet starter ofte ved at det først vises filmer og at man da gjør tilnærmelser til barna, forleder de til å kle av seg og til å posere på samme måte som på filmen. Ellers er det ikke uvanlig blant disse gjerningsmenn at de er eiere av egen kameraer og tar opp egne filmer etter hvert som de får overtalt barna til å stille opp som aktører på samme måte som i de profesjonelle pornofilmene. Det er lite tvil om at filmene brukes i stimulerende øyemed og i mange tilfeller får overgriperne også sine ofre til å tro at dette er vanlig adferd blant voksne og barn, slik at de klarer å rydde av veien de motforestillingene som måtte foreligge.

Her innrømmer Oslo politikammer for så vidt at kjønnslige skildringer med bruk av barn har en 'stimulerende' effekt på de unge. Dette kan da umulig komme av at disse skildringene viser tvang eller vold, eller hva? Problemet er dog at filmene kan klare "å rydde av veien de motforestillingene som måtte foreligge", dvs. de motforestillinger som alle barn er forventet å ha. For øvrig kan helt vanlig pornografi også tjene denne hensikt (rydding av motforestillinger), ikke bare barnepornografi men all pornografi som har en stimulerende effekt.

Oslo politikammer:

En kan ikke se hvilke argumenter som taler mot et besittelsesforbud. I tillegg vet vi at barn verden over tvinges og dopes til å medvirke i profesjonelle pornofilmer. Også i Norge er markedet for denne type filmer stort, og bidrar da til å opprettholde denne spekulative filmproduksjonen.

Hvor mange barn verden over 'tvinges og dopes' til å medvirke i profesjonelle pornofilmer? Hvor stort er markedet for denne type filmer i Norge?

Oslo politikammer:

En kan ikke se at et slik besittelsesforbud ville være vanskelig å håndheve. Ulovlig barnepornografi er lett å diagnostisere. Oslo politikammer vil hevde at et forbud mot besittelse av barnepornografi og mot innførsel til eget bruk vil være et effektivt middel for å stoppe spredning av slikt materiale. Erfaring viser også at pedofile personer i stor utstrekning på privat basis tilbyr hverandre filmer av denne type, ofte gjennom annonsering i spesielle blader som er kjent i pedofile kretser. At denne utveksling skjer på internasjonalt plan er heller ikke ukjent. Vi har hatt rettssaker i Oslo som har bekreftet dette.

Redd Barna:

[Et forbud vil gi] et klart uttrykk for den prinsipielle holdning vi ønsker skal fungere som en normskaper i samfunnet (og) bidrar til et vern av barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen.

Hordaland politikammer:

[Barn som fremstilles pornografisk blir utnyttet] på en måte som er både grovt og krenkende, med et profittmotiv rettet mot en kundekrets av sykelige sjeler. Barnepornografi bør derfor absolutt forbys i enhver form (...) .

Eidsivating statsadvokatembeter:

Man er enig i at det innføres forbud mot innførsel og besittelse av barnepornografi. I en rekke saker om bl.a. overgrep mot barn, beslaglegges foto og filmer av barnepornografisk art. Det er høyst støtende å utlevere slike beslag.

Halden politikammer:

Jeg deler Justisdepartementets oppfatning om at særdeles sterke hensyn taler for å innføre besittelsesforbud når det gjelder utuktige og pornografiske skildringer av barn. Flere og flere land har innført besittelsesforbud i slike saker, f.eks. Storbritannia. Gjennom deltakelse i Europarådet og Interpol vet jeg at Norge tillegges en pådriver-rolle internasjonalt når det gjelder forbrytelser mot barn. Framstilling av barnepornografi, profesjonelt eller amatørmessig, representerer en varig manifestasjon av seksuelle overgrep mot barn og bør forbys også i Norge, ikke minst fordi det er viktig å begrense etterspørselen etter barnepornografi mest mulig og øke oppdagelsesrisikoen.

Legg merke til at det nå, til forskjell fra 1985, snakkes om 'de pedofile'.

En av høringsinstansene tillater seg å karakterisere de som innehar barnepornografi. En annen synes at barnepornografi er støtende. Og så kommer den rasjonaliseringen som gjør mennesker som besitter barneporno til overgripere, nemlig at barnepornografi "representerer en varig manifestasjon av seksuelle overgrep mot barn", kan derfor på sett og vis sammenlignes med selve overgrepet, eller kanskje er overgrepet.

Noen hadde imidlertid motet til å reise prinsipielle innvendinger mot et forbud:

Indre Follo herredsrett:

Herredsretten kan ikke se at høringsnotatet inneholder en tilfredsstillende drøftelse av de prinsipielle innvendinger som kan reises mot kriminal-isering av besittelse av skrifter, annet trykt materiale eller informasjon lagret på annet medium. Inngrep i trykkefrihet og ytringsfrihet bør bare gjøres når dette er strengt påkrevet.

Innførsel og besittelse av barnepornografi til eget bruk har hittil vært straffefritt. Man kan ikke se at det er dokumentert i tilstrekkelig grad at dette har medført negative konsekvenser som er tungtveiende nok til å begrunne en straffesanksjonert begrensning av den alminnelige handle-frihet på dette området. Av høringsnotatet synes å fremgå at det egentlig er profesjonelle produsenter og andre bakmenn som ønskes rammet på en mer effektiv måte enn i dag. I en slik situasjon finner herredsretten det mer naturlig at det satses mer på etterforskning og påtale av de handlinger man egentlig ønsker å ramme. Fra et etisk synspunkt synes det betenkelig å kriminalisere en relativt harmløs brukergruppe for derigjennom på indirekte vis å ramme bakmennene. Særlig gjelder dette når man — som her — står overfor en minoritetsgruppe som allerede er utsatt for hån og sosial fordømmelse fra enkelte samfunnsgrupper.

Undertiden finnes generelle prinsipper av slik art at andre hensyn bør vike, selv om nevnte hensyn er svært høyverdige, og eksempelvis gjelder beskyttelse av barn mot seksuelle overgrep.

Høringsnotatet er opptatt av de overgrep som begås mot barn i forbindelse med produksjon av bilder, film eller lign. Hertil bemerkes at de ulike alternative forslag til lovtekst rammer langt videre enn nevnte hensyn skulle tilsi. Som eksempel nevnes tegninger, tegnefilm, animasjonsfilm samt mer moderne fotografiske fremstillingsteknikker hvorved ulike bilder kan «redigeres sammen» slik at sluttresultatet gir uttrykk for noe annet enn hvert enkelt av de benyttede bilder.

En høringsinstans har innsett inkonsekvensen av et forbud:

Eidsivating lagmannsrett:

I praksis vil den rene besittelse — uten kvalifiserende momenter som f.eks. innførsel — si besittelse i hjemmet. Det melder seg betenkeligheter på et prinsipielt plan mot regler som går så langt i å regulere mennesker. Det finnes også andre uheldige publikasjoner (skrifter, bilder, film etc.) som samfunnet vel var best tjent med ikke eksisterte. Voldsfremstillinger er for så vidt et nærliggende eksempel. Grensedragning kan by på problemer.

Til slutt anføres problemet med å håndheve et forbud:

Høyesterettsdommer Tore Sinding-Larsen:

Jeg finner det utvilsomt at et forbud vil bli vanskelig [å] håndheve. Det anføres på side 8 i høringsnotatet at det «ofte» vil være lett å konstatere at en kjønnslig skildring av barn er av straffbar art. Dette kan kanskje være riktig, men det forhindrer ikke at det i et meget stort antall tilfelle vil være tvil til stede. jeg peker i denne forbindelse på at forslagene retter seg mot materiale «hvor noen som er, må antas å være eller fremstilles som å være under 16 år, er skildret ...». En 16-årsgrense vil kunne skape særlige håndhevingsproblemer. Det vil være meget vanskelig å bedømme om den eller de som er avbildet, må antas å være under 16 år.

Det fremgår av høringsnotatet side 7 at man antar at den mest konkrete og klart påviselige skadevirkningen som følger av at det er marked for barnepornografi, er de meget alvorlige forbrytelser som begås i forbindelse med produksjonen av slik pornografi. De andre skadevirkninger som er nevnt, er mindre påtagelige og mer usikre.

På denne bakgrunn kan det spørres om det ikke ville være hensiktsmessig å begrense straffebudet til å gjelde pornografi som fremtrer som produsert ved utnyttelse av barn. I og med at det dreier seg om en lovbestemmelse som kan reise problemer bl.a. av håndhevingsmessig karakter, synes det å måtte være hensiktsmessig å begrense den til det området hvor det er klart behov til stede.

Her er departementets merknader i proposisjonen:

Departementets merknader:

Departementet går inn for et forbud mot besittelse og all innførsel av barnepornografi og tiltrer den begrunnelse for et slikt forbud som Oslo, Østerdal og Halden politikamre har gitt i sine høringsuttalelser. Departementet vil, i likhet med Radd Barna, også fremholde at et forbud i seg selv vil ha en normskapende virkning. (...)

Etter departementets syn vil et forbud mot barnepornografi kunne føre til at flere barn blir forskånet for det misbruk som finner sted som en følge av produksjonen. Forutsetningen for produksjonen er at det er et størst mulig marked for å omsette det fremstilte. Lovgivning som fører til at toll- og politimyndigheter kan beslaglegge alt barnepornografisk materialet de kommer over, vil bidra til å gjøre det norske marked mindre attraktivt. Det kan innvendes at mesteparten av eksisterende barnepornografi i Norge sannsynligvis er produsert i utlandet, og at det norske marked i global målestokk er beskjedent. Sett på bakgrunn av nordmenns relativt sterke kjøpekraft, og det forhold at mye barnepornografi antagelig fremstilles for salg i Europa, kan det imidlertid antas at det norske marked ikke er uten betydning.

Det er ikke riktig at forutsetningen for produksjon av barnepornografi var et stort marked, for markedet for denne type pornografi har aldri vært stort. Det fantes ikke noen alminnelig interesse for barnepornografi i befolkningen, og etterspørselen var ikke avhengig av tilbudet. En kilde oppga at på midten av 80-tallet var deres omsetning av barnepornografi bare 1%. Det som slo meg når jeg først leste proposisjonen var hvor få fakta Justisdepartementet bygget sine uttalelser på. Hvor mye barnepornografi ble innført til Norge? Hvor mye ble det omsatt for? Hvor mye barnepornografi ble produsert i verden? Hvor mange barn var involvert? Lages det mye ny barnepornografi? Kan man si at besittelse av slik pornografi virkelig gjør at flere barn blir seksuelt misbruk? Jeg har ikke klart å finne tall om dette i noe statlig dokument. Istedenfor fremheves hvilke 'normer' som skal gjelde. Jeg er ingen motstander av normer, men dreier disse normene seg om å hindre reelt misbruk av barn eller dreier de seg om hva flertallet ikke har interesse av og finner støtende?

Departementets merknader:

Departementet er videre kommet til at besittelse og innførsel uten utbredelseshensikt av skriftlig materialet ikke bør rammes av straffe-bestemmelsen. Selv om problemet med grensedragningen mot kunstneriske produkter kan oppstå også når det ikke gjelder skrifter, vil dette problemet spesielt være aktuelt ved vurdering av skriftlig materialet. På denne bakgrunn, og fordi barn ikke i samme grad rammes ved produksjon av skriftlig materialet, og fordi slikt materiale ikke lett kan brukes som ledd i straffbare handlinger, f.eks. som middel til å overbevise barn om at barnesex er normalt, er departementet kommet til at slikt materiale ikke bør omfattes av et forbud.

I 1992 var det fremdeles slik at begrepet 'barnepornografi' hadde noe med virkelige barn å gjøre. Et virkelige barn (dvs. en person under den seksuelle lavalder) måtte ha vært filmet eller fotografert i seksuelle handlinger for at resultatet skulle regnes som barnepornografi. Dette var fordi man forutsatte at om man begrenset besittelse av barnepornografi kunne man også begrense produksjon av barnepornografi og dermed begrense de påståtte overgrep. Besittelsesforbudet tjente en spesiell hensikt, å stoppe overgrep i produksjonen av barneporno. Derfor kunne ikke skriftlig materiale regnes med i denne forstand.

Men så følger et resonnement som kanskje var den første indikasjonen på at straffbar barnepornografi skulle opphøre å ha noe med virkelige barn å gjøre:

Departementets merknader:

Departementet er kommet til at materiale hvor noen som «er, må regnes å være eller fremstilles som å være under 16 år» bør rammes av et forbud. Departementet er klar over at dette vil skape bevisproblemer i grense-tilfellene. Avgjørende for departementets vurdering er for det første at man ved en slik formulering effektivt rammer de mest graverende tilfeller. Formuleringen flytter tvilssakene fra tilfeller der f.eks. 12-13-åringer er misbrukt ved produksjonen, til de tilfeller der noe større barn er utnyttet. For det annet viser departementet til at når en viktig begrunnelse for lovforslaget nettopp er å motvirke det misbruk av barn som skjer ved produksjonen, er det naturlig å ramme tilfeller der noen under 16 år har vært brukt. Flere av bestemmelsene i kapittel 19 gir uttrykk for det generelle syn at personer under 16 år har et særlig behov for beskyttelse mot seksuell utnyttelse.

Ved at det settes en 16-års grense vil det neppe oppstå bevisproblemer i de mest straffverdige tilfellene; når småbarn er utnyttet. Skal man mest mulig effektivt ramme de tilfeller der 13 til 15 år gamle barn er utnyttet, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å knytte straffbarheten til barnets faktiske alder. Dette ville i mange tilfeller føre til uoverstigelige bevisproblemer. Straff kan derfor, foruten i de tilfeller hvor det er hevet over rimelig tvil at barn faktisk «er» under 16 år, også ilegges når den som er vist, «må regnes å være» under 16 år. Hvis dette er tilfelle, må det dessuten etter departementets syn subjektivt sett regnes som like straffverdig å innføre eller besitte materialet, som der den som vist i virkeligheten er under 16 år. Gjerningsmannen selv vil jo sjelden ha noen sikker viten om de avbildedes alder. Også det at en person «fremstilles som å være» under 16 år, gjøres til et selvstendig straffbarhetsvilkår. I tilfeller hvor f.eks. en billedtekst angir at en person er 15 år, men vedkommende faktisk var 17 år da bildet ble tatt, vil dette straffbarhetsvilkåret være innfridd.

Det kan virke som om praktiske bevisproblemer i en rettssak var nok til å oppheve det prinsipp at en tiltalt er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Jeg er ingen juridisk ekspert, men dette må da være helt unikt i strafferettslig sammenheng. Og det var akkurat dette som klart viste at fra 1992 havnet barnepornografi i en klasse for seg. At man kunne regnes som en sedelighetsforbryter simpelthen ved å være i besittelse av et blad eller en film, når man ikke en gang var sikker på om vedkommende var 'barn', var et totalt nytt prinsipp og brøt fundamentalt med hele kapittel 19 fra 1902.


Den 5 mai 1992 var loven oppe til debatt i Odelstinget. Innleggene var nå annerledes enn de var syv år tidligere. Det var ingen reell debatt om å kriminalisere en 'relativt harmløs brukergruppe' eller at straffbarhet ikke var knyttet til barnets faktiske alder. Karakteristisk åpnet debatten slik:

Lisbeth Holand (ordfører for saken):

Jeg vil starte med en skildring som en som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, har kommet med:

«Jeg er ingen
de stjal min barndom
jeg er ingen
de stjal mitt liv

Jeg skal ta tilbake barndommen
jeg er noen
Jeg skal ta tilbake livet mitt
jeg er noen
jeg skal videre
på livet mitt
uten
angst, skyldfølelse, smerte
jeg er noen»

Jeg tror dette forteller litt om den dystre bakgrunn for det lovforslaget vi behandler i dag, om overgrep mot barn og de alvorlige skadevirkninger det har, som de fleste av oss har vegret oss for å tro på. Vi har vegret oss for å tro på omfanget av de seksuelle overgrep mot barn som foregår i Norge.

Undersøkelser tyder på at mellom 10 og 20 pst. av alle kvinner har vært utsatt for overgrep før de er voksne. Tallene er veldig usikre. Det er klart det er spørsmål om grovheten på overgrepet, og at det er vanskelig å si noe sikkert om antallet. Men at det er mange er det vel ikke noen tvil om.

Poesien som her ble sitert skilte seg fra den som ble sitert syv år tidligere.

Olav Akselsen:

Dagens regler om barnepornografi kan lett omgåast, all den tid det er lov å innføra og ha slikt materiale til eige bruk. Det er difor positivt at departementet no gjer framlegg om forbod både mot privatimport og mot å eiga barnepornografi. Produksjonen av barnepornografi er ein internasjonal storindustri. Eit forbod mot slike produkt her i landet kan vera eit viktig signal som over tid kan føra til at også andre land innfører eit slikt forbod. Framstilling av barnepornografi er grov utnytting av barn, og dersom Norge kan medverka til å få redusert etterspurnaden etter slikt materiale, vil det vera svært positivt.

Hvordan i all verden kunne han påstå at barnepornografi var 'ein internasjonal storindustri' ... ?

Arild Hiim:

Barnepornografi kan ingen ha behov for. Tvert om har vi i mange tilfeller vært vitne til at en slik pornografi har skadelig virkning. Dessuten — og det må i hvert fall være avgjørende — er det intet marked, har vi rettet et tungt og avgjørende slag mot den aller verste siden av barnepornografien, den rå og skadelige utnyttelsen av barn som denne formen for pornografi representerer, barn som oftest vil være ute av stand til å motsette seg overgrepet.

Hvem kan ha behov for voksenpornografi? Det kunne ha vært interessant å høre hvilke argumenter denne stortingsrepresentanten ville ha brukt for å forsvare pornografi med voksne, i særdeleshet når Stortinget ikke lager lover mot seksuell omgang mellom voksne.

Terje Nyberget:

Til slutt vil jeg få komme nærmere inn på hvorfor Fremskrittspartiet går sammen med komiteen om å kriminalisere innførsel og spesielt besittelse av barnepornografi som pr. dags dato er lovlig anskaffet. Vi har her lagt avgjørende vekt på den i mange tilfelle grove utnyttelse av barn ved produksjon av denne type pornografi. Selv om en skal være tilbakeholden med å kriminalisere pornografi på grunn av at mange misbilliger denne type skildringer, er det helt klart at en må legge helt avgjørende vekt på barna når disse utsettes for misbruk under produksjonen. Dette hindrer ikke all fremstilling av barns seksualitet, i og med at forbudet knyttes direkte til fremstilling på en utuktig og pornografisk måte.

Svein Alsaker:

Bruk av barn i barnepornografiske filmer er selvfølgelig en meget, meget grov utnyttelse, og man kan vel kalle det en form for barneslaveri. Et straffeforbud mot besittelse og innførsel av slike filmer til eget bruk understreker den moralske fordømmelse som vi føler når det gjelder utnyttelse av barn i slike filmer, og vi får håpe at det også indirekte hindrer utnyttelse av barn. Vi får også regne med og anta at et slikt forbud kan virke normdannende, forhåpentligvis også for andre land enn vårt eget.

Men det skal ikke stikkes under en stol at håndheving av dette forbudet kan bli vanskelig. Likevel vil en slik paragraf være en betydelig støtte for påtalemyndighetene i forbindelse med større beslag av straffbare porno-grafiske filmer — man får en sikker paragraf — og i forbindelse med etterforskning av sedelighetssaker.

Men det er også klart at et straffeforbud av denne karakter må håndheves med sunn fornuft, og det er viktig, tror jeg, å understreke det fra denne talerstol. Det er selvfølgelig ikke meningen å drive klappjakt eller dør-til-dør-aksjoner rettet mot personer som mer eller mindre tilfeldig har kommet i besittelse av barnepornografi. Særlig må man ha det i mente nå ved innføringen av en slik paragraf.

Tove Kari Viken:

Det er bare SV som går imot å øke strafferammene. Det er skuffende at SV inntar dette standpunkt. Saksordfører begrunner det med at det ikke bare er å rope «korsfest, korsfest». Her skal altså SV igjen vise forståelse for overgriperen. Jeg er lei av denne holdningen. Det er offeret som skal hjelpes, og det finnes ingen forståelse hos meg for slike overgrep. (...)

Sommeren 1991 uttalte høyesterettsadvokat Tor Erling Staff seg til avisene om incest. Der sa han at barn måtte få praktisk seksualopplæring på linje med at de lærer seg å spise med kniv og gaffel. Og han sa at voksne ikke burde straffes dersom de følte seksuell glede av «opplæringen». Jeg mener at advokater med en slik holdning burde fjernes fra rettsvesenet. Det er hinsides all forstand og fornuft å ha slike meninger.

Lisbeth Holand:

Representanten Tove Kari Viken hadde en kraftsalve mot SV fordi vi ikke vil utvide strafferammen. Jeg tror ikke Tove Kari Viken kan ha fulgt særlig godt med. Hun framstiller det som om SV er fornøyd med det straffenivået som er i dag. Er ikke Tove Kari Viken i stand til å se forskjell på et straffenivå på 1,5 år, som er gjengs i dag, og en straff på 15 år, som SV er åpen for — for det er strafferammen i dag? Vi vil innføre momenter i lovteksten som skal vektlegges i skjerpende retning for å heve straffenivået fra 1,5 og oppover, men vi setter maksimum 15 år. Men hvis hun ikke forstår at det er forskjell på 1,5 og 15 år, kan jeg dessverre ikke hjelpe henne. (...)

Jeg har vanskelig for å tro annet enn at kappløpet om heving av strafferammene vil komme til å få konsekvenser også for andre forbrytelser, som drap. Jeg synes det er betenkelig at en skal ha en sånn type debatt.

Marie Brenden:

Seksuelle overgrep er den verste krenkelsen og den vondeste og vanskeligste opplevelsen noe barn kan ha, og det er vel òg kanskje det vanskeligste for andre å oppdage. Når det gjelder incest, synes jeg tidligere det bare var et begrep jeg egentlig ikke kjente innholdet i, og i hvert fall ikke trodde var noe som foregikk. En stiller seg derfor spørsmålet: Var det der i like stor grad den gang, eller er det noe som er kommet nå? Men vi ser vel at det er noe som har foregått, og kanskje har vært gitt enda større beskyttelse av privatlivets fred. Avdekking av disse overgrepene sjokkerer oss, og det er egentlig underlig at det stadig blir flere tilfeller som avdekkes, og nye tilfeller, særlig fordi vi har en slik fokusering på det i media. (...)

Jeg vil avslutte med å si at jenter trenger gode og omsorgsfulle fedre. En skjerpet oppmerksomhet på incest er viktig, men det må ikke gjøre fedre redde for å vise døtrene sine den omsorg og nærhet de har krav på, for da vil jenter tape mye i det miljøet de skal vokse opp i.

Eva R. Finstad:

Jeg forstår egentlig ikke SV i denne saken — at saksordføreren kan gå imot dette forslaget. Saksordføreren må da være klar over at virkningene av å øke strafferammen er nødt til å få innvirkning på domsfastsettelsen i langt større grad enn ved bare å uttrykke verbalt hva man mener. Jeg synes egentlig det er litt naivt ikke å se at det vil ha langt større virkning enn SVs eget forslag.

Når det gjelder barnepornografi, mener jeg det er så alvorlig at man må se bort fra både ytringsfrihet og andre motforestillinger. Det betyr mye at man på denne måten tar totalt avstand fra slikt, og det gjelder ikke minst overfor barn i andre land.

Lisbeth Holand:

Johs. Andenæs skrev i en kronikk i Dagbladet i vinter at den kriminalpolitiske tendens i de senere årene går klart i retning av strengere straffer på felt som kommer i medias søkelys. Og det er det jeg tror vi ser i denne saken. Det er kappløp om å få lovens strengeste straff i stadig flere saker.

Representanten Finstad sier at hun ikke skjønner SV, som ikke vil være med på å ha opptil lovens strengeste straff også i flere tilfeller av seksuelle overgrep, at SV bare vil nøye seg med verbalt å uttrykke det en mener. Den som har lest innstillingen, vil ha sett at det ikke er det SV gjør. SV fremmer konkret lovendringsforslag med sikte på å få skjerpet straffenivået innenfor de rammene vi har i dag, der vi har en maksimumsstraff på opptil 15 år.



Slik så paragrafen ut i 1993 med en ny bokstav d for besittelse og innførsel av barnepornografi:

Straffeloven §211 av 1993:

Med bøter eller med fengsel inntil 2 år eller begge deler straffes:

a) den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt eller pornografisk innhold,

b) den som utgir, frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre, eller som med hensikt å foreta slik utbredelse innfører utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram eller liknende,

c) den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram og liknende til personer under 18 år.

d) den som besitter eller innfører bilder, videogram eller lignende, hvor noen som er, må regnes å være eller fremstilles som å være under 16 år, er vist på en utuktig eller pornografisk måte.

Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragraf kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Medvirkning straffes på samme måte.

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling som er nevnt i denne paragraf.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmkontroll ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig framvisning eller omsetning.



I 1994-95 kom Internett i alminnelig bruk. Tidligere måtte man aktivt gå ut og anskaffe barnepornografi per postordre eller i butikk. Nå kunne hvem som helst sitte hjemme og (inntil videre) anonymt titte på det. Det er å anta at mange som ellers ikke ville ha vært interessert i denne type pornografi nå ble det, ikke fordi de var pedofile men på grunn av nysgjerrighet eller en generell avhengighet av pornografi. Internett har hatt en enorm betydning for formidlingen og forbruket av pornografi over hele verden. Det er sannsynlig at intet annet medium (selv ikke satellitt-TV) har bidratt mer til alminneliggjøringen av pornografi, nettopp på grunn av tilgjengelighet og anonymitet.



I 1997 kom en rapport fra NOU (Norges Offentlige Utredninger 1997:23), der blant annet generelle prinsipper for totalforbud av pornografi ble diskutert (avsnitt 4.8.5.1). Her er noen utdrag verd å merke seg:

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Straffeloven § 211 har som hovedformål å beskytte moral- og sedelighetshensyn. Hva som er straffbart, beror på om den kjønnslige skildring «virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående». Dette er en rettslig standard, som henviser til den til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatning i samfunnet. (...)

Utvalget mener at straffansvaret må begrunnes i skadefølgebetraktninger fremfor i moral- og sedelighet, og at totalforbudet derfor bør begrenses til å gjelde grovere kjønnslige skildringer.

Dette er et viktig poeng. Likevel kommer man ikke bort i fra moralvurderinger når man skal bestemme hva som kan lede til skade eller ikke. Pornografi i seg selv er bare en skildring av en handling, ikke handlingen selv. Strengt tatt kan pornografi derfor aldri skade noen. At produksjon av pornografi kan skade noen, er en annen sak.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Pornografilovgivningen i Norge har, som i de øvrige nordiske land, tradisjonelt avspeilet en såkalt absolutt seksualmoral. Dette gjelder også langt på vei straffeloven § 211. Bestemmelsen pretenderer i alle fall å gi uttrykk for en generell seksualmoral. I løpet av dette århundret har det funnet sted store endringer i samfunnsstrukturen, økonomisk, sosialt og kulturelt. Utviklingen har medført at seksualmoralen er blitt endret. Det samme gjelder synet på hva som betraktes som sedelighets- og bluferdighetskrenkende. Den absolutte seksualmoral har måttet vike for mer relative seksualnormer, og utviklingen har medført mer differensierte holdninger til hva som betraktes som pornografisk. (...)

Det er i dagens sammensatte samfunn neppe lenger noen allmenn enighet om hva som bør rammes av en straffebestemmelse mot pornografi, med unntak for visse typer grov pornografi. Det er dessuten grunn til å anta at mange vanlige mennesker i Norge bruker pornografi i en eller annen form. Disse forhold tilsier etter utvalgets syn at det ikke lenger er tilstrekkelig grunnlag for å forankre et totalforbud mot pornografi i rene moral- og sedelighetshensyn.

På den ene side sier man at det ikke finnes noen absolutt seksualmoral. Det er jo riktig. På den annen side sier man at det er 'allmenn enighet' om hva som er 'grov pornografi' i et ellers sammensatt samfunn. Dette henger ikke sammen. Da bare flytter man de gamle moral- og sedelighetsgrensene uten å ta dem vekk. Da vil seksualmoralen fortsatt være absolutt.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

«... Tidligere strafferettsteori bygget på et hovedprinsipp om at handlinger som stred mot gjeldende moralnormer etter omstendighetene burde straffbelegges. For noen er dette fortsatt en viktig side ved straffen. Ett svar, som imidlertid synes å ha bred oppslutning i vårt eget og mange andre samfunn i dag, er at ingen adferd bør forbys med mindre det kan påvises eller det er overveiende sannsynlig at adferden skader noen. Ett utslag av dette prinsippet er at straffebestemmelser mot ulike typer pornografiske skildringer, bare bør oppstilles i tilfeller hvor dette kan antas å motvirke at mennesker påføres skade. (...) »

Og videre:

«Straffelovrådet slutter seg til det prinsipielle standpunkt at rettslig tvang mot enkeltindividet som utgangspunkt bare bør tas i bruk i situasjoner hvor individet opptrer på en måte som innebærer, eller kan innebære, at noen påføres skade. ... (...) »

Prinsippet om skadefølge er et godt prinsipp. Den bruker vi alle. Men den kan bare brukes i konkrete tilfeller. Ellers er vi tilbake til moralnormer. Prinsippet sier at om handling A leder til, eller kan lede til, at person B tar skade, så utfører vi den ikke. Men prinsippet sier også at om handling A ikke skader person C, så kan vi utføre den. Handling A i seg selv kan man ikke si noe generelt om. Det er akkurat dette som gjør prinsippet om skadefølge forskjellig fra en moralnorm. Derfor kan prinsippet godt motivere og begrunne en generell lov, men vi må også forstå når og på hvilken måte det finnes unntak til loven.

Jo vanskeligere det er å koble en handling til en skade, jo forsiktigere må man være å dra generelle konklusjoner. Dette er en del av prinsippet om skadefølge.

Det er ikke uten grunn at mange igjen og igjen hevder at barnepornografiske skildringer innebærer, eller kan innebære, at barn påføres skade. Derfor må skildringene forbys. De vil bruke prinsippet om skadefølge, ikke en gammeldags moralnorm. Det er lettere i vår tid å begrunne en lov ut i fra et slikt prinsippet og ikke ut i fra en moralnorm. Men loven om barnepornografiske skildringer gjør ingen unntak. Det finnes ingen systematisk eller deterministisk kobling mellom barnepornografiske skildringer og skade på barn. Dermed er loven likevel basert på moral- og sedelighetshensyn.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

... En konsekvens av «skadefølge-prinsippet» er at det ikke anses som en god nok grunn til å forby noe at mange mennesker i et samfunn mener at dette er galt fordi det strider mot deres seksualmoral. På dette området forekommer det mange typer adferd - f.eks. det å utbre «mildere» former for pornografiske skildringer - som i brede lag av befolkningen møtes med sterk moralsk motvilje, men som vanskelig kan sies å skade bestemte personer eller grupper. Følgen synes da å måtte bli at slik adferd heller ikke bør forbys ved lov. ... » (s. 28, annen spalte).

I forlengelsen av dette drøfter Straffelovrådet om mulige skader av pornografi på samfunnet i form av «moralsk forfall» bør omfattes av skadefølgeprinsippet. Rådet fremholder at en straffetrussel fremstår som et lite egnet virkemiddel for å opprettholde samfunnets alminnelige seksualmoral, og at spørsmålet om og eventuelt i hvilken grad en straffetrussel kan bidra til å opprettholde moraloppfatningen er et empirisk spørsmål som en vet lite om. Det anføres at det finnes få bevis for «den idé at den seksuelle moraloppfatningen på en noenlunde effektiv måte kan læres gjennom frykten for rettslig straff».

Hva får lovmakerne til å gjøre et unntak for barnepornografi i disse resonnementene? Er ikke oppfatningen av seksuelt samkvem mellom barn, eller mellom barn og voksne, og skildringer av slik aktivitet i høyeste grad påvirket av den seksuelle moraloppfatningen i samfunnet?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Rådet peker på flere innvendinger som kan reises mot det syn at endringer i moraloppfatningene medfører skadevirkninger på samfunnet. Det påpekes bl.a. at denne oppfatning synes å overdrive identiteten og utbredelsen av et samfunns felles moral på dette området. De skader som kan antas å følge hvis moraloppfatningen ikke er gjort til lov, er bl.a. av denne grunn sterkt overdrevet. (...)

Utvalget er enig med Straffelovrådet i at kriminaliseringen på dette området bør forankres i skadefølgebetraktninger. Straffverdigheten vil da bero på en vurdering av den kjønnslige skildringens antatte skadeevne, og ikke på rene moralvurderinger. (...)

Med skadefølger mener utvalget det forhold at personer påføres, eller kan påføres, skader av pornografiske skildringer. Mulige virkninger av pornografi på folks alminnelige moraloppfatning faller utenfor de skadefølgebetraktninger som legges til grunn i denne sammenheng. Utover de rene moralpåvirkninger, er det usikkert hvilke skader pornografiske skildringer kan påføre folk flest. Skadepotensialet vil sannsynligvis bero på mange omstendigheter, men det må antas at den kjønnslige skildringens grovhet er et helt sentralt element.

Det er nok ikke bare grovheten som er avgjørende (hva man nå legger i det), men i hvilken grad pornografien bryter med tabuer i samfunnet. Det er nok ikke så lett å kvitte seg med moralpåvirkninger likevel.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Et samlet utvalg går inn for at voldspornografi bør totalforbys. Dette er begrunnet i risikoen for at bruk av voldspornografi kan påvirke toleransen for seksuelt aggressive handlinger.

Dette har allikevel aldri ført til at besittelse av voldspornografi har blitt forbudt. Hvor er logikken?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Et samlet utvalg går inn for at også barnepornografi skal være forbudt. Det antas at det er bred enighet om et totalforbud mot pornografiske frem-stillinger av barn. Utvalget tiltrer også her Straffelovrådets begrunnelse:

«... Når det gjelder begrunnelsen for et slikt totalforbud, gjør det seg gjeldende liknende argumenter som anført foran om voldspornografi, - nemlig faren for sammenheng mellom forekomsten av slik pornografi og seksuell bruk og utnyttelse av barn. Terskelen for bruk av barn i tilfredsstillelsen av voksnes seksuelle behov kan senkes, og derved føre til «alminneliggjøring» av slikt misbruk. Her er imidlertid det empiriske grunnlaget for årsakssammenheng enda mer usikker (jf vedlegg I og vedlegg II), men etter vår oppfatning gir ikke dette grunnlag for å avstå fra å kriminalisere barnepornografi. På bakgrunn av de alvorlige skadevirkningene som kan bli følgen dersom barnepornografi skulle være fritt tilgjengelig, synes det tvert imot påkrevet å være meget forsiktig på dette området.» (s. 34).

Utvalget tilføyer at bruk av barn ved produksjon av barneporno som hovedregel vil være et selvstendig straffbart forhold med skadevirkninger for barnet. Et forbud mot barneporno kan gi barn en viss beskyttelse mot seksuelle overgrep i situasjoner hvor hensikten er å produsere bilder eller filmer.

Man vedgår at det finnes lite empiriske grunnlag for en årsakssammenheng mellom barnepornografi og misbruk. Hvorfor snakker man da om "de alvorlige skadevirkningene som kan bli følgen dersom barnepornografi skulle være fritt tilgjengelig"? Dette henger ikke sammen.

Man snakker om at terskelen for 'bruk av barn' kan senkes. Ovenfor skrev man at de skader som kan antas å følge hvis moraloppfatninger ikke er gjort til lov er sterkt overdrevet. På tilsvarende måte kan man si at den ide at 'bruk av barn' motiveres gjennom bruk av pornografi er sterkt overdrevet.

Forbud mot besittelse av barnepornografi skal "gi barn en viss beskyttelse mot seksuelle overgrep i situasjoner hvor hensikten er å produsere bilder eller filmer". Dette kan i og for seg være riktig. Nå er det sjeldent at seksuelt misbruk i form av tvang og vold motiveres ut i fra hensikten å lage film. Det må i tilfelle være en svært dårlig unnskyldning. Filming kan være en del av misbruket, men er ikke selve grunnen til misbruket. Det er også verd å merke seg at forbud mot besittelse kan ha motsatt effekt. Jo mindre gammel barnepornografi som besittes, jo mer kan trykket øke etter å produsere ny. Så lenge det ikke finnes noen systematisk kobling mellom barnepornografi og seksuelt misbruk, skal man være forsiktig med å dra generelle konklusjoner.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Ut fra de samme overveielser som Straffelovrådet, går et samlet utvalg inn for at også kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik eller dyr, skal omfattes av totalforbudet.

Som med voldsporno, er besittelse av slik pornografi aldri blitt forbudt.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

I likhet med Straffelovrådet, ønsker ikke flertallet å angi hvem som skal betraktes som barn med en bestemt aldersgrense, men antar at den seksuelle lavalder kan være et utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn. Flertallet slutter seg til Straffelovrådets begrunnelse, hvor det heter (s. 35):

«Etter vår mening bør det ikke i loven angis en bestemt aldersgrense for hva som skal anses som barn. På bakgrunn av barns ulike utvikling - både fysisk og psykisk - må en slik aldersgrense i tilfelle settes relativt høyt. En bestemt aldersgrense vil dessuten være et vanskelig bevistema å håndtere for domstolene, både med hensyn til aldersvurderingen og med hensyn til forsettet. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å beskytte unge mennesker hvis kjønnsmodningsprosess ikke er avsluttet, og den nærmere grensedragning bør derfor overlates til domstolene.

Noe som ikke er helt uvanlig, er at relativt unge (men for så vidt «voksne») mennesker, spesielt kvinner, fremstilles på en slik måte og i en slik sammenheng at de ser yngre ut enn de i virkeligheten er. Hensikten er at de skal forestille og se ut som mindreårige (barn). Hvis dette er utført på en realistisk måte, tilsier formålet med forbudet mot barnepornografi - nemlig å beskytte barn mot tilsvarende eller lignende seksuelle overgrep som de som fremstilles - at også slike skildringer som hovedregel rammes av bestemmelsen.»

Først sier man at den seksuelle lavalder skal være et naturlig utgangspunkt. Barnepornografi skal jo dokumentere seksuelt misbruk av barn, sier man. Så snakker man om 'relativt unge' kvinner som fremstilles til å se ut som mindreårige, og sier at også slike skildringer skal rammes av loven. Hva er det da barnepornografi egentlig viser? Er det bilder av barn verden over som tvinges og dopes til å medvirke, eller er det seksuelle fremstillinger som samfunnet oppfatter som umoralsk?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Hvis en kjønnslig skildring er pornografisk i sitt innhold etter definisjonen, vil den rammes uavhengig av om den fremkommer i skrift, bilde, film, videogram eller lignende, offentlig foredrag, offentlig utstilling eller forestilling. De befatningsmåter som er straffbare, er alle handlinger som har utbredelse som siktemål, - utgivelse, salg, innførsel i utbredelseshensikt mv. (...)

Forbudet mot innførsel og besittelse av barnepornografi er begrunnet i ønsket om mer effektive regler for bekjempelse av spredning av slikt materiale, samt å hindre seksuelt misbruk av barn og unge i forbindelse med produksjon av porno. I tillegg til videreføringen av forbudet mot besittelse og innførsel, foreslår utvalget at det i loven inntas et uttrykkelig forbud mot produksjon av barnepornografi.

Skrifter, montasje og animasjon innebærer ikke at virkelige barn på noen som helst måte blir misbrukt.

At forbud mot innførsel og besittelse gir mer effektive regler for bekjempelse av spredning, er klart. Dette er også den eneste påtagelige effekten av forbudet. Om forbudet har minsket det seksuelle misbruket av barn i samfunnet, er et helt annet spørsmål. Her trenger vi fakta. Det er også litt underlig at produksjon av barneporno var tillatt mens besittelse ikke var det. Vil produksjon av barnepornografi alltid bety at barn blir seksuelt misbrukt? Naturligvis, sier de som er tilhengere av dagens moral- og normoppfatninger.


I januar 2000 kom Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000). Dette var en omfattende revisjon av hele kapittel 19, blant annet med en utvidelse av begrepet samleie. Når det gjaldt barneporno, var prinsippet at all befatning med barnepornografisk materiale skulle være straffbart, jfr. behandlingen av denne proposisjonen i Odelstinget 13 juni 2000.

Etter vedtaket så loven slik ut (paragraf-tallet var blitt endret fra 211 til 204):

Straffeloven §204 av 2000:

Den som

a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,

c) overlater pornografi til personer under 18 år,

d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med barnepornografi,

e) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold, eller

f) forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.

Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barnepornografi menes kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd a til f, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragrafen.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller om-setning.

Ordet 'utukt' hadde forsvunnet. Departementet hevdet at utukt og pornografi var synonyme begreper, og at utukt dermed kunne fjernes. Det spilte nok også en rolle at utukt var forbundet med gammeldagse moral- og sedelighetshensyn.

Når det gjaldt hva som var nedverdigende eller forrående, legger man merke til at sadisme nå er borte, men at lik har kommet til.

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Departementet foreslår også å fjerne begrepet «sadisme» fra definisjonen, da dette i denne sammenheng må antas å bli fanget opp av ordene «vold og tvang».

Bruk av barn var nå i klasse med — men ikke ensbetydende med — bruk av lik, dyr, vold og tvang.

Straffbar barnepornografi var kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det ble gjort bruk av barn, men kjønnslige skildringer var et tøyelig begrep:

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Begrepet «kjønnslig skildring» kan etter forholdene være mer omfattende når det er barn som er avbildet enn når modellene er voksne. Det avgjørende må være om barn er brukt på en slik måte at det er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Det er ikke et vilkår at barnet er involvert i åpenbare seksuelle situasjoner eller at barnet kan sies å ha deltatt i en seksuell situasjon ved avbildningen.

Når straffbar barnepornografi ikke lenger trengte å bety at barn hadde deltatt i seksuelle situasjoner ved avbildningen, markerte dette det endelige bruddet med annen type pornografi. Barnepornografi var virkelig havnet i en klasse for seg. Straffbarhet var ikke knyttet til seksuelt misbruk men til moral- og sedelighetsvurderinger.

Begrepet 'barn' var også tøyelig:

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Som utvalget foreslår departementet at det i loven presiseres at begrepet «barn» her vil omfatte noen som må regnes som barn og noen som er fremstilt som barn.

«Barn» bør - på samme måte som i Sverige og Danmark - ikke defineres ved hjelp av en aldersgrense. Utgangspunktet bør være at begrepet omfatter alle personer som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen. Departementet er enig med utvalget i at den seksuelle lavalder vil være et utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn, bl.a. under henvisning til at kjønnsmodningsprosessen ikke bare er en fysiologisk prosess, men også består i utvikling av psykisk modenhet.

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 16.1.1:

Begrepet barn er - i motsetning til gjeldende grense på 16 år - ikke knyttet opp til noen bestemt alder. Utgangspunktet er at alle mennesker som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen skal regnes som barn. For mange personer med pedofil tilbøyelighet - de ekte pedofile - er det ikke-kjønnsmodne mindreårige som er av særlig interesse. Selv om bestemmelsen ikke inneholder noen aldersgrense, vil den seksuelle lavalder være et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn. Det vises videre til merknadene under punkt 11.7.2.


I august 2002 kom den første store politiaksjonen mot barnepornografi, Aksjon Pendulum. Mer informasjon finnes her. Aksjon Pendulum var en del av Operation Ore i USA og Storbritannia, les mer her. 159 nordmenn ble pågrepet eller fikk PC'en beslaglagt samtidig, når politiet banket på døren en tidlig morgen i august. Enkelte ble tatt på jobben. En slik framgangsmåte var nødvendig for at ingen skulle få tid til å slette harddisken. Politiet opplyste at de kunne ha siktet langt flere. Bare kapasitetsgrunner hindret dem i det. Bare toppen av isfjellet ble tatt.


Hvor tøyelig begrepet 'barn' var ble nok en gang vist i 2003. Da sluttet Norge seg til FNs barnekonvensjon. Dette ble gjort rede for i Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003).

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

Departementet holder fast ved at det best vil oppfylle våre internasjonale forpliktelser om § 204 definerer barn som personer under 18 år. Dette gjelder særlig i forhold til den valgfrie protokollen til FNs barnekonvensjon (jf. punkt 7.2). Protokollen vil også gjelde som norsk lov dersom forslaget som fremsettes i denne proposisjonen om å inkorporere barnekonvensjonen med protokoller vedtas.

Men nå dukker det opp nye komplikasjoner:

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

I høringsnotatet pekte departementet på at den foreslåtte ordlyden vil ramme privat produksjon og besittelse av bilder av personer mellom 16 og 18 år der den seksuelle aktiviteten som er avbildet, er fullt lovlig. Det understreket at forslaget ikke tok sikte på å ramme det å ta og oppbevare private bilder/film av lovlige seksuelle aktiviteter. Departementet har vurdert om det bør innføres en regel i tråd med det danske lovforslaget (se punkt 7.5), slik at samtykke i visse tilfeller kan virke straffriende. Etter det danske forslaget kan en person over 15 år samtykke til privat besittelse av utuktige bilder (ikke film eller lignende).

Her blir begrepet 'skildring' gjort rede for:

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

Departementet ba også høringsinstansene om å uttale seg om det er behov for å presisere i lovteksten at fiktive fremstillinger er omfattet. I høringsnotatet gikk departementet ut fra at slike fremstillinger allerede er omfattet av ordlyden. Et flertall av høringsinstansene mener likevel det har noe for seg å presisere lovteksten. At lovteksten i størst mulig grad gjenspeiler det som faktisk omfattes, er viktig av informasjonshensyn og av hensyn til forutberegnelighet. Dette må på den annen side veies mot hensynet til at lovteksten ikke må bli for komplisert og detaljert.

Departementet har kommet til at det ikke vil gi noen god språklig eller lovteknisk løsning å presisere lovteksten ytterligere i dette tilfelle. Etter departementets syn er det heller ikke behov for det. Tegninger og datagrafikk mv. omfattes av en naturlig forståelse av begrepet skildring. I saken i Rt. 1984 s. 1016 ble en tegne-fil ansett som utuktig i relasjon til den daværende pornografibestemmelsen i § 211. Tilsvarende må gjelde etter dagens § 204.

Her var den nye loven:

Straffeloven §204 av 2003:

Den som

a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,

c) overlater pornografi til personer under 18 år,

d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn,

e) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold, eller

f) forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.

Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barn menes personer som er eller fremstår som under 18 år. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd a til f, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragrafen.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning.

Straff etter første ledd bokstav d kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Det er verd å merke seg at straffen har gått opp med ett år. Det har blitt flere barn i Norge, alle under 18 år. Det er også interessant å merke seg at jevnbyrdighet i alder og utvikling for første gang trekkes inn i en lovtekst om pornografi. Det er som om skildringen av en seksuell handling kan sammenlignes med handlingen selv, jfr. siste ledd i paragraf 196 om seksuell omgang med barn under 16 år:

Straffeloven §196 av 2003:

Den som har seksuell omgang med barn under 16 år, straffes med fengsel inntil 5 år. (...)

Straff etter denne bestemmelsen kan falle bort dersom de som har hatt den seksuelle omgangen, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.


I mai 2004 kom den andre store aksjonen, Operasjon Enea. Nå ble 153 tatt for nedlasting av barneporno etter nok en storstilt aksjon på morgenkvisten. Aksjoner ble gjennomført parallelt i Sverige, Danmark og Finland. Aftenposten omtalte aksjonen i Sverige som "en omfattende razzia mot pedofilimistenkte", omtrent som om det å være pedofil var en kriminell handling du kunne mistenkes for. På NRK Dagsrevyen snakket man nå ikke om barneporno men om 'bilder som dokumenterer seksuelle overgrep mot barn'. Det var isfjellet som skulle oppdras til ikke å se på barnepornografi.

Å finne fakta

Jeg satte meg fore å få noen grunnleggende svar på spørsmål omkring barnepornografi. Hva er barnepornografi? Hvor mye av det finnes? Hvor mye vold finnes i barnepornografi? Hvor mange har blitt dømt for barnepornografi i Norge? Er det sant at barnepornografi leder til overgrep?

Nå er det slik at jeg selv — av grunner leseren sikkert kan forstå — ikke kan titte på all barnepornografi som måtte finnes. Heldigvis trenger jeg heller ikke gjøre det. Norsk politi, sammen med Interpol, har en database på over 850.000 barnepornografiske bilder, se her.

Det var derfor naturlig at jeg tok kontakt med Nye Kripos for å få svar på mine spørsmål. Her er e-posten jeg i mars 2006 sendte til Nye Kripos:

Jeg lager et nettsted om pedofili. I den anledning vil jeg gjerne ha informasjon om pornografi med barn som aktører. Jeg vil publisere denne informasjonen på mitt nettsted.

Jeg antar at jeg har henvendt meg til rett sted. Hvis ikke, ber jeg om å bli henvist til dem som kan gi meg denne informasjonen.

Mine spørsmål er som følger:

(a) Hva er definisjonen på barnepornografi? Hva må et bilde eller en film vise for at det skal klassifiseres som barnepornografi i strafferettslig forstand?

(b) Hvilke norske lovparagrafer brukes for å dømme noen for besittelse av slik barnepornografi, hva er ordlyden på disse, og når ble de innført?

(c) Hvor mange har blitt dømt for besittelse av barnepornografi i Norge, og hvor mange saker er under etterforskning?

(d) Hvor mange filmer, hvor mange billedserier, hvor mange bilder og hvor mange barn er involvert der faktiske seksuelle handlinger mellom barn og voksne vises?

(e) Hvor mange av filmene, billedseriene og bildene under punkt (d) inkluderer fysisk vold? Hvor mange barn vises utsatt for fysisk vold?

(f) Hvor ofte dukker det opp ny pornografi der seksuelle handlinger mellom barn og voksne vises?

(g) Er dataanimerte fremstillinger av seksuelle handlinger mellom barn og voksne ulovlig i Norge?

(h) Når fikk Norge en lov om seksuell lavalder? Har denne alderen alltid vært 16 år?

(i) Er alderen for å kunne delta i pornografi 18 år i Norge? Hvilke lov- paragrafer regulerer dette og hva er ordlyden på disse?

Jeg håper på utfyllende svar så fort som mulig. Jeg gjør igjen oppmerksom på at svarene vil bli publisert på mitt nettsted. Takk.

Vennlig hilsen,
(...)

Dagen etter fikk jeg dette svaret:

Hei (...),

Det du spør om er ekstremt tidskrevende og utfordrende spørsmål. Vi har ikke anledning til å behandle disse, og vi vil anbefale deg at du først søker internett for mer informasjon. Det er skrevet mye, både fra offentlig hold og privat side. Noe ligger på hjemmesiden til Kripos, og kan hentes fra artikler og tipssiden vår det. Mye er skrevet av utenlandske aktører, prøv "The national centre for missing and exploited children", "The Virtuel Global Task Force" og Redd Barnas sider.

Lykke til!

(...)
Kripos

Vel og greit. Hvis noe av informasjonen i det som følger ikke er riktig, er Kripos når som helst velkomne til å ta kontakt med pedofili.info slik at mest mulig korrekt informasjon kommer frem.

Hva er straffbar barnepornografi?

La oss se på paragrafen mot pornografi som gjelder akkurat nå (slik den så ut tirsdag 9 mai 2006). Sånn ser paragrafen (eller paragrafene) ut nå, hentet fra her:

Straffeloven av 2006:

§ 204. Den som

a. utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

b. innfører pornografi med sikte på utbredelse,

c. overlater pornografi til personer under 18 år, eller

d. holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.

Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Medietilsynet ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning.

§ 204a. Den som

a. produserer, anskaffer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag eller planmessig gjør seg kjent med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn,

b. befatter seg med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn, på annen måte som nevnt i § 204 første ledd, eller

c. forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 år.

Med barn menes i denne paragrafen personer som er eller fremstår som under 18 år.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.

Straffen kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

§ 204 annet ledd annet punktum og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Man kan trygt si at paragrafen(e) har vokst og endret seg de siste 20 år.


Straffbar barnepornografi er fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn.

Først har vi fremstilling av seksuelle overgrep mot barn. Hva som er seksuelle overgrep mot barn blir ikke nærmere definert. Rent umiddelbart ville man tro at det dreide seg om dokumenterte overtredelser av §192 hvor vold eller tvang brukes, der barnet tydelig er traumatisert. Det er jo akkurat slik pornografi vi ikke vil ha.

Dessverre er ikke det tilfellet. Leser man hva høringsinstansene sier i Odelstingsproposisjon nr.37 (2004-2005) vil man forstå at begrepet 'fremstilling av seksuelle overgrep mot barn' mer er en karakteristikk av barnepornografi enn en definisjon.

Odelstingsproposisjon nr.37 (2004-2005), avsnitt 3.6:

Kripos uttala:

«Man har vanskelig for å forstå hvordan man kan sammenligne støtende kjønnslige skildringer som kan være mer eller mindre nedverdigende, men hvor det er snakk om seksuelt samkvem mellom myndige personer og hvor samkvemmet skjer (relativt) frivillig, med kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, og som i realiteten er en dokumentasjon av grove, gjerne voldelige, seksuelle overgrep mot barn. (...)»

Redd Barna seier det slik:

«Barnepornografi fremstiller seksuelle overgrep mot barn, og bryter med den allmenne oppfatning om at barn ikke skal være seksuelle objekter for voksne. (...)»

Leser man innstillingen fra justiskomiteen går dette enda tydeligere frem:

Innst.O.nr.66 (2004-2005):

Komiteen vil understreke at ethvert bilde av barnepornografisk karakter er et overgrep mot barn. Selv i tilfeller der fremstillingen viser barn som ikke blir utsatt for seksuelt misbruk på bildet, er selve poseringen og eksponeringen svært krenkende for den enkelte.

Ordet 'barnepornografi' kan gi gale assosiasjoner:

Odelstingsproposisjon nr.37 (2004-2005), avsnitt 3.8:

Departementet legg likevel mest vekt på at omgrepet «barnepornografi» kan gje gale assosiasjonar, og at eit anna omgrep bidrar til å tydeleggjere at materialet skil seg på fleire måtar frå pornografi som ikkje gjer bruk av barn.

Er barnepornografi (alternativt: fremstilling av seksuelle overgrep mot barn) hva som tidligere var kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det ble gjort bruk av barn? Tydeligvis ikke:

Odelstingsproposisjon nr.37 (2004-2005), avsnitt 3.8:

Sjølv om kjønnslege skildringar som gjer bruk av barn ofte skildrar grove seksuelle overgrep, er altså ikkje det eit vilkår for at materialet skal reknast som barnepornografi. Å gjere det til eit vilkår at materialet må skildre slike seksuelle overgrep, ville gjere området for det straffbare for snevert.

Videre står det:

Odelstingsproposisjon nr.37 (2004-2005), avsnitt 3.8:

Departementet ser det som klårt at det ikkje skal vere eit vilkår for å anse materiale som ei kjønnsleg skildring som gjer bruk av barn at det samstundes vert gjort eit seksuelt overgrep mot barnet. Jamvel andre situasjonar kan gje seksuelle assosiasjonar og ut frå samanhengen bli å rekne som straffbart materiale. Animerte framstillingar, som ikkje skildrar reelle overgrep, kan også vere barnepornografi etter gjeldande rett, og slik bør det etter departementet sitt syn framleis vere.


Da er vi over på fremstilling som seksualiserer barn. Hva konkret menes med dette? Litt hjelp får vi her:

Innst.O.nr.66 (2004-2005):

Komiteen vil videre presisere at den foreslåtte lovtekst ikke bare skal ramme fremstillinger der det dokumenteres seksuelle overgrep, men også hvor barn fremstilles som et seksualobjekt. Seksualisering av barn kan være fremstillinger der barn blir tvunget til å posere i seksuelt utfordrende posisjoner.

Dette er jo bra. Bare sykelige sjeler får glede av å titte på tvang. Men er det begrenset til tvang? Nei, for såkalt uskyldig materiale kan også regnes med:

Innst.O.nr.66 (2004-2005):

Komiteen vil påpeke at tilsynelatende uskyldige bilder av barn kan bli presentert på en måte som gjør materialet straffbart. Presentasjonsformen kan gjøre at motivet gir seksuelle assosiasjoner, for eksempel ved at det «uskyldige» materialet presenteres sammen med grovere materiale. Komiteen vil i denne forbindelse presisere at det ikke er meningen at færre tilfeller enn etter gjeldende rett skal være omfattet av den nye bestemmelsen.

At tvang ikke trenger å være involvert går enda klarere frem her:

Innst.O.nr.92 (2002-2003):

Komiteen vil understreke at barn ikke på noen måte skal være seksuelle objekter for voksne. Barn beskyttes best ved at man skaper holdninger i samfunnet som gjør det uakseptabelt at barn ansees på en slik måte. Overgangen er ikke skarp mellom seksuelle overgrep og annen seksuell utnytting. Barn har uansett krav på beskyttelse. Komiteen er kjent med at det har vært usikkerhet knyttet til om barn som poserer, er omfattet av forbudet i dagens lovbestemmelse. Komiteen er av den klare oppfatning at såkalte poseringsbilder er omfattet av lovens § 204 (...)


I praksis er det umulig ut i fra selve lovparagrafen å forstå hva straffbar barnepornografi er. Om noe, er angivelsen i paragraf 204a bare en karakteristikk av barnepornografi, ikke en definisjon. Nå er dette i og for seg ikke oppsiktsvekkende. Lovverk mot pornografi har alltid tatt utgangspunkt i hva samfunnet oppfattet som utuktig, hva samfunnet mente brøt med en absolutt seksualmoral og det derfor måtte reageres mot. Slik vil det alltid være så lenge man ikke begrenser seg til vold og tvang. Bare når ulovlig pornografi viser handlinger som en gang virkelig ble begått, hvor vold og tvang ble brukt, kan man si at lovverket har passert utuktsbegrepet. Det er derfor bare rettspraksis som konkret kan vise oss hva som faller inn under straffbarhet etter paragraf 204a.

Begrepet barn er definert som "personer som er eller fremstår som under 18 år". Det er også slik at en fremstilling er ikke begrenset til noe medium:

Innst.O.nr.66 (2004-2005):

Komiteen vil understreke at med bruken av ordet «fremstilling» mener man at dette rammer enhver fremstilling uansett medium, også tekst. Fremstillinger som er animert, manipulert eller på andre måter kunstig fremstilt, rammes også hvis de viser seksuelle overgrep mot barn eller seksualiserer barn.


Etter beste evne forstår jeg straffbar barnepornografi til å være reelle eller imaginære fremstillinger av mennesker som er eller oppfattes som under 18 år, hvor formålet er eller oppfattes å være seksuelt. Det vesentlige er hvordan materialet oppfattes, fordi det ikke angis noen objektiv egenskap (som f.eks. kjønnslig aktivitet) ved selve fremstillingen som kan betegne det som barnepornografi. La oss spekulere litt i hva dette betyr.

Jente med sugerør

Det er rimelig å anta at jenta i bildet over er under 18 år. Så er spørsmålet: Er bildet barnepornografisk? Hvilke assosiasjoner kan bildet gi? Hvordan kan bildet oppfattes? Svaret avhenger av to ting: hvem som ser på det og i hvilken kontekst bildet finnes i. Hvis du skulle se dette bildet ute, som reklame for en hamburger-restaurant for eksempel, ville du antageligvis ikke legge spesielt merke til det, eller hva? Det ville naturligvis også avhenge av om du var pedofil eller ikke. Pedofile har en tendens til å legge en egen betydning til bilder av typen over. Hvilken betydning legger du i bildet? Er bildet å oppfatte som en seksualisering av barn, simpelthen fordi det finnes på dette nettstedet og ikke ute som reklame for restauranter?

Mange foreldre tar nakenbilder av sine barn. Stolt sender de disse bildene rundt til slektninger. Det kan til og med hende at foreldrene legger bildene ut på internett i en blogg eller et album. Barna kan være nyfødte, men kan også være både 4 og 5 år gamle. Er dette barnepornografi? Tenk deg at du besitter slike bilder som ikke skulle vise dine egne barn. Er det da barnepornografi? Tenk deg at en pedofil skulle besitte et antall slike bilder. Er det nå barnepornografi? Når blir et nakenbilde en seksualisering av et barn? Kanskje seksualiseringen tar til når det nakne barnet har blitt 6 år? Kanskje har det med om kjønnsorganet er fremtredende? Eller hva om det ikke bare finnes ett bilde, men en hel serie? Det finnes ikke noen måte man på forhånd kan avgjøre dette. Det skremmende er om nakenbilder blir barnepornografi hvis en person som er pedofil (eller er beskyldt for å være pedofil) besitter dem. Samfunnet spør: Hvem andre enn pedofile seksualiserer barn?

Og her er vi fremme ved hva som gjør barnepornografi til en klasse for seg. Dette er det endelige resultatet av en prosess som har tatt 20 år. Det vesentligste er ikke bildet som sådan, men hvem som besitter det. Fordi det er 'de pedofile' som seksualiserer barn, vil bilder som pedofile besitter være barnepornografi. Det finnes en seksualpolitisk sannhet om mennesker under 18 år, og den er at mennesker under 18 år ikke er seksuelle. Enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen er vranglære. Derfor er 'fremstilling som seksualiserer barn' straffbart. Videre: enhver fremstilling som bryter med denne forestillingen må være kunstig frembrakt (ved vold, tvang, dop, etc). Derfor er barnepornografi det samme som fremstilling av seksuelle overgrep mot barn.

Det er de pedofile man vil til livs, og barnepornografiloven er midlet til å oppnå dette. Man kriminaliserer ideen om at barn kan fremstilles og oppfattes som seksuelle individer. Dermed kriminaliserer man også pedofili. Vi husker avisartikkelen om 'pedofilimistenkte'.

I en slik sammenheng virker det komisk at man kan gjøre unntak for barnepornografi som "må anses forsvarlig ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål". Er dette den siste lille gest til en mer human fortid, til en seksualpolitikk som ikke var autoritær? Hva slags 'kunstnerisk' verdi skulle seksuelle overgrep mot barn ha? Og med mindre det finnes et Institutt for Barnepornografi på Blindern, hva slags vitenskapelig interesse kan fremstillinger som seksualiserer barn ha? Finnes det 'informativ' barnepornografi? Bare den typen som brukes til å generere hat mot pedofile.

Hvor mange har blitt dømt for besittelse av barnepornografi?

Sommeren 2004 kunne man lese i VG at 63 av 159 var dømt for besittelse av barnepornografi to år etter Aksjon Pendulum. De fleste av dommene var rettskraftige. Det var tatt ut tiltale eller siktelse mot ytterligere 32 nordmenn. 10 saker var fortsatt under etterforskning. Hver tredje sak i aksjonen var blitt henlagt.

Norges Juristforbund var kritisk til saksbehandlingen. Under overskriften «Treg etterforskning av barneporno» skrev de:

Juristkontakt nr 7 - 2004, side 12:

Mer enn to år etter en av norgeshistoriens største barnepornoaksjoner vet flere av dem som ble siktet fortsatt ikke om de blir tiltalt, skriver Dagsavisen. Det var i august 2002 store politistyrker slo til over hele landet under aksjon Pendulum. 159 personer ble pågrepet. Men den sentrale etterforskningsenheten Økokrim, som skulle gå igjennom flere hundre tusen bilder fra beslagene, ble ikke styrket verken med ekstra ressurser eller etterforskere. En av sakene, der beslaget besto av store mengder bilder av seksuelle overgrep mot barn, ble liggende hos Økokrim i hele 14 måneder.

Et spørsmål i Stortinget i april 2006 gir oss den siste oversikten. Disse opplysningene er samlet i tabellen nedenfor:


Saksforløp etter Aksjon Pendulum i 2002 :

Forløp Antall
Domfellelse eller forelegg 97
Frifinnelse 4
Henlagt 53
Under etterforskning 5
Totalt 159


Det er verd å merke seg at fire år etter er 5 saker fremdeles ikke avklart. Er dette vanlig innen straffeforfølgelse?


Når det gjelder Operasjon Enea, var status per november 2004: 197 av 275 saker var fortsatt under etterforskning, 56 saker var oversendt til påtale og 21 saker var avgjort (14 saker henlagt, 4 dommer avsagt og 3 forelegg eller påtaleunnlatelser). Noen måneder senere var dette status.

De mest oppdaterte opplysningene jeg har klart å finne er her. Nesten tre år etter aksjonen dreide det seg om totalt 255 registrerte saker. Opplysningene er samlet i tabellen nedenfor.


Saksforløp etter Operasjon Enea i 2004 :

Forløp Antall
Domfellelse eller forelegg 167
Frifinnelse 5
Henlagt 46
Under etterforskning 37
Totalt 255


I mai 2005 ble nok en operasjon gjennomført, Operasjon Callidus. I Norge involverte dette tre saker, to på Romerike og en i Hedmark. Etter ransaking ble to personer siktet på Romerike for besittelse av datapornografisk (sic) materiale. Det er ikke opplyst hvordan det har gått med disse sakene.

I tillegg til operasjonene har flere blitt dømt for besittelse av barnepornografi i tilknytning til andre saker, se f.eks. her.


Det kan være nyttig å titte på kriminalstatistikken. Her er statistikk for anmeldte lovbrudd og straffereaksjoner. Under kategorien Seksualforbrytelse finner man Pornografi. Tallene er gjengitt i tabellen nedenfor.


SSB, Anmeldte lovbrudd og straffereaksjoner for Pornografi 1993-2005 :

Kategori 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005
Anmeldte
lovbrudd
74 100 139 915 675 196 100 113 161 316 168 445 163
Straffe-
reaksjoner
... ... ... ... 32 39 41 12 27 35 68 71 150


Merk at dette gjelder alle typer pornografi, ikke bare barnepornografi. Det er å anta at det de senere år har blitt anmeldt og dømt svært få personer i saker som ikke angår barnepornografi. Tallene for straffereaksjoner mangler for tiden før 1997.


Hvem er alle disse som har blitt tatt i ulike aksjoner og operasjoner? Du finner alle mulige her, unge og gamle, de som har vært dømt tidligere og de som aldri har blitt konfrontert med straffeforfølgelse før. Jeg antar at det finnes en overvekt av nybegynnere, fordi barnepornografi for de fleste var måten de kunne leve ut sine virkelige følelser og seksualitet. Ikke alt ved dette var godt, naturligvis, fordi pornografi har en evne til å fornedre den man begjærer. Pornografi leder til avhengighet. Pornografi er en dårlig erstatning for et sexliv, men finnes det et alternativ?

Enkelte av sakene involverte ikke pedofile i det hele tatt. Her kan man lese om et virkelig groteskt eksempel. I jakten på det perfekte samfunnet uten barneporno kan vi lett få et samfunn av vilkårlighet, overvåkning og maktmisbruk.

Det skjuler seg mye lidelse bak disse nakne tall. Mange skjebner. Mye tragedie. Nettopp fordi avvikende seksualitet fortsatt er så vanskelig for samfunnet å leve med. Dermed hemmeligholdelse. Dermed fortielse. Anonymiteten foran en skjerm, en anonymitet som plutselig blir brutt. Så kommer fremmede og vender opp-ned på ditt liv. Skammen. Det hemmelige er ikke en hemmelighet mer. Hvordan forklare dette for familie og venner? Og det som ga deg mening med livet er en forbrytelse, en av de verste. Det er ikke uten grunn at Operation Ore i Storbritannia krevde 32 menneskeliv, se her. Men i Storbritannia hadde operasjonen en helt annen skala enn i Norge, og fallhøyden i dette moralistiske landet var så mye større, eller hva? Har aksjonene og operasjonene ført til selvmord i Norge? Det er ikke urimelig å anta det, gitt sakens natur. Men slikt dysses ned her. En aksjon i Sverige nylig resulterte i minst et dødsfall.

Hva finnes av barnepornografi?

Det er nødvendig først å definere begrepet barnepornografi. Denne definisjonen vil skille seg fra den juridiske definisjonen. Med barnepornografi menes avbildninger i fotografi eller film av kjønnslig aktivitet hvor barn inngår. Kjønnslig aktivitet kan være barnet alene (onanering), to barn sammen eller barn med voksen. Barn er alle før eller under puberteten, dvs. yngre enn 13-14 år.

Merk at barnepornografi i denne sammenheng ikke er posering (med eller uten klær i mer eller mindre utfordrende stillinger). Barnepornografi er heller ikke bilder fra nudistmiljøer eller familiealbum.

Det er mulig å dele opp barnepornografi i to klasser: kommersiell pornografi (klasse A) og internett pornografi (klasse B). For å motivere en slik oppdeling er det først nødvendig å se litt på når og på hvilken måte barnepornografi ble laget. Kildene jeg har brukt finnes her og (som arkiv) her.

Den kommersielle barnepornografien besto av magasiner og filmer som ble produsert fra midten av 60-tallet og frem til slutten av 70-årene. Produksjonen fant sted i Nederland og Danmark, men også i Sverige, Tyskland, Storbritannia, USA og Japan. Den kommersielle barnepornografien produserte for salg i butikker og postordre. Produksjonen var profesjonell eller semi-profesjonell, hvilket tilsa at det først og fremst var økonomiske interesser knyttet til den. Svært få av bildene fra denne perioden viser tvang eller vold (kilden sier 1%), men det betyr ikke at alle barna nødvendigvis ville at bildene skulle bli publisert. I USA kom lov mot produksjon av barnepornografi i 1978, i Danmark og Sverige i 1980. Ikke lenge etter dette opphørte produksjonen av kommersiell barnepornografi.

Barnepornografien på internett (www og Usenet) er fra midten av 80-årene og fremover. Denne produksjonen var ikke kommersielt motivert, men var utelukkende laget av privatpersoner. Produksjonen kunne i prinsippet finne sted hvor som helst, men det er å anta at mye av det kom fra barneprostitusjonsmiljøet i Asia. Bilder av incest kunne også forekomme. Flere av filmene og bildene viser barn som er redde eller likegyldige, med innslag av tvang. Fordi denne type produksjon alltid har vært en lyssky affære, har den få moralske skranker.

Det er altså mulig å skille den kommersielle barnepornografien (klasse A) som ble produsert relativt åpnet på 60- og 70-tallet, særlig i Danmark og Nederland, og internett-pornografien (klasse B) som kom etter at forbudet ble innført. I det store og hele var den kommersielle barnepornografien profesjonell og barna ble behandlet godt. De virker glade og har lyst til å delta i seksuelle handlinger. I internett-pornografien er regelen at filmene, men også bildene, kan virke opprørende og ubehagelige. Denne pornografien tilkjennegir en forakt for barn.

Barnepornografien på internett har først og fremst dreid seg om gratis utveksling av bilder og film på Usenet og fildelere. Men det har også forekommet noen få betalingssteder på www. Hvor få? Operation Ore avdekket i 1999 et selskap (Landslide Productions) som administrerte pornografiske nettsteder i USA. Ut av ca. 5700 nettsteder som dette selskapet solgte rettigheter til var 13 av dem nettsteder med barnepornografisk innhold (se her under "Some Truths"). Det er ikke sant at barnepornografiske nettsteder kan regnes i tusentalls. Antallet slike nettsteder kunne virke flere fordi de stadig skiftet navn og lokalisasjon. Men bakmennene var de samme, og det var alltid få av dem. I dag er det tvilsomt om slike nettsteder overhode finnes mer. I tilfelle er de drevet av FBI i USA som ledd i å provosere frem forbrytelser.


La oss nå se på hvor mye barnepornografi som finnes i klasse B. Dette er bilder (og videofilmer) på internett som har vært laget de siste 20 år, ikke gammelt materiale fra 60- og 70-tallet. Nettopp i denne perioden oppsto hysteriet omkring barnepornografi og lovene mot besittelse kom. Hvor mange barn dreier det seg om? Er det 10.000 eller 100.000 eller 1.000.000?

Det dreier seg om 138 jenter mellom 3 og 13 år totalt i perioden 1984-2000.

Dette er opplysninger hentet fra et nå nedlagt nettsted (puellula.com). Nettsiden finnes arkivert her. Navn på billedserier og nyhetsgrupper er fjernet. Jeg har ingen grunn til å tvile på riktigheten av den informasjonen som presenteres. Det dreier seg om 101 billedserier, 4217 bilder og 138 jenter. Tabellen som viser hvor mange som var involvert i hvilke aktiviteter er gjengitt nedenfor:

Statistikk

Kilden sier ikke noe om antall gutter, men antallet regnes for å være litt mindre enn antall jenter. Totalt snakker vi derfor om rundt 250 barn. Totalt. På verdensbasis. I løpet av 15 år fra 1984 til 2000.

Nå må man alltid være forsiktig med bare å basere seg på en kilde. Heldigvis finnes det en annen kilde også, mer offisiell. COPINE prosjektet offentliggjorde i 2001 tall som samstemmer med tallene ovenfor. Dette prosjektet gikk ut på å samle barnepornografiske bilder fra nyhetsgrupper på Usenet og katalogisere dem etter innhold og når de ble laget. Resultatene ble presentert i en artikkel i The Canadian Journal of Policy Research. Innholdet i artikkelen finnes arkivert her.

Taylor et al. 'Child Pornography, the Internet and offending', The Canadian Journal of Policy Research, 2001, 2:94-100:

It can be estimated that between 300-350 of the children included in the new/recent material have been subjected to serious sexual assault (being present in pictures categorized as level 7 and above).

Det fremgår at mellom 300 og 350 barn inngår i nyere materiale (mindre enn 15 år gammelt) på nivå 7 eller høyere. For å forstå hva slags nivåer det her refereres til, er det nødvendig å gjengi tabellen som klassifiserer barnepornografi ut i fra innhold:

Nivåer i databasen over barnepornografi, COPINE :

Level 1 Indicative (non-erotic/sexualised pictures)
Level 2 Nudist (naked or semi-naked in legitimate settings/sources)
Level 3 Erotica (surreptitious photographs showing underwear/nakedness)
Level 4 Posing (deliberate posing suggesting sexual content)
Level 5 Erotic Posing (deliberate sexual or provocative poses)
Level 6 Explicit Erotic Posing (emphasis on genital areas)
Level 7 Explicit Sexual Activity (explicit activity, but not involving an adult)
Level 8 Assault (sexual assault involving adult)
Level 9 Gross Assault (penetrative assault involving adult)
Level 10 Sadistic/Bestiality (sexual images involving pain or animal)


At antall barn ikke nøyaktig samstemmer mellom de to kildene (250 og 300/350), kan forklares med at man ikke klassifiserer aktivitetene på samme måte. Det kan også komme av at man hos COPINE tar med bilder som i realiteten er eldre enn 15 år. Men antall barn i de to kildene stemmer ellers ganske godt overens, i særdeleshet når antall gutter ikke er angitt i første kilde. Dette er altså grunnlaget for hysteriet og påstandene omkring barnepornografi. I realiteten har bare ca. 300 barn på verdensbasis i løpet av 15 år mellom 1984 og 2000 deltatt. Og de 300 inkluderer barn som bare onanerer eller har sex med hverandre.


La oss se på antall bilder. Vår første kilde angir dette til å være 4217 bilder totalt av jenter. Dobler vi dette (for å ta med gutter), får vi rundt 8500 bilder totalt. COPINE skriver dette:

Taylor et al. 'Child Pornography, the Internet and Offending', Isuma, 2001:

In total, the database includes approximately 80,000 still pictures and 400+ video clips. Of the 80,000 images, more than half are of girls. Of those pictures of girls categorised as level 7 and above, about 7 percent are new. Approximately 26 percent of similar level boy photographs are new (categorised as level 7 or above). In these new pictures, forty one percent of the girls and 56 percent of the boys are between the ages of 9-12, the rest being younger.

7% av ca. 50000 bilder av jenter er 3500 bilder. 26% av ca. 30000 bilder av gutter er 7800 bilder. Tilsammen er dette 11300 bilder på nivå 7 eller høyere. Igjen ser vi at kildene stort sett sier det samme. Noen forskjell kan forklares ved 1) ulik oppfatning av hva som er 'grov' barnepornografi og 2) ikke god nok kjennskap til hva som virkelig er nytt. Antallet bilder med gutter er heller ikke nøyaktig angitt i først kilde. Det er verd å merke seg at COPINE ikke oppgir antall billedserier.


La oss nå gi et overslag over hvor mange barn og bilder som finnes i klasse A. Dette var den kommersielle barnepornografien på 60- og 70-tallet. Det dreide seg i hovedsak om magasiner med dristige titler som Lolita, Lollitots, Skolebørn (dansk for skolebarn) og Piccolo. Filmer fantes også, men barna som ble vist i disse filmene var som regel også vist i magasinene.

Magasin fra 60/70-tallet

Magasin fra 60/70-tallet

Her estimeres det totale antallet magasiner til å være 1065, men bare 540 viser eksplisitt seksuell aktivitet. De første av magasinene kom ut på sent 50-tall, den aller siste i 1990. Produksjonen av magasiner med jenter var dominert av Danmark fra 1972 til 1978 og Nederland (1973 til 1980). Magasiner med gutter var dominert av USA mellom 1968 og 1970, så Tyskland (1970 til 1974) og tilslutt Danmark (1970 til 1981).

Her oppgis at det ble telt 2407 ulike barn i de 216 magasinene som var tilgjengelige. Det oppgis at bildene som ble telt falt i alle kategorier, fra påkledd posering til seksuell aktivitet med voksen. Kategoriene er gjengitt nedenfor:

Levels
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992 :


0 Clothed or portrait.
1 Naked, but not posed. Many of these were nudist-type photographs. The children in these photographs gave no sign of being aware of the camera and were usually depicted engaged in other activities such as swimming or playing ping pong, etc.
2 Naked and posing. The children here were looking at the camera or had adopted a self conscious pose.
3 Naked with genital contact or contact with another body. These included photographs where a hand was in contact with the genitals, and photographs showing naked children hugging or kissing each other.
4 Oral contact with sex organs.
5 Penetration, either anal or Vaginal.
6 Bizarre. This last category contained material with a sadomasochistic character, urine sex, and photographs on which objects were introduced into the body orifices.

2407 ulike barn i 216 magasiner gir et snitt på 11,1 per magasin. Med 540 seksuelt eksplisitte magasiner, gir dette totalt 6000 barn.

Totalt ble det telt 10370 bilder i de 216 magasinene, se tabell 2. Tabellen er også gjengitt nedenfor og viser hvordan bildene fordeler seg på kjønn og kategori:

Table 2 - Division of Photographs in the Sample
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992 :


  Boys Girls Total
0 Clothed 800 (17.3%) 85 (1.5%) 885 (8.5%)
1 Naked 1120 (24.2%) 917 (16.2%) 2037 (19.6%)
2 Posed 1249 (27.2%) 2155 (37.5%) 3404 (32.8%)
3 Contact 1030 (22.2%) 1096( (19.1%) 2126 (20.5%)
4 Oral 218 (4.7%) 490 (8.5%) 708 (6.8%)
5 Genital 192 (4.1%) 922 (16.1%) 1114 (10.7%)
6 Bizarre 21 (0.5%) 75 (1.3%) 96 (0.9%)
Total 4630 (100%) 5740 (100%) 10370 (100%)

Etter definisjonen på barnepornografi i dette avsnittet, vil kategori 3 til 6 falle innenfor definisjonen. Dette er tilsammen 4044 bilder eller 38,9% av bildene. 4044 bilder på 216 magasiner gir et snitt på 18,7. Med 540 seksuelt eksplisitte magasiner, gir dette totalt 10110 barnepornografiske bilder.

Forfatterne anslår antall barn som var involvert i produksjonen av magasinene til å være mellom 5000 og 10000:

Jan Schuijer and Benjamin Rossen,
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992 :


On the basis of the estimate of 1,065 published magazines, this implies almost 12,000 children have been associated with child pornography in some way or other. The films have not been counted, however, the number of children appearing in the films is much smaller than in the magazines, usually no more than two per film, and furthermore the film actors are often depicted in the magazines.

The figure of 12,000 is likely to be too high, first because of the double counting. Also, the sample we used for our analysis, unlike the complete set used by Braches, did not contain pirate publications, although these were also made and of course do not represent any new children. Furthermore, we counted all the children who appeared in the magazines, including children in fully clothed portrait photographs who may not have appeared in any naked or pornographic scenes. Moreover, of Stanley's 1,065 magazines, only 540 contained photographs in which sexual events were taking place. The balance contained "at least one depiction of a minor engaged in lewd or lascivious 'exhibition of the genitals'." If we multiply 11.1 by 540, a likely estimate of the children involved in sexually explicit pornography, to which the remaining magazines add only incidentally, we arrive at about 6,000. Furthermore, since many of the children are depicted in more than one magazine, often in more than one series, the number of new children discovered tended to decrease as we progressed through the material at hand. Therefore, our figure of 11.1 should not be extrapolated to all magazines.

Stanley estimated 5,000 as the minimum number of children. In view of our counting, an estimate of 10,000 as a maximum seems not unreasonable. We can say, therefore, that the number of children involved must lie between 5,000 and 10,000.

Hvor mye ble det omsatt for? Barnepornografi hadde i 70-årene en markeds-andel på ca. 1% og omsatte for rundt 15 millioner dollar per år totalt i verden:

Jan Schuijer and Benjamin Rossen,
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992 :


Using Braches' count, the European production can be assessed as somewhat over 700 issues, leaving the American and possible Asian production out of the picture. The highest available indication of world production comes from Stanley, in connection with a content analysis which he was planning: 1,065 issues, including 540 issues in which at least one child was depicted engaged in sexual activity. If we estimate the primary circulation of each issue at 10,000, which is probably too high for the boy magazines, and the price per magazine132 at $10, then we arrive at a total turnover of $106 million. The sale of films was much less in number, but significantly more expensive per unit. If we assume that the monetary turnover was about the same for films and magazines, then we come to a total world turnover of $212 million. Measured over the 14 years in which significant production occurred, this comes to $15 million per year.

This is exactly 1% of the $1.5 billion that is a likely figure for annual retail turnover for the United States. The $1.5 billion however, is the turnover for the middle of the 1980s. In the 1970s, when most child pornography was manufactured, the total pornography turnover must have been less. On the other hand, this figure is based on the American market only, so that the world market must have been larger. In the final analysis, the claim that 1% of all pornography is comprised of child pornography seems a reasonable estimate.

These figures give no more than an impression of the order of magnitude. In view of the number of assumptions that have been made they should not be seen as a precise estimate. The assumptions with respect to price and primary circulation and the role that films played in the total are generous, so it is very unlikely that the actual turnover could have been much larger.

Hvor mye vold og tvang ble vist? Bare ca. 1% av materialet kunne sies å vise traumatiserte barn:

Jan Schuijer and Benjamin Rossen,
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992 :


We attempted to judge how the children experienced the photography sessions by analyzing their expressions. There were difficulties with this exercise. First, the interpretation of facial expression is subjective. We found it difficult to tie the scoring to objective criteria. Some of the photographs did not show faces, many of which fell into category 6. We attempted to solve this problem by counting only those photographs in which the expressions were unambiguously happy, and those that showed unequivocal pain or fear. As a result 81% of the photographs remained unscored. Of the remainder, 18% were characterized by obvious pleasure and laughter, while 1% showed negative reactions. We conclude that the comments of the police spokesman Wilting, "The horror radiates from their faces," are a rather one-sided interpretation. Further conclusions we believe, cannot be drawn.


Da politiet skulle gjennomgå det beslaglagte materialet etter Operasjon Enea, hadde de en database på 850.000 kjente barnepornografiske bilder å sammenligne med, se her. Dette er COPINE bildene slått sammen med databasen Interpol selv hadde laget, kombinert med senere tillegg. Titt på bildet nedenfor:

Jente i badedrakt

Forestill deg tilsvarende bilder som dette. Forestill deg at jenta kan være naken. Forestill deg henne i mer eller mindre utfordrende stillinger. Hvis du kan forestille deg alt dette (også med gutter) har du sett 97,5% av alt som offisielt går for å være barnepornografi i verden. Dette er 97,5% av alle de 850.000 bildene som skal dokumentere overgrep mot barn. Det finnes drøyt 10000 bilder i klasse A. Det finnes drøy 11000 bilder i klasse B. Dette er tilsammen 21000 bilder. 21000 av 850.000 er 2,5%. Nå er det sikkert sånn at noe barnepornografi (slik det er definert i dette avsnittet) aldri har sirkulert på internett, men det kan umulig dreie seg om mye.

Hva er det da disse 97,5 prosentene viser? Egentlig alle mulige andre bilder av barn man har kommet over i beslag eller på Usenet eller på ulike nettsteder med barnemodeller, nakne eller ikke nakne, nudistbilder, familiebilder, reklame... Bare fantasien setter grenser.


Greit. Men det finnes også bilder og filmer i den databasen som virkelig viser overgrep av verste sort, bilder som viser sadisme, bilder som er opprørende og svært ubehagelige. Flertallet filmer av klasse B viser tvang, vold eller barn som er redde eller likegyldige. Forfatterne til artikkelen 'The Trade in Child Pornography' gjør det klart at de kom over bilder som var svært ubehagelige:

Jan Schuijer and Benjamin Rossen,
The Trade in Child Pornography, IPT Journal, Vol 4 - 1992:


Child pornography has been called the "epitome of hard core porno-graphy." There may be some justification for some of these sentiments, especially when we consider the manner in which some children have been exploited for the production of the pornography, but these cries of indignation do not tell us what the pornography actually contains. Statements made by the police suggest that the pornography must be terrible. According to the Officer of Justice R.A.M. Behling, making an inventory of the pornography in the V. case was not fun: "It was horrifying. Every hour the officers had to stop work and let another take over."

We spent many days on end making our content analysis without the need to stop every hour. Nevertheless, in view of the obvious abuse depicted in some of the magazines, we can identify with the claims of some officers. The impression that one forms from looking through large amounts of child pornography are, of course, highly subjective. By far the majority of the material was neutral, except perhaps for people who might be offended by the fact of nakedness. While the pictures of laughing children posing naked on beaches are quickly forgotten, the anger that arises from seeing some photographs of a small girl forced to suck a large phallus and to submit to penetration with a coke bottle, or the series depicting the anal rape of a teenage boy, leave one disturbed and angry for a long time.

Det er på tide å si noe om pornografiets vesen.

Pornografiets vesen

La oss først stille et grunnleggende spørsmål om pornografi generelt: Hvorfor har vi pornografi?

Nå vil mange kanskje si at dette er et dumt spørsmål. Det er opplagt hvorfor vi har pornografi. Det er for å bli stimulert.

Men hvis vi vil bli stimulert, hvorfor kan vi da ikke ha sex? Er ikke sex bedre, til og med mye bedre, enn å se på pornografi? Hvorfor har vi pornografi?

Kanskje vi har pornografi fordi enkelte ikke har muligheten til å ha sex? Pornografi er da en erstatning for et sexliv. Eller kanskje vi har pornografi fordi den viser aktivitet vi ikke kan realisere med en partner? Pornografi er da en virkeliggjøring av fantasier. Eller har vi pornografi fordi vi vil krydre vårt sexliv? Da er pornografi en måte å vitalisere noe som er monotont og forutsigbart. Eller har vi pornografi fordi den har kvaliteter og en forlokkelse som er bedre enn virkelig sex? Da er pornografi et eget sexliv.

Barn og ungdom kan bruke pornografi til å få kjennskap til sex. De kan leve i et miljø som ikke oppmuntrer eller tillater ung seksualitet, og da vil pornografi være en måte å tilfredsstille grunnleggende nysgjerrighet, men også fungere som en slags opplæring i seksualteknikk.

Voksne bruker pornografi som forbruksvare. Noen mener at det du betaler for er bedre enn det som er gratis. I alle tilfeller vil pornografi være et rusmiddel som brukes til å initiere, men også høyne, seksuelle opplevelser. Enkelte vil utvikle en avhengighet til pornografi. Den blir da ikke bare et middel, men et mål. Den blir selve seksualiteten. Man føler kanskje at man har mer kontroll. Men hvorvidt én selv har kontroll med pornografien eller pornografien har kontroll med én selv, er, som med all avhengighet, et åpent spørsmål.

Den som bruker pornografi for å få kjennskap til sex, vil som oftest ikke forstå at pornografi har lite eller ingenting med virkelig sex å gjøre. Pornografi er en nøye koreografert fremstilling av sex, laget for å pirre og virke mest mulig stimulerende. Pornografi kan overdrive og lage falske bilder. Pornografi er en illusjon av seksuell aktivitet, en fremstilling. Når unge senere skal anvende hva de har lært på virkelige partnere, vi de ofte bli forbauset over at kartet ikke stemmer med terrenget. Interaksjon med en partner er ikke hva man lærte med pornografi. Den eneste måten å lære om sex er å leve i et samfunn som oppmuntrer og tillater ung seksualitet.

Pornografi er en illusjon, en fremstilling. Pornografi er ofte spekulativ, dvs. at den fremstiller seksualitet med et bestemt mål for øyet. Dette målet er å høyne stimulansen. Pornografi stimulerer, men kan ikke tilfredsstille. Den kan pirre, men den kan ikke dekke behov. Pornografi er en naturlig del av forbrukersamfunnet. I den grad du blir avhengig av pornografi, i den grad vil all pornografi bare ha ett mål: å skape et behov for mer pornografi. Motstandere av pornografi vil ofte si at pornografi stimulerer til voldtekt. Men det er ikke sant. Det eneste pornografi stimulerer til er mer pornografi. Tragedien i pornografi ligger ene og alene i den elendighet en person kan lage for seg selv. Pornografi kan ødelegger ens seksualitet ved at man kan komme til å foretrekke pornografi fremfor en virkelig partner.

Pornografi uten grenser har en egen dynamikk. Fordi du aldri virkelig kan bli tilfredsstilt av pornografi, vil samme film fort kjede deg. Du vil ha mer. Du trenger nye modeller og mer avansert aktivitet. Det er følelsen av aldri å få nok. For å få tilbake den første spenningen trenger du grovere materiale, mer direkte angrep på sansene. Volumet må skrues opp. Dette er dynamikken til pornografi. Din seksualitet blir et overfladisk spørsmål om å få hjertet til å slå fortere, og det er ingenting som er mer opphissende enn å se sex kombinert med vold. Det er her man ender opp. Enkelte mennesker har bare en svak seksuell tenning, eller de er ikke i stand (mer) til å bli seksuelt tent, og da er opphisselsen av å se på en voldsskildring et surrogat for en seksuell opphisselse.

Pornografi gjør deg til en tilskuer. Du kan miste empatien for de som avbildes. Effekten virker også tilbake på én selv. Man blir en tilskuer til sin egen seksualitet. Man blir ikke i stand til å delta i en seksuell akt fordi man trer ut av den. Dette henger sammen med den dypereliggende årsaken til porno-avhengighet: man vil ha distanse og man vil ha kontroll. Dette er forklaringen på hvorfor voldtekt kan bli filmet. Filmingen gir en distanse til det som skjer, men er også en måte å ha kontroll over det som skjer. Det å ta bilder av seksuelt misbruk kan være en del av misbrukets vesen. Bildene er en del av misbrukets vesen i den forstand at de er en måte å tre vekk fra konsekvensene av den handlingen man begår, at man gjør seg selv til en tilskuer, en person som ikke trenger å ta ansvar.

De som en gang selv ble seksuelt misbrukt, vil også ofte si at de ikke er i stand til å ta del i sin egen seksualitet. Avhengighet til pornografi har samme effekt. Man har problemer med å delta i en seksuell akt. Angst og behovet for kontroll er den dypereliggende årsaken.

De kan kalles pornofile, de som er seksuelt tiltrukket pornografi. Pornofile må ikke forveksles med pedofile. Du kan utmerket vel ha en samling med barnepornografi uten å være pedofil. Slik er pornografiens vesen.

Menn som er avhengige av pornografi vil ofte bruke mye av sin tid på å søke etter og bytte til seg pornografi med andre menn. Denne aktiviteten gir en følelse av tilhørighet. Det er ironisk (og karakteristisk) at barnepornografi mer kan dreie seg om relasjoner mellom menn, enn det kan dreie seg om relasjoner mellom menn og barn.

Heldigvis er de få, som blir avhengige av pornografi. De fleste kan leve med pornografi som de kan leve med alkohol. Enda færre er de som produserer pornografi for å få kontroll. De fleste tar bilder av seksuell aktivitet simpelthen fordi de vil dele sin livsglede og lyst. Store konsumenter av pornografi er alltid ofre, ofre for ensomhet og samfunnets seksualmoral. Men dette er noe som er svært vanskelig for de fleste å forstå. Pornomotstandere bruker de verste eksemplene til å si noe generelt om pornografi. På denne måten fremmer de egne politiske ambisjoner som formyndere. De tror at folk flest (og pedofile i særdeleshet) ikke gjennomskuer det bedrageriet som pornografi kan være.

Hvor ofte dukker det opp ny barnepornografi?

Det er vanskelig å si hvor ofte ny barnepornografi (i ordets virkelige mening, dvs. pornografi som viser seksuell aktivitet) dukker opp. Det vet bare de som regelmessig surfer etter slikt materiale.

En indikasjon finnes her. I 1997 oppdaget politiet i flere land en helt ny serie med barnepornografiske bilder på internett. I 2001, fire år senere, ble det i Interpol bestemt at norske Kripos skulle forsøke å identifisere barna og de som stod bak bildene, se her. Sporet ledet til Huddinge utenfor Stockholm. Den svenske mannen i saken ble forøvrig dømt for seksuelle overgrep mot seks jenter, ikke et førtitalls, se her. Bare en av de seks overgrepene dreide seg om seksuell kontakt med mannen (penis i munn), se her. Vold ble ikke anvendt. Han ble dømt til fengsel i hele syv år og til å betale 1.2 millioner kroner i erstatning til barna.

En måte å finne ut hvor ofte ny barnepornografi dukker opp er å telle antall billedserier i perioden 1984-2000, hentet fra her, og så ta et gjennomsnitt per år. Ikke alle de 101 billedseriene viser seksuell aktivitet. Hvis vi ser på tabellen over hva barna var med på, kan vi se bort i fra 'Genital Display', eller ca. 60 barn. Da vil ca. 60% av billedseriene inneholde seksuell aktivitet. 60% av 101 billedserier er 60 billedserier. Dette betydde i gjennomsnitt at ca. 4 nye billedserier med 4 nye jenter dukket opp hvert år i tiden fra 1984 til 2000 på verdensbasis. Dette er ikke mye. I tillegg må vi anta at serier med gutter kommer nå og da, men det er alltid færre av dem.

Leder barnepornografi til seksuelt misbruk av barn?

Mye av hysteriet omkring barnepornografi dreier seg om påstanden om at den skal lede til at barn blir seksuelt misbrukt, eller at "terskelen for bruk av barn i tilfredsstillelsen av voksnes seksuelle behov kan senkes", jfr. NOU 1997:23.

La oss da se litt på de nakne fakta. Perioden 1995-2002 var unik i den forstand at aldri tidligere var tilgjengeligheten på barnepornografi større. Grunnen til dette var naturligvis internett. Derfor skulle man tro at antallet mennesker dømt for seksuelle overgrep mot barn skulle øke kraftig fra rundt 1995, dvs. hvis det virkelig var slik at tilgjengelighet på barnepornografi ledet til at flere barn ble seksuelt misbrukt.

La oss se på kriminalstatistikken over antall etterforskede forbrytelser mellom 1960 og 2000, hentet fra her. 'Utuktig omgang med barn under 14 år' og 'Incest' er vist i tabellen nedenfor.


SSB, Etterforskede forbrytelser, 1960-2000 :

  1960 1961 1962 1963 1964 1965 1966 1967 1968 1969 1970 1971 1972 1973
Incest 8 9 5 8 8 14 10 7 8 7 11 7 5 5
14 år 107 77 104 74 96 50 63 71 73 59 78 101 89 77
  1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987
Incest 6 10 5 7 3 8 8 6 6 11 12 28 53 46
14 år 94 86 80 80 86 80 94 72 90 116 123 154 206 229
  1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000  
Incest 82 121 103 103 139 134 111 88 94 113 116 91 109  
14 år 244 351 315 322 510 532 461 397 335 378 441 451 447  


Tallene for incest og omgang med barn under 14 år var jevne gjennom hele 60- og 70-tallet. Men i 1985 ser vi en oppsiktsvekkende økning. Antallet incest-saker ble tredoblet. I 1989 var antallet 12-doblet i forhold til hva som hadde vært før, og i årene etter har antallet holdt seg rundt ti ganger det som var vanlig tidligere. Saker med barn under 14 år ble doblet i 1985, for å bli firedoblet i 1989. Senere har denne kategorien vokst enda mer og er på rundt fem ganger det det pleide å være. Men akkurat i årene 1995-1996 var det en liten nedgang i antallet saker, både i incest-saker og omgang med noen under 14 år.

Det har bare vært en signifikant økning i disse tallene, og den kom i 1985 med bevisstgjøringen omkring temaet seksuelt misbruk av barn. Støttesenter mot Incest ble opprettet i 1986. Antallet saker gikk ikke opp i 1995, og antallet har ikke gått ned etter politiaksjonene fra 2002. Her er tallene for de senere år:


SSB, Seksuell omgang med barn anmeldt 2000-2005 :

  2000 2001 2002 2003 2004 2005
Incest 84 107 109 123 108 91
14 år 406 412 440 478 521 423


Ut i fra statistikken må konklusjonen være at tilgang på barnepornografi ikke har hatt noen påviselig innvirkning på det seksuelle misbruket av barn i samfunnet. Barnepornografi har vært å få tak i fra 60-tallet. Antallet incest-saker har ikke på noen måte fulgt tilgangen på barnepornografi, hverken på 70-tallet når man kunne bestille per postordre eller på 90-tallet når man hadde internett. Oppgangen i antall saker på 80-tallet skyldtes en politisk bevisstgjøring om temaet generelt.

Det hevdes at kriminalstatistikk bare gir et bilde av hva det strafferettslige reaksjonsapparatet beskjeftiger seg med til enhver tid. Kontrollapparatets innsats påvirker tallene slik at en økning både kan gjenspeile økt lovbruddsaktivitet og økt kontrollinnsats. Å bruke kriminalstatistikken til å måle kriminalitetsutvikling for handlinger som er vanskelige å oppdage, eller som bare oppdages ved særlig kontrollinnsats, vil som regel være ganske risikabelt, jfr. her. Mørketall i antall incest-saker er ikke bare en 'feilkilde', men uttrykk for forskjellige meningsdannende prosesser, ulike fortolkninger av hendelser.

Statistisk Sentralbyrå diskuterer hvorvidt sedelighetskriminaliteten har økt her.

Dag Ellingsen og Siw Beate Lilleaas,
Øker sedelighetskriminaliteten?, Samfunnsspeilet nr. 3, 1999 :


Det er grunn til å tro at politisk motivert handling også er noe av årsaken til utviklingen i antall registrerte incester og voldtekter. Her er det ikke de politiske aktørene som selv går til anmeldelse, men anmeldelsene har nok ofte blitt muliggjort av en endring i det politiske klimaet. I 1957 ble det etterforsket to incester, og helt fram til midten av 1980-tallet lå antallet etterforskede forbrytelser mellom tre og 14 i året. Så skjer imidlertid en kraftig økning som kulminerer med mellom 130 og 140 saker i 1992 og 1993.

Denne utviklingen hadde neppe kommet om ikke kvinnebevegelsen hadde satt seksualisert vold på dagsorden. Hvordan incestanmeldelsene er avhengige av et aksepterende politisk klima, blir sannsynligvis illustrert av utviklingen i slike saker på resten av 1990-tallet. Fra toppen i 1992 og 1993, sank antallet til rundt 110 saker i 1994, og til rundt 90 saker pr. år i de to etterfølgende årene. I mellomtiden hadde vi den såkalte Bjugn-saken, der mange anmeldelser og pågripelser endte i en tiltale som igjen endte i frifinnelse. Sammenfallet i tid mellom hendelsen i Bjugn og utviklingen vi ser i kriminalstatistikken er interessant. Det samme sammenfallet i tid finner vi også for en annen type sedelighetslovbrudd som retter seg mot barn: Utuktig omgang med barn under 14 år. Antakelsen om en "Bjugn-effekt" blir også styrket ved at disse bevegelsene på 1990-tallet ikke er tilstede for sedelighetslovbrudd som ikke rammer barn, eksempelvis voldtekt.


Hvorvidt pornografi generelt har noen innvirkning på voldelig seksuell adferd har ofte vært diskutert av psykologer. I vedlegget til en utredning om pornografi og straff (NOU 1985:19) ble to psykologer bedt om å gi sin vurdering:

Psykolog Berthold Grünfeld,
Noen synspunkter på pornografiske virkemidler, Vedlegg til NOU 1985:19 :


Såvidt meg bekjent er det aldri lykkes på en vitenskapelig akseptabel måte å bekrefte eller avvise en hypotese om at pornografi direkte eller indirekte medfører en økning i antisosial adferd. Tidligere undersøkelser har vist at eksempelvis soningsfanger, dømt for alvorlige seksualforbrytelser, ikke har vært større forbrukere av pornografi enn andre, snarere tvert i mot.

Konklusjonen er den samme her:

Psykolog Elsa Almås,
Forskning omkring virkningene av pornografi, Vedlegg til NOU 1985:19 :


Senere forskning omkring ekstremgrupper av voldtektsforbrytere antyder at voldtekten i de fleste tilfeller (seksuelle sadister unntatt) ikke har seksuelle motiver. Snarere er voldtektene uttrykk for forskjøvet aggresjon, og mange voldtektsforbrytere hevder at de egentlig ikke ønsket å ha samleie med kvinnene de voldtok, og at de ikke hadde ønsket det selv om hun hadde vært innstilt på det.

Forskning omkring voldtektsforbrytere har fremmet den hypotesen at voldtekt er et seksuelt uttrykk for aggresjon, ikke et aggressivt uttrykk for seksualitet.

(...)

I forhold til personer som utvikler avvikende seksuell adferd, synes det som om pornografi har liten betydning i forhold til utviklingen av slike avvik, men at pornografi får en viktig funksjon fordi disse personene har større problemer med å oppnå seksuell kontakt, de er ofte ensomme, og blir forbrukere av pornografi spesielt beregnet for disse gruppene.

(...)

Det synes ikke å være grunnlag for å trekke den konklusjon at pornografi stimulerer til seksualforbrytelser. Både gjennomgang av kriminalstatistikker fra flere land, og undersøkelser omkring grupper av seksualforbrytere rapporterer negative konklusjoner angående sammenheng mellom pornografi og seksualforbrytelser, avvikende seksualitet, emosjonelle forstyrrelser eller andre typer kriminalitet eller avvikende adferd.

Sammenhengen mellom de som ble dømt for seksuelt misbruk av barn i Danmark og de som innehadde barneporno blir diskutert her:

Cand.jur. Jens Hojmark :

Hvis der var en sammenhæng mellem seksuelle krænkelser af børn og interesse for pornografisk materiale, kunne man forvente, at personer som rent faktisk forbryder sig mod børn, i noget nær 100% af tilfældene også ville have overtrådt § 235 [den danske barnepornografi-paragrafen]. Dette var imidlertid kun tilfældet i een af de 12 sager. Selv om materialet er spinkelt, er tendensen så klar at man må afvise en sammenhæng mellem de to typer kriminalitet bestående i, at personer, som kommer i besiddelse af børneporno, på et senere tidspunkt vil udvide deres aktiviteter til også at omfatte seksuelle overgreb på børn.

Tilsammen 414 mennesker ble tatt i Aksjon Pendulum og Enea her i Norge. Det kunne være svært interessant å vite hvor mange av disse som også er dømt for seksuell omgang med barn (§195 og §196). Jeg håper en dag at en forsker eller annen med tilgang på disse opplysningene kan offentliggjøre dem. Denne informasjonen ville en gang for alle avlive myten om at barnepornografi leder til misbruk eller senker terskelen for 'bruk av barn'.

Fortid og fremtid

Jeg har forsøkt på en saklig og rasjonell måte å tilbakevise påstandene og mytene omkring barnepornografi.

Det er ikke sant at barnepornografi er en milliardindustri. Etter 1980 forsvant den kommersielle barnepornografien, og siden da har barnepornografi ikke spilt noen som helst rolle i den såkalte voksne underholdningsindustrien. Den gang det virkelig fantes kommersiell barneporno, var omsetningen høyst 15 millioner dollar per år i hele verden.

Det er ikke sant at tusen nye barn hvert år havner i pornofilmer. Det virkelige tallet var rundt 4 nye barn hvert år på 80- og 90-tallet. Det aller meste av det som har sirkulert av barnepornografi på internett er kopier av gammelt materiale fra 60- og 70-tallet.

Det er ikke sant at all barnepornografi viser barn som er dopet og tvunget til sex. Det aller meste av det som går for å være barnepornografi viser nakne eller påkledde barn i mer eller mindre utfordrende stillinger. Bare rundt 1% av bildene som faktisk viser seksuell aktivitet kan sies å være voldelig. Dette dreier seg om rundt 200 bilder/serier/filmer. Mange av bildene/seriene/filmene viser barn som med glede og lyst er med på og utfører seksuelle handlinger.

Det er ikke sant at det skal finnes titusenvis av barnepornografiske nettsteder. Antallet virkelige slike steder kunne telles med fingrene på begge hender, dvs. rundt 10. De kunne gi inntrykk av å være flere fordi de stadig skiftet navn. I dag er det tvilsomt om slike steder overhodet finnes mer.

Det er ikke sant at barnepornografi leder til at barn blir voldtatt. Barnepornografi har først og fremst hatt den funksjon å lette tilværelsen for de pedofile som ikke har et sexliv. Det kan godt være at den er en dårlig erstatning for et virkelig sexliv. Barnepornografi, på linje med all annen pornografi, kan være spekulativ. Flertallet pedofile, akkurat som flertallet av befolkningen ellers, vil normalt unngå den type pornografi som viser tvang og vold, av akkurat samme grunn som befolkningen ellers unngår slikt materiale med voksne.


La oss gå tilbake til utgangspunktet og se litt mer på hva som ble sagt i 1985 når barn for aller første gang ble nevnt i en lovtekst om pornografi. I 1985 kom en NOU rapport (Norges Offentlige Utredninger 1985:19) med tittelen 'Pornografi og straff', hvor avsnitt 2.3 handlet om barnepornografi. Følgende siteres herfra:

Pornografi og straff, NOU 1985:19, avsnitt 2.3 :

I de senere årene har det på pornomarkedet dukket opp filmer og videokassetter hvor barn inngår som mer eller mindre aktive deltakere i de seksuelle aktivitetene som skildres. Slik, såkalt barnepornografi, består av materiale - først og fremst bilder og film - som skildrer barn i seksuelle situasjoner som de ikke kan antas å være modne nok til å opptre i.

Jeg ville aldri våget å uttale meg på vegne av alle barn. Hvem kan uttale seg om hva barn generelt er modne til eller ikke, i særdeleshet når det gjelder seksualitet? Dette sitatet uttrykker hele den nedlatende holdningen som er kjernen i all motstand mot barns seksualitet.

Pornografi og straff, NOU 1985:19, avsnitt 2.3 :

Det synes å være bred enighet om at barnepornografi bør være forbudt, og Straffelovrådet slutter seg til dette standpunktet. Vi foreslår at dette tas uttrykkelig inn i straffeloven §211. Når det gjelder begrunnelsen for et slikt totalforbud, gjør det seg gjeldende liknende argumenter som anført foran om voldspornografi, - nemlig faren for sammenheng mellom forekomsten av slik pornografi og seksuelt misbruk av barn.

Dette er ikke sant. Det har aldri vært en sammenheng mellom pornografi og voldtekt. De skriver dette tiltross for uttalelsene psykologene kom med som vedlegg til samme rapport. Hva det er 'bred enighet om' er uten interesse når vi snakker om en minoritet og hva som er tabubelagt.

Pornografi og straff, NOU 1985:19, avsnitt 2.3 :

Vi antar med andre ord at et forbud mot barnepornografi også kan gi barn en viss beskyttelse mot seksuelle overgrep i situasjoner hvor hensikten med overgrepet er å produsere bilder og filmer i salgsøyemed. Selv om avbildningen foregår med barnets samtykke, fritar ikke dette for straff etter de overnevnte bestemmelser i straffeloven, og det må uansett anses som en alvorlig krenkelse av barnets integritet. Etter som barnet ikke kan overskue konsekvensene, vil et samtykke ikke kunne redusere handlingens karakter av krenkelse.

Dette er en selvmotsigelse. Først kan barn samtykke, men så kan de ikke samtykke likevel. De vet ikke sitt eget beste, sies det. Det er holdningene i samfunnet, ikke bildene selv, som gjør pornografi til en krenkelse, akkurat som det er holdningene i samfunnet som gjør seksualitet til en skam.

Pornografi og straff, NOU 1985:19, avsnitt 2.3 :

Avgjørende for straffbarheten bør etter vår mening ikke være om barnet eller barna er involvert i åpenbare seksuelle situasjoner. Forbudet bør også omfatte skildringer som får et seksuelt innhold gjennom barnets stilling eller plassering i fremstillingen. Det kan lett tenkes tilfeller der barn, f.eks. gjennom spesielle kameraarrangementer eller tegneteknikker, fremstilles på en måte som appellerer til seksualdriften uten at barnet kan sies å ha deltatt i en seksuell situasjon ved avbildningen.

Dette sitatet viser på sett og vis hele essensen i motstanden mot barnepornografi. Det er den farlige seksualdriften det er snakk om. Den er farlig, den. Hva barna måtte synes eller oppleve, er i bunn og grunn uvesentlig. Dette er et iskaldt gufs fra fortiden, et nådeløst formynderi, den gang seksualdriften var forbundet med arvesynden og representerte alt det stygge, onde og farlige i menneskets natur, en manifestasjon av Djevelen selv. Det fantes en elite som tok på seg ansvaret å straffe dem som hadde havnet i klørne på den Onde. Dette var pornografi og straff, den gang som nå.


Jeg håper en dag at vi skal legge bak oss de holdningene til seksualitet som uttrykkes ved sitatene over. Jeg mener vi en dag vil det, så lenge vi tror på det gode i mennesket, på at vår seksualitet er noe som binder oss sammen, er en måte å uttrykke hva vi har til felles og opplever i fellesskap, ikke hva vi frykter i ensomhet.

Jeg har ikke problemer med å forstå at det finnes uheldige sider ved pornografi. Pornografi kan være spekulativ. Voldspornografi kan uttrykke en manglende empati med de som avbildes. En slik manglende empati utvikles når pornografi gjør deg om til en tilskuer til din egen seksualitet. I en tid hvor den alminnelige pornografien brer om seg (en dom i Høyesterett opphevet nylig 'sladden', se her, og sexindustrien og forbruket av pornografi aldri har vært større, se her) kan en skjerpet holdning til minoritespornografi være en måte for grupper i samfunnet å øke sin innflytelse og makt ved å opprettholde 'den alminnelige moralen'. Enkelte moralister innbiller seg at om vi bare er strenge når det gjelder barneporno, så vil rekrutteringen til voksenpornoen forsvinne. Da bør de titte på forholdene i USA, som er verdens største produsent (og konsument) av pornografi.

Pornografien i seg selv er ikke problemet. Strengt tatt trenger vi bare lover mot ufrivillig eksponering til pornografi. Det er lov å si at man finner pornografi støtende. Alle må selv få bestemme hva de vil se og ikke vil se. Vi må ikke bli redde for å si nei til spekulativ pornografi. At slik pornografi finnes, er et faktum vi må lære å leve med. Prisen vi betaler for et fritt samfunn er vissheten om at ondskap finnes. Vi kan gjenkjenne ondskap i pornografi og si nei til den, nettopp fordi vi er frie. Bare hyklerne tror at vi kan lage et perfekt samfunn, men et slikt samfunn er umenneskelig, ufritt og ondt.

Vi unngår de uheldige sidene ved pornografi ved at det finnes et naturlig utløp for den seksuelle driften i samspill med andre. Vi trenger alle et utløp for våre seksuelle følelser og en måte å lære å ta hensyn til en partner. Dette er noe man ikke lærer av pornografi.

Som med alt annet, kan pornografi brukes og misbrukes. Det er opp til oss. Om vi kriminaliserer barnepornografi, vil bare kriminelle holde på med det. Da blir tvang og seksuelt misbruk av barn en selvoppfyllende profeti.


Jeg er optimist på vegne av barnepornografi. Den vil alltid finnes. I fremtiden er det barn selv som vil stå for produksjonen og distribusjonen av barnepornografi ved hjelp av mobile kameratelefoner. De vil gjøre dette som en protest mot formynderiet og voksenverdenens nedlatende holdning til dem. Jo flere som defineres som barn i vårt samfunn, jo sterkere vil denne protesten bli.

Seksualpolitisk har pornografi alltid vært et innlegg i en pågående seksualdebatt. Pornografi er en ytring i den forstand at den ved si blotte eksistens har angrepet tabuene som til enhver tid har eksistert i samfunnet. Vi kan kritisere det spekulative i pornografi, men vi kan ikke kritisere det seksuelle i pornografi. De som vil sensurere pornografi må aldri glemme dette. Barnepornografiloven av i dag har blitt en lov mot alle fremstillinger som seksualiserer barn, er derfor et angrep på seksualiteten og et angrep på ytringsfriheten. Den dagen jeg ser lovmakerne definere hva som er akseptable erotiske bilder av barn, den dagen vil jeg virkelig tro på deres vilje til å lage en bedre verden.


Neste side
Forrige side
Tekst størrelse