Om barneporno

Hvis du skulle spørre en person på gaten hva vedkommende forbinder med pedofili, ville svaret høyst sannsynligvis være: Barneporno.

Barneporno er i vår tid, takket være Internett og høyt profilerte politiaksjoner, blitt selve symbolet på alt som er farlig og forkastelig ved det å være pedofil. Hva som før ble forbundet med gotterimannen, en heller patetisk figur utenfor barnehagen, er nå erstattet av en ond milliardindustri med et nettverk av onde mennesker som hvert år misbruker tusenvis av barn, og hvor alle som laster ned slike bilder er direkte med på misbruket i en moderne form for menneskehandel, et slaveri.

Internet Filter Reviews 2006 oppgir såkalte fakta om barneporno. Barnepornografi skal omsette for 3 milliarder dollar i året. Dette er også et nettsted som selger programvare for internet-aksess filtrering.

Amerikanske tollmyndigheter sier dette om barnepornografi:

• An estimated 100,000 Web sites are involved in some way with child pornography.
• Pedophiles often use the very latest computer encryption software to encrypt their photographs or put them in a code that can only be read with special software.

Her står det, blant mye annet:

• During one six-week period, according to researchers monitoring the Web, 140,000 child pornography images were posted to the Internet.
• Revenue estimates from child pornography range from about $200 million to more than $1 billion per year.
• Approximately 20 new children appear on pornography sites every month – many kidnapped or sold into sex.

Barneombudet skriver dette:

Siden tidlig på 1990-tallet har antall brukere av Internett økt dramatisk. I 1992 var antall brukere anslått til å være rundt 300.000, mens vi i 2001 var oppe i over 200 millioner. Det er forventet at antallet brukere vil passere en milliard i år 2005. I dag er det nesten tre milliarder sider på Internett og opp til en tredjedel av innholdet er av pornografisk karakter. Som en del av dette finner vi en økende mengde barnepornografisk materiale. Redd Barna er opptatt av at bilder av barnepornografisk karakter dokumenterer seksuelle overgrep mot barn. For å tilføre markedet nytt bildemateriale, må stadig nye overgrep begås - ofte på bestilling fra nettverk med forgreininger i mange land.

Ecpat Norge skriver dette:

Et klikk gjør deg delaktig i overgrepet!

Du må ikke oppsøke barnepornografi på internett. Det er ulovlig å laste ned eller være i besittelse av barnepornografi også i de tilfeller hvor du sender informasjonen videre til oss. (...)

Hvis du aktivt etterspør barnepornografi bidrar du til at flere barn må utsettes for overgrep for å tilfredsstille etterspørselen.

Her står dette:

NRSB, Seksuelle overgrep mot barn – utvalgte temaer, 2002, avsnitt 10.1:

Barnepornografien, spesielt på Internett, kan være av bestialsk karakter. Barn gjennomgår ufattelige lidelser for å tilfredsstille pedofile og andre med seksuell interesse for barn.

(...)

Omfanget av barnepornografi på internasjonal basis er enormt.

Det er min ambisjon i det som følger å vise akkurat hva barnepornografi er, ta vekk mytene og gi fakta. Hva som på slutten av 90-tallet var en reaksjon mot noen få groteske bilder på internett, bilder som faktisk viste sadisme og seksuelt misbruk av barn (og som alle med normalt utviklete sjelsevner ikke vi se og tolerére), har i dag blitt en systematisk måte å kartlegge, forfølge og fengsle mennesker. Hva som i utgangspunktet hadde omsorg for barn som sitt motiv, er nå motivert av hat til voksne. Ikke noe annet fenomen har bidratt mer til å forme oppfattelsen av pedofili blant folk flest enn hysteriet omkring barnepornografi.

Jeg er ikke interessert i å forsvare barnepornografi i sin alminnelighet, i særdeleshet ikke de mer groteske utslagene. Det må gjøres helt klart. En pedofil kan ikke uttrykke sin kjærlighet til barn ved å se på porno. Pornografi har alltid hatt den effekt å fornedre den man begjærer. Pornografi har ingenting med menneskelige relasjoner å gjøre. Men holdningen til barnepornografi er en del av den generelle holdningen til pedofili. Derfor er det viktig å ha fakta på bordet, og erkjenne at ikke alle seksuelle bilder av barn er krenkende, akkurat som ikke alle seksuelle relasjoner med barn er misbruk.

Litt historie

Det kan virke rart at det fantes en tid uten Internett. Så viktig har internett blitt for informasjon, utveksling og kommunikasjon. Mange tror at barnepornografi ble 'oppfunnet' med internett, men det er ikke sant. Internett hadde bare den effekt å spre det og gjøre det mer tilgjengelig. Bilder av barn med erotisk tilsnitt ble tatt så tidlig som i 1850-årene av Lewis Carroll i England, mannen som skrev Alice i Eventyrland. Barnepornografi har aldri vært en stor del av den totale mengde med pornografi som til en hver tid har eksistert. Til det har etterspørselen vært for liten. Barnepornografi har aldri vært akseptert, men den ble heller ikke forfulgt.

Barnepornografi var å få kjøpt i porno-forretninger i Norge frem til slutten av 80-tallet. Dette kunne du lese i Aftenposten:

Aftenposten 16 juni 1988

Denne pornografien viste barn i ulike former for seksuell aktivitet. Vold og tvang var ikke involvert. Det dreide seg ikke om misbruk av barn, selv om mange i dag naturligvis vil kalle det så. Jeg skal komme tilbake til hva slags pornografi dette var.

Tre år tidligere ble barnepornografi for aller første gang nevnt i en lovtekst. Det skjedde ved en endring i §211 i straffeloven, vedtatt i Odelstinget den 25 april 1985. Paragraf 211 hadde i det store og hele vært uforandret i 80 år.

Paragrafen fikk sin første utforming i 1902, når alle sedelighetsforbrytelsene ble samlet i et nytt kapittel 19. Slik så paragrafen først ut:

Straffeloven §211 av 1902:

Med Bøder eller med Fængsel indtil 1 Aar straffes den, som holder offentligt Foredrag eller istandbringer offentlig Forestilling eller Udstilling af utugtigt Indhold, eller som medvirker til, at saadanne Foredrag, Forestillinger eller Udstillinger finder Sted.

Paa samme Maade straffes den, som bevirker eller medvirker til, at utugtige Skrifter, Billeder eller deslige offentlig falholdes, udstilles eller paa anden Maade søges udbredte blandt Almenheden.

Førøver nogen i sin Næring i Løbet af 2 Aar tvende Gange saadan Forbrydelse som oven nævnt, kan Retten til at fortsætte Næringen frakjendes ham.

I 1929 så paragrafen slik ut:

Straffeloven §211 av 1929:

1. Med fengsel inntil 2 år straffes

a. den, som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt innhold eller som medvirker til at sådanne foredrag, forestillinger eller utstillinger finner sted.

b. den, som utgir, falholder, utstiller eller på annen måte søker å utbre utuktige skrifter, billeder og desslike eller som medvirker hertil,

c. den, som overlater utuktige skrifter, billeder og desslike til person under 18 år, eller som medvirker hertil.

2. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den, som av uaktsomhet foretar nogen sådan handling som i nr. 1 nevnt.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet undlater å hindre, at der i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

3. Hvis nogen i sin næring to ganger i løpet av 2 år gjør sig skyldig i en forbrytelse mot denne paragraf, blir retten til å fortsette næringen å frakjenne ham.

Straffen har gått opp, og begrepet barn (person under 18 år) dukker opp, men bare som mottager av "utuktige skrifter, billeder og desslike".

I 1963 så paragrafen slik ut:

Straffeloven §211 av 1963:

1. Med fengsel inntil 2 år straffes

a. den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt innhold eller som medvirker til at sådanne foredrag, forestillinger eller utstillinger finner sted.

b. den som utgir, falholder, utstiller eller på annen måte søker å utbre utuktige skrifter, billeder og desslike eller som medvirker hertil,

c. den som overlater utuktige skrifter, billeder og desslike til personer under 18 år eller som medvirker hertil.

2. Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den, som av uaktsomhet foretar nogen sådan handling som i nr. 1 nevnt.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet undlater å hindre at der i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Den eneste endringen av 1963 var at retten til fortsatt å drive næringsvirksomhet ved gjentatte lovbrudd var fjernet. Dette innebar opplagt en liberalisering. Dette var sekstiårene og den seksuelle revolusjon. I 1973 kom enda en liberalisering. Da kom et nytt siste ledd i §211, som lød: "Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det." Pornografi ble aldri avkriminalisert slik som i Sverige i 1971, men loven ble heller ikke i alminnelighet anvendt. Rettssaken mot Agnar Mykle og 'Sangen om den røde rubin' i 1957 bidro sikkert til at mange betraktet lov-anvendelse mot pornografi som foreldet.

Hva skjedde så? For det første endret pornografien selv innhold. Noe av den ble grovere, mer spekulativ, mer bisarr. Det kunne hende at vold og sex ble blandet sammen. Ikke all pornografi handlet om vold, men det var uten tvil en generell utvikling mot mer eksplisitt materiale. Mindre ble overlatt til fantasien. Såkalte mannfolkblad endret karakter. En liten del av pornografien hvor vold og sex ble blandet sammen viste et menneskebilde som ikke var godt, og som det siviliserte mennesket ikke ville vedkjenne seg.

Det andre som skjedde var at en aktiv kvinnebevegelse dukket opp i 70- og 80-årene som en reaksjon mot det mannsdominerte samfunnet. Enkelte kvinner i denne bevegelsen oppfattet all pornografi som kvinnediskriminerende og som et ledd i mannens systematiske undertrykkelse av kvinnen. Barn ble også omtalt, men dette var langt i fra hovedpoenget. Fellesaksjonen mot Pornografi og Prostitusjon ble dannet i 1977, med 'Nei til salg av kvinnekroppen' som fremste krav, les mer her.

Det var altså kampen mot kvinnediskriminerende pornografi som var selve bakgrunnen for det forslaget om endring av §211 som ble vedtatt i Odelstinget i 1985, hvor barnepornografi for aller første gang også blir nevnt. Det er verd å se nærmere på debatten i Stortinget som ledet fram til dette lovvedtaket, fordi den sier noe om hvordan Norges fremste offentlige forum (og dermed også folk i alminnelighet) oppfattet barnepornografi den gang. Det som slår en når man leser Forhandlinger i Odelstinget nr.38 av 25 april 1985 er to ting: hvor relativt perifert akkurat barnepornografi var, men også hvor villig man var til å gruppere barnepornografi sammen med annen voldsporno og sex med dyr. Dette var med på å skape en grunnleggende holdning. Her er utdrag av debatten:

Helen Bøsterud (komiteens leder):

Billedlige skildringer av grov anstøtelig pornografi, framstilt med kommersielt mål for øye, har fått et voldsomt oppsving de siste 10-20 år. Det har vokst fram en betydelig pornoindustri i flere vestlige land som i stort omfang eksporterer videofilmer og blader også til Norge. Innholdet i flere av vidoefilmene synes å være blitt stadig krassere. Grusomme voldelige innslag blandet sammen med sex, sadisme, seksuell omgang med dyr, barnesex, tortur og andre perverse seksuelle aktiviteter er blitt en del av pornografimarkedet. Særlig skremmende er det at slike pornografiske framstillinger i stigende grad synes å ha blitt underholdning for barn og unge. (...)

I nyere tid er ønsket om å beskytte barn og ungdom og andre særlig disponert mot pornografiens mulige forrående skadevirkninger blitt trukket sterkere fram. I dag hevdes det videre at pornografien kan tilsmusse viktige livsverdier og skape uheldige holdninger. (...)

Hva er så hovedprinsippene i Arbeiderpartiets lovforslag? For det første: Målet med lovforslaget er som sagt å ramme den grove, forrående og menneskenedverdigende pornografi. For det andre: I lovforslaget presiseres det i overenstemmelse med det at pornografiske framstillinger som gjør bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme, er straffbare. Slike framstillinger er visstnok også straffbare etter nåværende §211. Men nå ryddes enhver tvil av veien ved at dette blir slått klart fast i lovteksten. Denne klarhet er av verdi for domstolene, politiet og andre impliserte. (...)

Enkelte har fryktet at det er nymoralisme eller nypuritanisme som ligger til grunn for Arbeiderpartiets forslag. Nok en gang vil jeg derfor understreke at det er den grove pornografien, grov i den forstand at den virker forrående og menneskelig nedverdigende, vi vil til livs. Vi ønsker ikke å ramme framstillinger av seksuelt samliv som er akseptert i samfunnet, pin-up-bilder eller ordinære nakenfotografier. Forarbeidene sier klart at vi ikke ønsker å reise noen moralsk pekefinger.

Det spørs om ikke komiteens leder likevel reiser en moralsk pekefinger ved å sidestille pornografi som er 'forrående og menneskelig nedverdigende' med den pornografi som ikke viser et seksualliv som er akseptert av samfunnet. Pornografi som viser barn, dyr og sadomasochisme kan ikke i alminnelighet sidestilles med pornografi som viser vold og tvang.

Tore Austad:

Vi har hele tiden ment at det ikke i og for seg er selve lovbestemmelsen som det er noe i veien med. Den någjeldende lov rammer klart de forhold som en bred opinion ønsker skal rammes av loven. Det er håndhevelsen av loven som har vært utilstrekkelig, og det skyldes f.eks. den spesielle påtaleregelen i §211, tungvinte beslagsregler og dels også politiets ressurs-situasjon. (...)

I likhet med departementet er Høyres medlemmer i komiteen betenkt over at Straffelovrådets flertall foreslår at den allmennmoralske begrunnelse for et lovbrudd helt og holdent skal erstattes med en begrunnelse om skadevirkninger eller fare for dette. Et slikt forslag ville også ha som konsekvens en betydelig liberalisering, som vi ikke kan akseptere. Formodninger om pornografiske skadevirkninger er dessuten problem-atiske og vitenskapelig omstridt. En vurdering av skadevirkninger bør komme i tillegg til og ikke være den eneste underliggende begrunnelse for et straffebud. (...)

Det bør også fremgå av loven at det er den ervervsmessige spredning av pornografi som skal rammes, og ikke f.eks. det at en person låner et blad til en annen. Det er den kommersielle pornografien man først og fremst vil til livs, og dette bør fremgå av selve lovteksten.

Ragna Berget Jørgensen:

Jeg tror at mange er bekymret over de holdninger som den forrående pornografi formidler til barn og unge. De undersøkelser som foreligger om den forrående pornografis påvirkning av barn og unge, er svært skremmende. (...)

Hvis man skal ramme pornobransjens profittører, og gjøre det mindre tillokkende for andre å etablere seg i bransjen, må bøtene settes så høye at det blir klart for bransjens produsenter og distributører at overtredelse av straffeloven ikke lønner seg. (...)

Men de fleste vil visst være enige om at den grove pornografi som i dag distribueres på markedet, med fremstilling av massevoldtekter, hengte og spiddede kvinner, seksuelt misbruk av barn og andre grusomme og perverse seksuelle fremstillinger, går langt utover hva som kan aksepteres, og at utgivelsen av dette ikke kan legitimeres med noe berettiget formål.

Kjellbjørg Lunde:

Spørsmålet er så i kva retning lova må avklårast. Også her har kvinnerørsla og SV felles syn. Vi vil ha ei lov som ikkje rammar framstilling av seksualitet i seg sjølv. Den gjeldande lovteksta blei laga i ei tid der omsynet til "sedelighet" og "bluferdighet" var det sentrale, og der "usedelighet" og kjønnsliv var synonymt. I dag meinar dei fleste av oss noko anna. Det er pornografi, ikke erotiske skildringar, som skal rammast av lova. Fram-stilling av erotikk, i lyd, ord og bilete, skal vere tillate, og det skal ikkje vere naudsynt å dekke framstillinga bak meir eller mindre tynne påskot om "kunstnariske" føremål. Skiljet mellom kunstnariske og ukunstnariske framstillingar av kjønnslivet er verken meir eller mindre vanskelege å trekke opp enn andre grensedragningar vi må gjere.

Statsråd Mona Røkke:

For det første vil jeg peke på at uttrykket "menneskelig nedverdigende eller forrående" er helt nytt i lovgivningen. Det er etter ordlyden meget uklart, og det bringes faktisk inn uten noen grundigere forklaring i motivene. Videre vil jeg peke på at ordene "er egnet til å virke" jo gir inntrykk av at det skal foretas en vurdering av de virkningene det pornografiske skriftet i det konkrete tilfelle kan ventes å generelt ha. Men det er jo en vurdering som det er umulig for de rettshåndhevende myndigheter å foreta. (...)

Det er flere som har vært inne på Høyres forslag om utstillingsforbud, altså et forbud mot på offentlig sted å stille ut nakenbilder e.l. som gir inntrykk av nedsettende eller krenkende vurdering av det ene kjønn. Det hevdes at en slik bestemmelse gir uttrykk for dobbeltmoral. Men bestemmelsen er gitt for å beskytte borgerne og nettopp kvinnene, som opplever slike nedverdigende bilder som en krenkelse i sine daglige gjøremål. Etter mitt syn vil en slik bestemmelse kunne gi en verdifull beskyttelse for mennesker, og i praksis ganske særlig for kvinner, som ønsker å slippe å bli presentert for provoserende bilder de selv ikke har bedt om å få se. Vi er vel også alle obs på at holdninger skapes i ung alder. Det ligger en påvirkningskraft i denne type materiale, og den påvirker små barn og unge mennesker og kan komme til å prege deres holdning til kvinner videre.

Sven T. Falck:

Det var en strek opplevelse i seg selv å lese gjennom Innst. O. nr.52. Spesielt de mange resonnementer i arbeiderpartifraksjonens merknader var interessante. Her fremgår det bl.a. at Arbeiderpartiets medlemmer av komiteen i det alt vesentlige er henvist til allmennmenneskelige erfaringer og til å tolke sakkunnskapens generelle hypoteser i lys av sunn fornuft. Nå skal jo også sunn fornuft være et av kjennetegnene ved stortings-representantene, så det var derfor med spenning jeg gikk videre i lesningen.

Nå rekker jeg ikke med min begrensete tid å gå inn på alle interessante punkter, men jeg vil nevne noen som etter min oppfatning skiller seg ut. Det ligger ikke så lite av en erkjennelse i følgende bemerkning: "Perioder med stor seksuell frihet kan avløses av en reaksjon hvor hensynet til romantikk og sømmelighet trer frem. Om dette kan ingen spå."

Et annet sted sies det: "Hensynet til rettssikkerheten tilsier at lovens innhold og dens håndhevelse korresponderer slik at de rettslige konsekvenser av en handling kan forutsies. Dette er til og med en nødvendig forutsetning for at en straffebestemmelse kan tjene de adferdsdirigerende formål den har for øye."

Generelt er jo dette en riktig betrakning, men hvilken konklusjon skal man trekke, når man et annet sted i merknadene kan lese: "Troen på menneskets moralske frihet og selvbestemmelsesrett er fundamental i et demokraktisk samfunn i motsetning til autoritære samfunn hvor staten forsøker å dirigere hva det enkelte mennesket skal tenke, lese og tro."

En annen pussighet i arbeiderpartifraksjonens merknader gjelder omtalen av pornografiske skrifter og bøker. Her kan man lese: "Og skulle man være kommet i gang med lesningen under gale forutsetninger, vil det normalt" — jeg understreker normalt — "være anledning til å legge den" — altså boken — "til side, når dens karakter begynner å tre frem." Jeg må innrømme at jeg vanskelig kan se for meg noen praktiske tvangssituasjoner i denne forbindelse. (...)

For øvrig synes forestillingsevnen å være i behold. I ett tilfelle overgår også disse medlemmers fantasi deres egen evne til å uttrykke den i ord. Det gjelder omtalen av hva som er menneskelig nedverdigende. Her heter det: "Disse medlemmer er oppmerksom på at kriteriet språklig sett er nokså upresis, men noen vesentlig støtte for fortolkningen kan neppe gis ved språklige uttrykk."

Dette skal bl.a. etter de samme medlemmer danne grunnlaget for en ivaretakelse av rettssikkerheten. Fraksjonsmedlemmene fra Arbeiderpartiet uttaler om dette: "Av hensyn til rettssikkerheten er det etter disse medlemmers oppfatning et viktig prinsipp for straffelovgivningen at lov-bestemmelsene så klart som mulig angir straffbarhetsbetingelsene." Jeg forsikere at det er tidsbegrensningen som gjør at jeg ikke trekker frem flere eksempler på de mange tanker som det er gitt uttrykk for. (...)

Jeg ser at mine fem minutters taletid nå er i ferd med å løpe ut. Derfor vil jeg her og nå tegne meg til et treminuttersinnlegg, der jeg vil komme med noen betrakninger om fenomenet pornofoni, som bare så vidt og indirkete er berørt i innstillingen.

Marit Rotnes:

Vi må imidlertid ha klart for oss at det likevel er begrenset hva vi kan oppnå lovveien. Som flere andre representanter allerede har vært inne på, vil vi i tiden som kommer, fortsatt være avhengig av en aktivt arbeidende folkeopinion om vi skal klare å fjerne råskapen fra hyllene, og generelt oppnå en større åpenhet i seksuelle spørsmål. Uten en større åpenhet, uten en større fortrolighet også i denne type spørsmål vil vi få store vansker med å få et definitivt gjennomslag for både likestilling og menneskeverd. Slik som situasjonen er, er det ingen grunn til å hvile på laurbærene.

Helen Bøsterud:

Det at vi har tatt med sadisme, har noen satt spørsmålstegn ved. Våre premisser sier klart at ved å anføre sadisme i tillegg til vold og tvang ønsker vi å hindre at skildringer av mishandlinger med seksuell bakgrunn kan unnskyldes med at offeret var innforstått med mishandlingen som ledd i et frivillig seksuelt forhold.

Ragnhild Queseth Haarstad:

Pornoindustrien er en internasjonal storindustri med nær tilknytning til kriminelle miljøer og kriminell virksomhet forøvrig. I USA er porno-produksjonen større enn hele filmindustrien og plateproduksjonen til sammen. I 1983 var omsetningen anslått til 15 milliarder dollar. Fortjenesten sies å ligge på 100 pst. av investeringen. Hvilken annen industri kan vise noe lignende? (...)

Utviklingen de siste åra hvor vold og sadisme blir stadig mer dominerende, med misbruk av barn og innslag av dyr, burde være kjent av de fleste. Det har da også ført til en økende reaksjon og opinion mot porno. (...)

Det er en kjensgjerning at det er en klar sammenheng mellom pornografi og kvinnemishandling og misbruk av barn. Pornografi legitimerer og stimulerer til overgrep og vold mot barn og kvinner. Dagligvarepornoen alminneliggjør denne framstillingen. (...)

Artikler om voldtekt som en 'vanlig' og stadig mer akseptert foreteelse i vårt samfunn fører til en utbredt oppfatning at kvinner liker å bli voldtatt. Incest har i det siste blitt avdekket som en ikke uvanlig form for barnemishandling. Hvor mange det er som av den grunn er blitt og vil bli frarøvet muligheten og evnen til et trygt og harmonisk seksualliv, er det ingen som vet. Faren er at det blir stadig flere.

At det skulle finnes "en klar sammenheng mellom pornografi og kvinnemishandling og misbruk av barn" ble tilbakevist av Norges fremste psykologer i NOU 1985:19 (mer om dette senere).

Marit Rotnes:

Innholdet, særlig i videofilmene, har etter hvert blitt krassere. Vi har sett hvordan volden og grusomheten blandet med sex, sadisme, seksuell omgang med dyr, barnesex, tortur og andre perverse seksuelle aktiviteter er blitt en del av pornografimarkedet. Det er skremmende at slike pornografiske framstillinger i stigende grad er blitt underholdning for barn og unge. Situasjonen er ute av kontroll.

Når det gjelder barnepornografien, er det viktig å merke seg hva Barneombudet uttaler i sin høringsuttalelse. Barneombudet er mest bekymret over de holdninger som formidles. Videre mener Barneombudet at barnepornografi og seksuelle overgrep mot barn, enten som bilder eller fremstilt på annen måte, er klart krenkende i forhold til barn. Hun peker på at barnepornografi gir en indirekte godkjenning av seksuelle overgrep mot barn, misbruk som i seg selv er spesielt skadelig for barn. Barneombudet mener derfor at alle former for barnepornografi må være ulovlig, og at det må gripes inn overfor ethvert tilfelle av slik krenkende framstilling av barn.

Det er spesielt viktig å merke seg at Barneombudet slår fast at barne-pornografi gir er indirekte godkjenning av seksuelle overgrep mot barn.

Gjennom massemedia får vi daglig kjennskap til alle de grusomme og uhyrlige seksuelle overgrep som mange barn utsettes for daglig, gjennom år, i mange heimer. Ved å få lovbestemmelser som forbyr spredning av all den søppel som spres gjennom den profittstyrte pornoindustrien, er vi med på å beskytte barn og unge mot tilsmussing av viktige livsverdier. Jeg er redd for at avdekkingen av seksuelle overgrep mot barn og unge bare viser toppen av isfjellet.

Det er derfor uforståelig for meg at Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, som hittil har arbeidet så iherdig med bl.a. barnepornografi, og som har lagt fram så overbevisende dokumentasjon, nå slår revers og foreslår at hele saken utsettes på ubestemt tid. Fellesaksjonen uttaler selv at den vil at det skal settes stopper for den industri som spekulerer i porno og vold, men når det kommer til aktiv, positiv handling, med forslag om lovbestemmelser som vil rydde opp i dette grumset — ja, da rygger de tilbake. Etter et slikt standpunkt fra Fellesaksjonens side er det vanskelig å ta dem alvorlig.

Her ser vi den retorikken og de påstandene som senere har kommet til å dominere offentlige uttalelser om barnepornografi. Det var slik det hele startet.

Carl I. Hagen:

Ellers kjenner jeg meg ikke helt igjen i den virkelighetsoppfatningen som alle snakker om. At det forefinnes en god del grums, er vi alle enige om, og at det grumset som bl.a. også Straffelovrådet klart vil forby, skal forbys, er vi også enige om. Men at det i Norge i dag er slik at alle svømmer i grov pornografi, og at alle barn ser på grov pornografi, som enkelte talere gir inntrykk av, kan jeg ikke være med på. Det er en meget liten del av markedet som består av det vi alle ønsker å fjerne, og jeg synes det bør bli en slutt på disse overdrivelsene. (...)

For øvrig bør det i en slik debatt sies at det for enkelte mennesker, enkelte grupper kan hevdes at pornografien også medfører positive virkninger. Jeg synes den fordømmelse og slaktning som er kommet frem, er overdrevet, og at man også bør ta med et slikt synspunkt i sin tankegang.

Ingrid I. Willoch:

En voldsom medieoppmerksomhet har skapt det inntrykk at vold og sadisme, bruk av barn og dyr m.m. er tillatt i Norge i dag. Folk reagerer i forståelig forskrekkelse, og krever et forbud som allerede eksisterer — men som burde håndheves bedre og oftere for å virke avskrekkende og forebyggende. (...)

Individuelle synsinger, meninger, reaksjoner og følelser blir målestokk. Hva er f.eks. forskjell på kunstnerisk pornografi og ukunstnerisk? Hver sin smak, heter det. Skal det velges mellom kunstanmeldelse eller politianmeldelse? Skal domstolene bedømme smaken? Hva er menneskelig nedverdigende? Hva er krenkende? Hve er støtende? (...)

En dårlig lov kan ha en god hensikt. Viljen har vært god — jeg tror iallfall det. Jeg er ikke spesielt bekymret for ytringsfriheten i denne sammenheng. Seksuelle skildringer av ulik type er neppe ytringer i vanlig betydning som meningsdannende utsagn, som uttrykk for tanker. Men det er mistenkelig mye i den norske stilen som minner om dirigering av atferd, og som igjen minner om andre tider med begrensninger, fordømmelser og straff og strenge moral- og normalbetrakninger.

Sven T. Falck:

Jeg har, som nevnt i mitt tidligere innlegg, notert meg at 'pornofoni' ikke er særlig fremtredende i arbeiderpartifraksjonens merknader. Den er bare så vidt nevnt under omtalen av fremstilling av kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysningsmessig verdi.

Men pornofonien er mer utbredt enn mange faktisk er klar over. Ja, jeg vil våge den påstand at manglende språkkunnskaper kan være en av årsakene til pornofoniens stadig større og ukontrollerte utbredelse. Med pornofoni mener jeg musikalske fremstillinger, med eller uten tekst, som ellers ville falle inn under utukts- og pornografibegrepet. Jeg skal ikke nevne alle de pornofoniske fremstillinger jeg etterhvert har fått kjennskap til, bare som et tilfeldig eksempel nevne 'Welcome to the Pleasuredome' med 'Frankie goes to Hollywood'. Et annet eksempel er den berømte amerikanske populær-artisten Frank Zappa. For å illustrere dette vil jeg sitere noen linjer fra lang-spillplaten 'Tinsel Town Rebellion', nærmere bestemt fra sangen 'Brown shoes don't make it':

"The dream of a girl about thirteen
off with her clothes and into a bed
where she tickles his fancy all night long
His wife is attending an orchid show
She squealed for a week to get him to go
But back in the bed his teenage queen
is rocking and rolling rolling and acting obscene
Baby, baby baby..." — osv.
...
"She's nasty , she's nasty
she digs it in bed
that's right, do it again, haha!
and do it some more"

Dette sitatet inneholder pornografiske fremstillinger som kan vekke negative følelsesmessige reaksjoner. Dessuten omtales en mindreårig, antakelig kvinne, i denne sammenheng. Musikkakkompagnementet for-sterker inntrykket.

Dette er bare ett eksempel på den type pornofoni som vår ungdom intetanende utsettes for. Og jeg understreker igjen at det finnes verre eksempler. Først etter nøye lytting til disse tekster og med en voksende kjennskap til det engelske språk, vil det gå opp for ungdommen hva de egentlig utsettes for.

Jeg er noe forbauset at arbeiderpartifraksjonen ikke har slått til sterkere her. Men jeg antar at det er en glipp som kanskje kan skyldes en noe rask saksbehandling, eller at det ennå ikke er etablert antipornofoniske aksjons-grupper. Uansett kan det jo være en trøst for kommende stortings-representanter at det ligger mye upløyd mark igjen for geskjeftige lovmakere.

Hvor rett skulle ikke han få.

Man spøker ikke lenger om barnepornografi fra Stortingets talerstol.

Jeg har bare lyst til å sitere enda en tekst fra denne tiden, laget av selveste ABBA:

ABBA. 'Does your mother know' fra 1979:

You’re so hot, teasing me
So you’re blue but I can’t take a chance on a chick like you
That’s something I couldn’t do
There’s that look in your eyes
I can read in your face that your feelings are driving you wild
Ah, but girl you’re only a child

Well I can dance with you honey
If you think it’s funny
Does your mother know that you’re out?
And I can chat with you baby
Flirt a little maybe
Does your mother know that you’re out?

Take it easy (take it easy)
Better slow down girl
That’s no way to go
Does your mother know?
Take it easy (take it easy)
Try to cool it girl
Take it nice and slow
Does your mother know?

I can see what you want
But you seem pretty young to be searching for that kind of fun
So maybe I’m not the one
Now you’re so cute, I like your style
And I know what you mean when you give me a flash of that smile (smile)
But girl you’re only a child

Well I can dance with you honey
...
..
.

La oss returnere til Stortingsdebatten:

Elenore Bjartveit:

Stortinget markerer i dag en grensesetting for hva vårt samfunn ikke kan godta innen ett spesielt området. De endringsforslag som støttes av Kristelig Folkeparti, varsler intensivert kamp mot pornografi, som i stadig økende omfang og med stadig sterkere innslag av vold, kjønns-diskriminering og av seksualitet som handelsvare, har oversvømmet hele landet. (...)

Den tendens vi nå ser, med økt aktivitet hva angår prostitusjon, seksuelle overgrep og voldshandlinger, er vel neppe noen tilfeldighet. Det er en farlig utvikling og burde engasjere til samlet kamp. Et ledd i denne kampen er uten tvil de lovendringer som nå foreslås bl.a. av Kristelig Folkepartis stortingsgruppe.

Sverre Helland:

Fleirtalet i Straffelovrådet går inn for ei liberalisering når det gjeld skildring av 'alminnelig seksuell aktivitet'. Eg har òg eit bestemt inntrykk av at fleire av dei framlegga som er lagde fram i Stortinget i dag, vil opna for slik liberalisering.

Men mindretalet i Straffelovrådet går imot dette, og eg har lyst til å referera noko av det dette mindretalet seier når det gjeld akkurat dette spørsmålet — eg trur ikkje alle er klår over kva konsekvensar ei slik liberalisering vil kunna få:

"Byrettsjustitiarius Thor Oug finner det betenkelig — ikke minst ut fra skadevirkningssynspunkt, som flertallet understreker — å fastlegge som hovedregel at det ikke bør være straffbelagt å utbre pornografi som skildrer 'Alminnelig seksuell aktivitet'. Dette vil i så fall gjelde samleiescener med fokusering på kjønnsorganer, suging og slikking av kjønnsdeler, ensidig og gjensidig onani, en rekke former for gruppesex og formentlig også anal sex, m.v. når skildringen blott ikke kan karakteriseres som grov etter den definisjon som flertallet foreslår inntatt i lovteksten på 'pornografi' (Barn, lik, dyr, vold eller tvang og 'lignende')"

Han seier vidare: "Det dissenterende medlem har som mangeårig stats-advokat og senere dommer erfaring for at skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ('mykporno') — særlig i form av billedblader og fotoserier — brukes til å lokke barn til seksuelle handlinger med voksne. Særlig gjelder dette menn som søker omgang med mindreårige gutter, hvis våknende kjønnsdrift lett lar seg tenne på denne måten.

Dertil kommer at det er alment kjent at pornografi av alle kategorier kommer ut til barn helt ned i småklassene på skolene. Det er gjerne noe større gutter som får tak i pornoblader hjemme eller fra kamerater og viser eller gir dem til små barn. Det dreier seg om barn som selvsagt ikke har nådd den modenhetsgrad at de bør presenteres for dristige 'rett-på-sak'-framstillinger av seksualhandlinger, selv om fremstillingene kan være naturlig nok for voksne".

Kjellbjørg Lunde:

Kvinnerørsla har — som eg har snakka om tidligare i dag — nettopp villa ha eit lovverk som ikkje dreg med seg det puritanske synet på seksualitet — som er den grunnleggande årsaka til at pornoindustrien har så stor omsetnad. (...)

At Fellesaksjonen og kvinnerørsla ønskjer å sette kjeppar i hjula for pornoindustrien, dersom vi på nokon måte kan klare det, det er vel ikkje noko nytt. Ved sida å gå til angrep på denne 'kapitalen' si grove utnytting av menneske — og då særleg av kvinner — er aktive kvinner opptekne av at erotiske skildringar, som vi ønskjer skal bli laga, skal bli laga av heilt andre folk enn dei som står bak pornoindustrien, slik at vi kan få eit skikkeleg innhald i desse skildringane.

Carl I. Hagen:

Etter å ha lyttet en del til debatten må jeg si at jeg synes synd på den dommer som skal være den første til å praktisere denne nye bestemmelse, når man skal gå til premisser for å finne ut hva lovgiveren egentlig har ment med paragrafen — særlig når det er dukket opp representanter som vil stemme for en ordlyd, men på premisser som forslagsstillerne ikke slutter seg til. (...)

Vil denne lovparagrafen ramme de foredrag som Unni Rustad har holdt, og som er gjengitt av NRK Fjernsynet? I de sendingene har jo Unni Rustad nettopp vist en del bilder som hun omtaler som svineri hun ønsker forbudt. Dette har NRK formidlet videre til det norske folk. Jeg føler meg overbevist om at de flestes møte med pornografi har skjedd gjennom NRKs sending av Unni Rustads foredrag og visning av hennes lysbilder. Det er der de aller fleste har møtt disse tingene. Det er ikke på andre områder.

Helen Bøsterud:

Egentlig burde det være unødvendig å svare på Carl I. Hagens spørsmål. Hvis han hadde lest vår innstilling, ville han på side 22 ha sett overskriften på kap. 3.4: "Fremstillinger av kunstnerisk, vitenskapelig eller opplysnings-messig verdi." Han ville ha funnet svaret, at det er nei.

Presidenten:

Fleire har ikkje bedt om ordet, og debatten er slutt. Saka er teken opp til røysting.

Deretter ble denne loven vedtatt:

Straffeloven §211 av 1985:

Med bøter eller med fengsel inntil 2 år eller begge deler straffes:

a. den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt eller pornografisk innhold,

b. den som utgir, frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram eller liknende,

c. den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram og liknende til personer under 18 år.

Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragraf kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Medvirkning straffes på samme måte.

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling som er nevnt i denne paragraf.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme.

Det var skildringer som omfattet bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme. Javel, dette var ikke lovende. Men hva var det som etterhvert gjorde at skildringer som omfattet 'bruk av barn' havnet i en klasse for seg? Jeg har klart å finne denne saken fra 1988, altså tre år etter loven, men fremdeles en seks-syv år før internett kom i alminnelig bruk:

Aftenposten 28 juli 1988

Her står det:

Etterforskningen i barneporno-saken i Oslo og Harstad avdekker stadig nye og groteske overgrep mot barn som etter politiets mening må være langt under ti år gamle. Videofilmer, fotografier og beslaglagte brev inneholder de mest groteske detaljer om hvordan barn er blitt utnyttet av voksne menn.

— Efter min mening må slike handlinger likestilles med drap. Det er snakk om kynisk utnyttelse av barn, som både psykisk og fysisk blir ødelagt for resten av livet. Både samfunnet og barna må beskyttes mot mennesker som forøver slike handlinger, sier kriminalsjef Arne Huuse ved Oslo politikammer.

Kriminalsjefen er rystet og har vanskelig for å finne ord for å beskrive vidoefilmenes innhold, efterat han igår selv studerte deler av bevis-materialet mot de fire Oslo-mennene og Harstad-mannen som er siktet i saken.

Vi i politiet kunne nesten ikke forestille oss at det var mulig å gjøre noe slikt mot barn, og gjennomgangen av videofilmene og de øvrige materiale er en stor påkjenning for etterforskerne, som ellers er vant til det meste. Vi har derfor koblet inn helsepersonell for å bistå efterforskerne, slik at påkjenningene ikke skal bli for store, sier Huuse.

Man kan undre på om dette var en barneporno-sak eller en sak som angikk grov tvang og voldtekt av barn? Hvorfor ble det kalt en barneporno-sak?

Politiet har som oppgave å bekjempe kriminalitet. De tar på seg et ansvar og en oppgave slik at vi andre skal slippe å bli beheftet med alt det onde, farlige og avskyelige som finnes i samfunnet.

Gitt at politiet må beskjeftige seg med det som er motbydelig og nedverdigende i menneskets natur, melder spørsmålet seg: Hvordan klarer de å beholde troen på det gode i mennesket? I hvilken grad vil arbeidet influere den alminnelige oppfatningen av mennesker? Hvordan unngå å bli en kyniker? Hvordan unngå å tro at alle pedofile har lyst til gjøre det disse filmene viste?

Voldtekt og seksuelt misbruk finnes i samfunnet. Å ta bilder av slikt misbruk kan være en del av misbrukets vesen (jeg skal komme nærmere tilbake til hva jeg mener med dette senere). Hvorvidt barne-utnyttelse kan likestilles med drap er et åpent spørsmål. Jeg tror ikke profesjonaliteten til politiet er tjent med offentlige uttalelser om pågående straffesaker. Det er hensiktsløst å sette forbrytelser opp mot hverandre, selv om man naturligvis godt kan forstå at noen med et normalt følelsesliv reagerte spontant på det som var forkvaklet og motbydelig.

— Det er åpenbart for politiet at de involverte trenger behandling, men inntil slik behandling kan settes inn og gi resultater, er varetektsfengsling eneste utvei, sier Huuse.

Dette vitnet om en dypere forståelse av saken. De som utførte disse handlingene fortjener (bortsett fra straff, naturligvis) vår medynk. De fortjener vår medynk fordi de har meldt seg ut av vår felles menneskelighet. Disse handlingene er ikke pedofili. De uttrykker ikke kjærlighet til barn. De uttrykker forakt for barn. De uttrykker forakt for barns meninger og oppfatninger, for deres svakhet og tårer og 'dumhet'. Det er i et slikt lys at man skal forstå denne type seksualiserte handlinger og avbildningen av dem.

I kjølvannet av denne saken vil Oslo-politiet ruste opp sin ekspertise på efterforskningen av slike saker, hvor pedofile som misbruker mindreårige, er innblandet. Slike saker vil bli prioritert. Politiet vil blant annet hente råd og erfaring fra utlandet, slik at man senere står bedre rustet til å avdekke slike saker, som ellers forblir holdt godt skjult.

— I slike saker [er] det nødvendig med uortodokse efterforskningsmetoder. De straffbare handlinger skjer i lukkede miljøer, som det kan være vanskelig å ha oversikt over, sier kriminalsjef Huuse. Han mener at efterforskningen av saken ennå vil ta mange uker, idet det er en mendge beslaglagt materiale som må studeres nøyere, i tillegg til avhør av de siktede og barn som det er mulig å komme i kontakt med.

Her ble vi plutselig presentert for en hel mengde tilsvarende saker der pedofile skulle misbruke barn. Det dreide seg om "lukkede miljøer" (dog ikke så lukkede at ikke denne saken ble oppklart) som det var vanskelig å trenge inn i, derfor er "uortodokse efterforskningsmetoder" nødvendige, det vil si metoder som bryter med personvern og rettssikkerhet. Det skulle finnes store og hemmelige organisasjoner av pedofile. Det var nødvendig med "råd og erfaring fra utlandet" for å bekjempe dem. Dette er konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten. Men det var denne tankegangen som formet bildet av 'de pedofile' fra slutten av 80-tallet. Det var ikke lenger snakk om gotterimennene, gamle kjenninger av politiet man kunne synes litt synd på (noen av dem var mentalt tilbakestående), menn som blottet seg eller sto bak en busk og onanerte. De pedofile var nå blitt farlige, en trussel mot samfunnet.

Hver gang jeg hører betegnelsen 'pedofil' bli brukt om mennesker som misbruker barn, som slår barn, ydmyker dem og viser forakt for dem, så blir jeg såret. Jeg vil ikke bli forbundet med slikt, lite lite som en vanlig heterofil mann vil bli forbundet med de menn som slår og misbruker kvinner. Denne artikkelen sto i Aftenposten ikke lenge etter like-ille-som-drap artikkelen:

Aftenposten 2 november 1988

Man kan undre på hvorfor vi ikke hører mer om seksuelt misbruk av voksne. Hvorfor ser vi ikke oppslag i avisen som "Voksen-utnyttelse like ille som drap" eller "Heterofil mann misbrukte kvinner". Har seksuell legning noe med vold å gjøre? Blir ikke menn flest forbannet hvis de skal sammenlignes med dem som slår og mishandler kvinner? Og hvorfor hører vi aldri om voldsporno med bare voksne? Hva med etterforskningen av slik pornografi? Dette er en av de store ubesvarte spørsmålene etter loven fra 1985.

I tidsrommet 1985-92 skjedde det en alminnelig bevisstgjøring omkring temaet seksuelt misbruk av barn. Støttesenter mot Incest ble opprettet i 1986. Takket være oppmerksomheten omkring temaet, ble en del av skammen og tabuene omkring det å ha vært seksuelt misbrukt borte. Dette var bra. Organisasjoner, profesjoner, hjelpeapparat og politikere flokket seg omkring denne nye gruppen med ofre. Skyld for at man tidligere hadde en tendens til å overse problemet, gjorde nok nå til at mange hadde en tendens til å overdrive problemet. Dette kan forklare hvorfor en rekke falske incest-anklager ble drevet frem i rettsapparatet. Det kan forklare Bjung-saken i 1992. Det var ingen motkraft som kunne korrigere de mer bisarre påstandene og sannsynliggjøre pedofili.

Dermed var grunnlaget lagt for den prosess som skulle gjøre barnepornografi til noe helt spesielt, og som etterhvert handlet mindre om 'skildringer som omfatter bruk av barn' og mer om 'hva vi ønsker å bekjempe'. I 1992 ble besittelse og innførsel av barnepornografi forbudt. Dette skjedde gjennom Odelstings-proposisjon nr. 20 (1991-1992). Her er det interessant å lese høringsinstansenes syn fra 1991 på lovforslaget:

Oslo politikammer:

(...) er det viktig å være klar over at politiet svært ofte i sin etterforskning beslaglegger pornografiske filmer og blader hjemme hos sedlighets-forbrytere som har misbrukt barn. I mange saker fremfår det tydlig at denne form for filmfremvisning spiller en viktig rolle. Misbruk av barnet starter ofte ved at det først vises filmer og at man da gjør tilnærmelser til barna, forleder de til å kle av seg og til å posere på samme måte som på filmen. Ellers er det ikke uvanlig blandt disse gjerningsmenn at de er eiere av egen kameraer og tar opp egne filmer etter hvert som de får overtalt barna til å stille opp som aktører på samme måte som i de profesjonelle pornofilmene. Det er lite tvil om at filmene brukes i stimulerende øyemed og i mange tilfeller får overgriperne også sine ofre til å tro at dette er vanlig adferd blandt voksne og barn, slik at de klarer å rydde av veien de motforestillingene som måtte foreligge.

Her innrømmer Oslo politikammer for så vidt at kjønnslige skildringer med bruk av barn har en 'stimulerende' effekt på de unge. Dette kan da umulig komme av at disse skildringene viser tvang eller vold, eller hva? Problemet er dog at filmene kan klare "å rydde av veien de motforestillingene som måtte foreligge", dvs. de motforestillinger som alle barn er forventet å ha. For øvrig kan helt vanlig pornografi også tjene denne hensikt (rydding av motforestillinger), ikke bare barnepornografi men all pornografi som har en stimulerende effekt.

Oslo politikammer:

En kan ikke se hvilke argumenter som taler mot et besittelsesforbud. I tillegg vet vi at barn verden over tvinges og dopes til å medvirke i profesjonelle pornofilmer. Også i Norge er markedet for denne type filmer stort, og bidrar da til å opprettholde denne spekulative filmproduksjonen.

Hvor mange barn verden over 'tvinges og dopes' til å medvirke i profesjonelle pornofilmer? Hvor stort er markedet for denne type filmer i Norge?

Oslo politikammer:

En kan ikke se at et slik besittelsesforbud ville være vanskelig å håndheve. Ulovlig barnepornografi er lett å diagnostisere. Oslo politikammer vil hevde at et forbud mot besittelse av barnepornografi og mot innførsel til eget bruk vil være et effektivt middel for å stoppe spredning av slikt materiale. Erfaring viser også at pedofile personer i stor utstrekning på privat basis tilbyr hverandre filmer av denne type, ofte gjennom annonsering i spesielle blader som er kjent i pedofile kretser. At denne utveksling skjer på internasjonalt plan er heller ikke ukjent. Vi har hatt rettssaker i Oslo som har bekreftet dette.

Redd Barna:

[Et forbud vil gi] et klart uttrykk for den prinsipielle holdning vi ønsker skal fungere som en normskaper i samfunnet (og) bidrar til et vern av barns rettigheter i henhold til barnekonvensjonen.

Hordaland politikammer:

[Barn som fremstilles pornografisk blir utnyttet] på en måte som er både grovt og krenkende, med et profittmotiv rettet mot en kundekrets av sykelige sjeler. Barnepornografi bør derfor absolutt forbys i enhver form (...) .

Eidsivating statsadvokatembeter:

Man er enig i at det innføres forbud mot innførsel og besittelse av barnepornografi. I en rekke saker om bl.a. overgrep mot barn, beslaglegges foto og filmer av barnepornografisk art. Det er høyst støtende å utlevere slike beslag.

Halden politikammer:

Jeg deler Justisdepartementets oppfatning om at særdeles sterke hensyn taler for å innføre besittelsesforbud når det gjelder utuktige og pornografiske skilderinger av barn. Flere og flere land har innført besittelses-forbud i slike saker, f.eks. Storbritannia. Gjennom deltakelse i Europarådet og Interpol vet jeg at Norge tillegges en pådriver-rolle internasjonalt når det gjelder forbrytelser mot barn. Framstilling av barnepornografi, profesjonelt eller amatørmessig, representerer en varig manifestasjon av seksuelle overgrep mot barn og bør forbys også i Norge, ikke minst fordi det er viktig å begrense etterspørselen etter barnepornografi mest mulig og øke oppdagelsesrisikoen.

Legg merke til at det nå, til forskjell fra 1985, snakkes om 'de pedofile'.

En av høringsinstansene tillater seg å karakterisere de som innehar barnepornografi. En annen synes at barnepornografi er støtende. Og så kommer den rasjonaliseringen som gjør mennesker som besitter barneporno til overgripere, nemlig at barnepornografi "representerer en varig manifestasjon av seksuelle overgrep mot barn", kan derfor på sett og vis sammenlignes med selve overgrepet, eller kanskje er overgrepet.

Noen hadde imidlertid motet til å reise prinsipielle innvendinger mot et forbud:

Indre Follo herredsrett:

Herredsretten kan ikke se at høringsnotatet inneholder en tilfredstillende drøftelse av de prinsipielle innvendinger som kan reises mot kriminal-isering av besittelse av skrifter, annet trykt materiale eller informasjon lagret på annet medium. Inngrep i trykkefrihet og ytringsfrihet bør bare gjøres når dette er strengt påkrevet.

Innførsel og besittelse av barnepornografi til eget bruk har hittil vært straffefritt. Man kan ikke se at det er dokumentert i tilstrekkelig grad at dette har medført negative konsekvenser som er tungtveiende nok til å begrunne en straffesanksjonert begrensning av den alminnelige handle-frihet på dette området. Av høringsnotatet synes å fremgå at det egentlig er profesjonelle produsenter og andre bakmenn som ønskes rammet på en mer effektiv måte enn i dag. I en slik situasjon finner herredsretten det mer naturlig at det satses mer på etterforskning og påtale av de handlinger man egentlig ønsker å ramme. Fra et etisk synspunkt synes det betenklig å kriminalisere en relativt harmløs brukergruppe for derigjennom på indirekte vis å ramme bakmennene. Særlig gjelder dette når man — som her — står overfor en minoritetsgruppe som allerede er utsatt for hån og sosial fordømmelse fra enkelte samfunnsgrupper.

Undertiden finnes generelle prinsipper av slik art at andre hensyn bør vike, selv om nevnte hensyn er svært høyverdige, og eksempelvis gjelder beskyttelse av barn mot seksuelle overgrep.

Høringsnotatet er opptatt av de overgrep som begåes mot barn i forbindelse med produksjon av bilder, film eller lign. Hertil bemerkes at de ulike alternative forslag til lovtekst rammer langt videre enn nevnte hensyn skulle tilsi. Som eksempel nevnes tegninger, tegnefilm, animasjonsfilm samt mer moderne fotografiske fremstillingsteknikker hvorved ulike bilder kan «redigeres sammen» slik at sluttresultatet gir uttrykk for noe annet enn hvert enkelt av de benyttede bilder.

En høringsinstans har innsett inkonsekvensen av et forbud:

Eidsivating lagmannsrett:

I praksis vil den rene besittelse — uten kvalifiserende momenter som f.eks. innførsel — si besittelse i hjemmet. Det melder seg betenkligheter på et prinsipielt plan mot regler som går så langt i å regulere mennesker. Det finnes også andre uheldige publikasjoner (skrifter, bilder, film etc.) som samfunnet vel var best tjent med ikke eksisterte. Voldsfremstillinger er for så vidt et nærliggende eksempel. Grensedragning kan by på problemer.

Til slutt anføres problemet med å håndheve et forbud:

Høyesterettsdommer Tore Sinding-Larsen:

Jeg finner det utvilsomt at et forbud vil bli vanskelig [å] håndheve. Det anføres på side 8 i høringsnotatet at det «ofte» vil være lett å konstatere at en kjønnslig skildring av barn er av straffbar art. Dette kan kanskje være riktig, men det forhindrer ikke at det i et meget stort antall tilfelle vil være tvil til stede. jeg peker i denne forbindelse på at forslagene retter seg mot materiale «hvor noen som er, må antas å være eller fremstilles som å være under 16 år, er skildret ...». En 16-årsgrense vil kunne skape særlige håndhevingsproblemer. Det vil være meget vanskelig å bedømme om den eller de som er avbildet, må antas å være under 16 år.

Det fremgår av høringsnotatet side 7 at man antar at den mest konkrete og klart påviselige skadevirkningen som følger av at det er marked for barnepornografi, er de meget alvorlige forbrytelser som begås i forbindelse med produksjonen av slik pornografi. De andre skadevirkninger som er nevnt, er mindre påtagelige og mer usikre.

På denne bakgrunn kan det spørres om det ikke ville være hensiktsmessig å begrense straffebudet til å gjelde pornografi som fremtrer som produsert ved utnyttelse av barn. I og med at det dreier seg om en lovbestemmelse som kan reise problemer bl.a. av håndhevingsmessig karakter, synes det å måtte være hensiktsmessig å begrense den til det området hvordet er klart behov til stede.

Her er departementets merknader i proposisjonen:

Departementets merknader:

Departementet går inn for et forbud mot besittelse og all innførsel av barnepornografi og tiltrer den begrunnelse for et slikt forbud som Oslo, Østerdal og Halden politikamre har gitt i sine høringsuttalelser. Departementet vil, i likhet med Radd Barna, også fremholde at et forbud i seg selv vil ha en normskapende virkning. (...)

Etter departementets syn vil et forbud mot barnepornografi kunne føre til at flere barn blir forskånet for det misbruk som finner sted som en følge av produksjonen. Forutsetningen for produksjonen er at det er et størst mulig marked for å omsette det fremstilte. Lovgivning som fører til at toll- og politimyndigheter kan beslaglegge alt barnepornografisk materialet de kommer over, vil bidra til å gjøre det norske marked mindre attraktivt. Det kan innvendes at mesteparten av eksisterende barnepornografi i Norge sannsynligvis er produsert i utlandet, og at det norske marked i global målestokk er beskjedent. Sett på bakgrunn av nordmenns relativt sterke kjøpekraft, og det forhold at mye barnepornografi antagelig fremstilles for salg i Europa, kan det imidlertid antas at det norske marked ikke er uten betydning.

Det er ikke riktig at forutsetningen for produksjon av barnepornografi var et stort marked, for markedet for denne type pornografi har aldri vært stort. Det fantes ikke noen alminnelig interesse for barnepornografi i befolkningen, og etterspørselen var ikke avhengig av tilbudet. En kilde oppga at på midten av 80-tallet var deres omsetning av barnepornografi bare 1%. Det som slo meg når jeg først leste proposisjonen var hvor få fakta Justisdepartementet bygget sine uttalelser på. Hvor mye barnepornografi ble innført til Norge? Hvor mye ble det omsatt for? Hvor mye barnepornografi ble produsert i verden? Hvor mange barn var involvert? Lages det mye ny barnepornografi? Kan man si at besittelse av slik pornografi virkelig gjør at flere barn blir seksuelt misbruk? Jeg har ikke klart å finne tall om dette i noe statlig dokument. Istedenfor fremheves hvilke 'normer' som skal gjelde. Jeg er ingen motstander av normer, men dreier disse normene seg om å hindre reelt misbruk av barn eller dreier de seg om hva flertallet ikke har interesse av og finner støtende?

Departementets merknader:

Departementet er videre kommet til at besittelse og innførsel uten utbredelseshensikt av skriftlig materialet ikke bør rammes av straffe-bestemmelsen. Selv om problemet med grensedragningen mot kunstneriske produkter kan oppstå også når det ikke gjelder skrifter, vil dette problemet spesielt være aktuelt ved vurdering av skriftlig materialet. På denne bakgrunn, og fordi barn ikke i samme grad rammes ved produksjon av skriftlig materialet, og fordi slikt materiale ikke lett kan brukes som ledd i straffbare handlinger, f.eks. som middel til å overbevise barn om at barnesex er normalt, er departementet kommet til at slikt materiale ikke bør omfattes av et forbud.

I 1992 var det fremdeles slik at begrepet 'barnepornografi' hadde noe med virkelige barn å gjøre. Et virkelige barn (dvs. en person under den seksuelle lavalder) måtte ha vært filmet eller fotografert i seksuelle handlinger for at resultatet skulle regnes som barnepornografi. Dette var fordi man forutsatte at om man begrenset besittelse av barnepornografi kunne man også begrense produksjon av barnepornografi og dermed begrense de påståtte overgrep. Besittelsesforbudet tjente en spesiell hensikt, å stoppe overgrep i produksjonen av barneporno. Derfor kunne ikke skriftlig materiale regnes med i denne forstand.

Men så følger et resonnement som kanskje var den første indikasjonen på at straffbar barnepornografi skulle opphøre å ha noe med virkelige barn å gjøre:

Departementets merknader:

Departementet er kommet til at materiale hvor noen som «er, må regnes å være eller fremstilles som å være under 16 år» bør rammes av et forbud. Departementet er klar over at dette vil skape bevisproblemer i grense-tilfellene. Avgjørende for departementets vurdering er for det første at man ved en slik formulering effektivt rammer de mest graverende tilfeller. Formuleringen flytter tvilssakene fra tilfeller der f.eks. 12-13-åringer er misbrukt ved produksjonen, til de tilfeller der noe større barn er utnyttet. For det annet viser departementet til at når en viktig begrunnelse for lovforslaget nettopp er å motvirke det misbruk av barn som skjer ved produksjonen, er det naturlig å ramme tilfeller der noen under 16 år har vært brukt. Flere av bestemmelsene i kapittel 19 gir uttrykk for det generelle syn at personer under 16 år har et særlig behov for beskyttelse mot seksuell utnyttelse.

Ved at det settes en 16-års grense vil det neppe oppstå bevisproblemer i de mest straffverdige tilfellene; når småbarn er utnyttet. Skal man mest mulig effektivt ramme de tilfeller der 13 til 15 år gamle barn er utnyttet, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å knytte straffbarheten til barnets faktiske alder. Dette ville i mange tilfeller føre til uover-stigelige bevisproblemer. Straff kan derfor, foruten i de tilfeller hvor det er hevet over rimelig tvil at barn faktisk «er» under 16 år, også ilegges når den som er vist, «må regnes å være» under 16 år. Hvis dette er tilfelle, må det dessuten etter departementets syn subjektivt sett regnes som like straffverdig å innføre eller besitte materialet, som der den som vist i virkeligheten er under 16 år. Gjerningsmannen selv vil jo sjelden ha noen sikker viten om de avbildedes alder. Også det at en person «fremstilles som å være» under 16 år, gjøres til et selvstendig straffbarhetsvilkår. I tilfeller hvor f.eks. en billedtekst angir at en person er 15 år, men vedkommende faktisk var 17 år da bildet ble tatt, vil dette straff-barhetsvilkåret være innfridd.

Det kan virke som om praktiske bevisproblemer i en rettssak var nok til å oppheve det prinsipp at en tiltalt er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Jeg er ingen jurdisk ekspert, men dette må da være helt unikt i strafferettslig sammenheng. Og det var akkurat dette som klart viste at fra 1992 havnet barnepornografi i en klasse for seg. At man kunne regnes som en sedelighetsforbryter simpelt hen ved å være i besittelse av et blad eller en film, når man ikke en gang var sikker på om vedkommende var 'barn', var et totalt nytt prinsipp og brøt fundamentalt med hele kapittel 19 fra 1902.

Den 5 mai 1992 var loven oppe til debatt i Odelstinget. Innleggene var nå annerledes enn de var syv år tidligere. Det var ingen reell debatt om å kriminalisere en 'relativt harmløs brukergruppe' eller at straffbarhet ikke var knyttet til barnets faktiske alder. Karakteristisk åpnet debatten slik:

Poesien som her ble sitert skilte seg fra den som ble sitert syv år tidligere.

Olav Akselsen:

Dagens regler om barnepornografi kan lett omgåast, all den tid det er lov å innføra og ha slikt materiale til eige bruk. Det er difor positivt at departementet no gjer framlegg om forbod både mot privatimport og mot å eiga barnepornografi. Produksjonen av barnepornografi er ein internasjonal storindustri. Eit forbod mot slike produkt her i landet kan vera eit viktig signal som over tid kan føra til at også andre land innfører eit slikt forbod. Framstilling av barnepornografi er grov utnytting av barn, og dersom Norge kan medverka til å få redusert etterspurnaden etter slikt materiale, vil det vera svært positivt.

Hvordan i all verden kunne han påstå at barnepornografi var 'ein internasjonal storindustri' ... ?

Arild Hiim:

Barnepornografi kan ingen ha behov for. Tvert om har vi i mange tilfeller vært vitne til at en slik pornografi har skadelig virkning. Dessuten — og det må i hvert fall være avgjørende — er det intet marked, har vi rettet et tungt og avgjørende slag mot den aller verste siden av barnepornografien, den rå og skadelige utnyttelsen av barn som denne formen for pornografi representerer, barn som oftest vil være ute av stand til å motsette seg overgrepet.

Hvem kan ha behov for voksenpornografi? Det kunne ha vært interessant å høre hvilke argumenter denne stortingsrepresentanten ville ha brukt for å forsvare pornografi med voksne, i særdeleshet når Stortinget ikke lager lover mot seksuell omgang mellom voksne.

Terje Nyberget:

Til slutt vil jeg få komme nærmere inn på hvorfor Fremskrittspartiet går sammen med komiteen om å kriminalisere innførsel og spesielt besittelse av barnepornografi som pr. dags dato er lovlig anskaffet. Vi har her lagt avgjørende vekt på den i mange tilfelle grove utnyttelse av barn ved produksjon av denne type pornografi. Selv om en skal være tilbakeholden med å kriminalisere pornografi på grunn av at mange misbilliger denne type skildringer, er det helt klart at en må legge helt avgjørende vekt på barna når disse utsettes for misbruk under produksjonen. Dette hindrer ikke all fremstilling av barns seksualitet, i og med at forbudet knyttes direkte til fremstilling på en utuktig og pornografisk måte.

Svein Alsaker:

Bruk av barn i barnepornografiske filmer er selvfølgelig en meget, meget grov utnyttelse, og man kan vel kalle det en form for barneslaveri. Et straffeforbud mot besittelse og innførsel av slike filmer til eget bruk understreker den moralske fordømmelse som vi føler når det gjelder utnyttelse av barn i slike filmer, og vi får håpe at det også indirekte hindrer utnyttelse av barn. Vi får også regne med og anta at et slikt forbud kan virke normdannende, forhåpenligvis også for andre land enn vårt eget.

Men det skal ikke stikkes under en stol at håndheving av dette forbudet kan bli vanskelig. Likevel vil en slik paragraf være en betydelig støtte for påtalemyndighetene i forbindelse med større beslag av straffbare porno-grafiske filmer — man får en sikker paragraf — og i forbindelse med etterforskning av sedelighetssaker.

Men det er også klart at et straffeforbud av denne karakter må håndheves med sunn fornuft, og det er viktig, tror jeg, å understreke det fra denne talerstol. Det er selvfølgelig ikke meningen å drive klappjakt eller dør-til-dør-aksjoner rettet mot personer som mer eller mindre tilfeldig har kommet i besittelse av barnepornografi. Særlig må man ha det i mente nå ved innføringen av en slik paragraf.

Tove Kari Viken:

Det er bare SV som går imot å øke strafferammene. Det er skuffende at SV inntar dette standpunkt. Saksordfører begrunner det med at det ikke bare er å rope «korsfest, korsfest». Her skal altså SV igjen vise forståelse for overgriperen. Jeg er lei av denne holdningen. Det er offeret som skal hjelpes, og det finnes ingen forståelse hos meg for slike overgrep. (...)

Sommeren 1991 uttalte høyesterettsadvokat Tor Erling Staff seg til avisene om incest. Der sa han at barn måtte få praktisk seksualopplæring på linje med at de lærer seg å spise med kniv og gaffel. Og han sa at voksne ikke burde straffes dersom de følte seksuell glede av «opplæringen». Jeg mener at advokater med en slik holdning burde fjernes fra rettsvesenet. Det er hinsides all forstand og fornuft å ha slike meninger.

Lisbeth Holand:

Representanten Tove Kari Viken hadde en kraftsalve mot SV fordi vi ikke vil utvide strafferammen. Jeg tror ikke Tove Kari Viken kan ha fulgt særlig godt med. Hun framstiller det som om SV er fornøyd med det straffenivået som er i dag. Er ikke Tove Kari Viken i stand til å se forskjell på et straffenivå på 1,5 år, som er gjengs i dag, og en straff på 15 år, som SV er åpen for — for det er strafferammen i dag? Vi vil innføre momenter i lovteksten som skal vektlegges i skjerpende retning for å heve straffenivået fra 1,5 og oppover, men vi setter maksimum 15 år. Men hvis hun ikke forstår at det er forskjell på 1,5 og 15 år, kan jeg dessverre ikke hjelpe henne. (...)

Jeg har vanskelig for å tro annet enn at kappløpet om heving av strafferammene vil komme til å få konsekvenser også for andre forbrytelser, som drap. Jeg synes det er betenklig at en skal ha en sånn type debatt.

Marie Brenden:

Seksuelle overgrep er den verste krenkelsen og den vondeste og vanskeligste opplevelsen noe barn kan ha, og det er vel òg kanskje det vanskeligste for andre å oppdage. Når det gjelder incest, synes jeg tidligere det bare var et begrep jeg egentlig ikke kjente innholdet i, og i hvert fall ikke trodde var noe som foregikk. En stiller seg derfor spørsmålet: Var det der i like stor grad den gang, eller er det noe som er kommet nå? Men vi ser vel at det er noe som har foregått, og kanskje har vært gitt enda større beskyttelse av privatlivets fred. Avdekking av disse overgrepene sjokkerer oss, og det er egentlig underlig at det stadig blir flere tilfeller som avdekkes, og nye tilfeller, særlig fordi vi har en slik fokusering på det i media. (...)

Jeg vil avslutte med å si at jenter trenger gode og omsorgsfulle fedre. En skjerpet oppmerksomhet på incest er viktig, men det må ikke gjøre fedre redde for å vise døtrene sine den omsorg og nærhet de har krav på, for da vil jenter tape mye i det miljøet de skal vokse opp i.

Eva R. Finstad:

Jeg forstår egentlig ikke SV i denne saken — at saksordføreren kan gå imot dette forslaget. Saksordføreren må da være klar over at virkningene av å øke strafferammen er nødt til å få innvirkning på domsfastsettelsen i langt større grad enn ved bare å uttrykke verbalt hva man mener. Jeg synes egentlig det er litt naivt ikke å se at det vil ha langt større virkning enn SVs eget forslag.

Når det gjelder barnepornografi, mener jeg det er så alvorlig at man må se bort fra både ytringsfrihet og andre motforestillinger. Det betyr mye at man på denne måten tar totalt avstand fra slikt, og det gjelder ikke minst overfor barn i andre land.

Lisbeth Holand:

Johs. Andenæs skrev i en kronikk i Dagbladet i vinter at den kriminalpolitiske tendens i de senere årene går klart i retning av strengere straffer på felt som kommer i medias søkelys. Og det er det jeg tror vi ser i denne saken. Det er kappløp om å få lovens strengeste straff i stadig flere saker.

Representanten Finstad sier at hun ikke skjønner SV, som ikke vil være med på å ha opptil lovens strengetse straff også i flere tilfeller av seksuelle overgrep, at SV bare vil nøye seg med verbalt å uttrykke det en mener. Den som har lest innstillingen, vil ha sett at det ikke er det SV gjør. SV fremmer konkret lovendringsforslag med sikte på å få skjerpet straffenivået innenfor de rammene vi har i dag, der vi har en maksimumsstraff på opptil 15 år.

Slik så paragrafen ut i 1993 med en ny bokstav d for besittelse og innførsel av barnepornografi:

Straffeloven §211 av 1993:

Med bøter eller med fengsel inntil 2 år eller begge deler straffes:

a) den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktigt eller pornografisk innhold,

b) den som utgir, frambyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre, eller som med hensikt å foreta slik utbredelse innfører utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram eller liknende,

c) den som overlater utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram og liknende til personer under 18 år.

d) den som besitter eller innfører bilder, videogram eller lignende, hvor noen som er, må regnes å være eller fremstilles som å være under 16 år, er vist på en utuktig eller pornografisk måte.

Med utuktige eller pornografiske skildringer menes i denne paragraf kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Medvirkning straffes på samme måte.

Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som av uaktsomhet foretar noen sådan handling som er nevnt i denne paragraf.

På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller av uaktsomhet unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragraf.

Ved straffeutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på om de utuktige eller pornografiske skildringer omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmkontroll ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig framvisning eller omsetning.

I 1994-95 kom Internett i alminnelig bruk. Tidligere måtte man aktivt gå ut og anskaffe barnepornografi per postordre eller i butikk. Nå kunne hvem som helst sitte hjemme og (inntil videre) anonymt titte på det. Det er å anta at mange som ellers ikke ville ha vært interessert i denne type pornografi nå ble det, ikke fordi de var pedofile men på grunn av nysgjerrighet eller en generell avhengighet av pornografi. Internett har hatt en enorm betydning for formidlingen og forbruket av pornografi over hele verden. Det er sannsynlig at intet annet medium (selv ikke satellitt-TV) har bidratt mer til alminneliggjøringen av pornografi, nettopp på grunn av tilgjengelighet og anonymitet.

I 1997 kom en rapport fra NOU (Norges Offentlige Utredninger 1997:23), der blant annet generelle prinsipper for totalforbud av pornografi ble diskutert (avsnitt 4.8.5.1). Her er noen utdrag verd å merke seg:

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Straffeloven § 211 har som hovedformål å beskytte moral- og sedelighetshensyn. Hva som er straffbart, beror på om den kjønnslige skildring «virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående». Dette er en rettslig standard, som henviser til den til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatning i samfunnet. (...)

Utvalget mener at straffansvaret må begrunnes i skadefølgebetraktninger fremfor i moral- og sedelighet, og at totalforbudet derfor bør begrenses til å gjelde grovere kjønnslige skildringer.

Dette er et viktig poeng. Likevel kommer man ikke bort i fra moralvurderinger når man skal bestemme hva som kan lede til skade eller ikke. Pornografi i seg selv er bare en skildring av en handling, ikke handlingen selv. Strengt tatt kan pornografi derfor aldri skade noen. At produksjon av pornografi kan skade noen, er en annen sak.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Pornografilovgivningen i Norge har, som i de øvrige nordiske land, tradisjonelt avspeilet en såkalt absolutt seksualmoral. Dette gjelder også langt på vei straffeloven § 211. Bestemmelsen pretenderer i alle fall å gi uttrykk for en generell seksualmoral. I løpet av dette århundret har det funnet sted store endringer i samfunnsstrukturen, økonomisk, sosialt og kulturelt. Utviklingen har medført at seksualmoralen er blitt endret. Det samme gjelder synet på hva som betraktes som sedelighets- og bluferdighetskrenkende. Den absolutte seksualmoral har måttet vike for mer relative seksualnormer, og utviklingen har medført mer differensierte holdninger til hva som betraktes som pornografisk. (...)

Det er i dagens sammensatte samfunn neppe lenger noen allmenn enighet om hva som bør rammes av en straffebestemmelse mot pornografi, med unntak for visse typer grov pornografi. Det er dessuten grunn til å anta at mange vanlige mennesker i Norge bruker pornografi i en eller annen form. Disse forhold tilsier etter utvalgets syn at det ikke lenger er tilstrekkelig grunnlag for å forankre et totalforbud mot pornografi i rene moral- og sedelighetshensyn.

På den ene side sier man at det ikke finnes noen absolutt seksualmoral. Det er jo riktig. På den annen side sier man at det er 'allmenn enighet' om hva som er 'grov pornografi' i et ellers sammensatt samfunn. Dette henger ikke sammen. Da bare flytter man de gamle moral- og sedelighetsgrensene uten å ta dem vekk. Da vil seksualmoralen fortsatt være absolutt.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

«... Tidligere strafferettsteori bygget på et hovedprinsipp om at handlinger som stred mot gjeldende moralnormer etter omstendighetene burde straffbelegges. For noen er dette fortsatt en viktig side ved straffen. Ett svar, som imidlertid synes å ha bred oppslutning i vårt eget og mange andre samfunn i dag, er at ingen adferd bør forbys med mindre det kan påvises eller det er overveiende sannsynlig at adferden skader noen. Ett utslag av dette prinsippet er at straffebestemmelser mot ulike typer pornografiske skildringer, bare bør oppstilles i tilfeller hvor dette kan antas å motvirke at mennesker påføres skade. (...) »

Og videre:

«Straffelovrådet slutter seg til det prinsipielle standpunkt at rettslig tvang mot enkeltindividet som utgangspunkt bare bør tas i bruk i situasjoner hvor individet opptrer på en måte som innebærer, eller kan innebære, at noen påføres skade. ... (...) »

Prinsippet om skadefølge er et godt prinsipp. Den bruker vi alle. Men den kan bare brukes i konkrete tilfeller. Ellers er vi tilbake til moralnormer. Prinsippet sier at om handling A leder til, eller kan lede til, at person B tar skade, så utfører vi den ikke. Men prinsippet sier også at om handling A ikke skader person C, så kan vi utføre den. Handling A i seg selv kan man ikke si noe generelt om. Det er akkurat dette som gjør prinsippet om skadefølge forskjellig fra en moralnorm. Derfor kan prinsippet godt motivere og begrunne en generell lov, men vi må også forstå når og på hvilken måte det finnes unntak til loven.

Jo vanskeligere det er å koble en handling til en skade, jo forsiktigere må man være å dra generelle konklusjoner. Dette er en del av prinsippet om skadefølge.

Det er ikke uten grunn at mange igjen og igjen hevder at barnepornografiske skildringer innebærer, eller kan innebære, at barn påføres skade. Derfor må skildringene forbys. De vil bruke prinsippet om skadefølge, ikke en gammeldags moralnorm. Det er lettere i vår tid å begrunne en lov ut i fra et slikt prinsippet og ikke ut i fra en moralnorm. Men loven om barnepornografiske skildringer gjør ingen unntak. Det finnes ingen systematisk eller deterministisk kobling mellom barnepornografiske skildringer og skade på barn. Dermed er loven likevel basert på moral- og sedelighetshensyn.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

... En konsekvens av «skadefølge-prinsippet» er at det ikke anses som en god nok grunn til å forby noe at mange mennesker i et samfunn mener at dette er galt fordi det strider mot deres seksualmoral. På dette området forekommer det mange typer adferd - f.eks. det å utbre «mildere» former for pornografiske skildringer - som i brede lag av befolkningen møtes med sterk moralsk motvilje, men som vanskelig kan sies å skade bestemte personer eller grupper. Følgen synes da å måtte bli at slik adferd heller ikke bør forbys ved lov. ... » (s. 28, annen spalte).

I forlengelsen av dette drøfter Straffelovrådet om mulige skader av pornografi på samfunnet i form av «moralsk forfall» bør omfattes av skadefølgeprinsippet. Rådet fremholder at en straffetrussel fremstår som et lite egnet virkemiddel for å opprettholde samfunnets alminnelige seksualmoral, og at spørsmålet om og eventuelt i hvilken grad en straffetrussel kan bidra til å opprettholde moraloppfatningen er et empirisk spørsmål som en vet lite om. Det anføres at det finnes få bevis for «den idé at den seksuelle moraloppfatningen på en noenlunde effektiv måte kan læres gjennom frykten for rettslig straff».

Hva får lovmakerne til å gjøre et unntak for barnepornografi i disse resonnementene? Er ikke oppfatningen av seksuelt samkvem mellom barn, eller mellom barn og voksne, og skildringer av slik aktivitet i høyeste grad påvirket av den seksuelle moraloppfatningen i samfunnet?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Rådet peker på flere innvendinger som kan reises mot det syn at endringer i moraloppfatningene medfører skadevirkninger på samfunnet. Det påpekes bl.a. at denne oppfatning synes å overdrive identiteten og utbredelsen av et samfunns felles moral på dette området. De skader som kan antas å følge hvis moraloppfatningen ikke er gjort til lov, er bl.a. av denne grunn sterkt overdrevet. (...)

Utvalget er enig med Straffelovrådet i at kriminaliseringen på dette området bør forankres i skadefølgebetraktninger. Straffverdigheten vil da bero på en vurdering av den kjønnslige skildringens antatte skadeevne, og ikke på rene moralvurderinger. (...)

Med skadefølger mener utvalget det forhold at personer påføres, eller kan påføres, skader av pornografiske skildringer. Mulige virkninger av pornografi på folks alminnelige moraloppfatning faller utenfor de skadefølgebetraktninger som legges til grunn i denne sammenheng. Utover de rene moralpåvirkninger, er det usikkert hvilke skader pornografiske skildringer kan påføre folk flest. Skadepotensialet vil sannsynligvis bero på mange omstendigheter, men det må antas at den kjønnslige skildringens grovhet er et helt sentralt element.

Det er nok ikke bare grovheten som er avgjørende (hva man nå legger i det), men i hvilken grad pornografien bryter med tabuer i samfunnet. Det er nok ikke så lett å kvitte seg med moralpåvirkninger likevel.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Et samlet utvalg går inn for at voldspornografi bør totalforbys. Dette er begrunnet i risikoen for at bruk av voldspornografi kan påvirke toleransen for seksuelt aggressive handlinger.

Dette har allikevel aldri ført til at besittelse av voldspornografi har blitt forbudt. Hvor er logikken?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Et samlet utvalg går inn for at også barnepornografi skal være forbudt. Det antas at det er bred enighet om et totalforbud mot pornografiske frem-stillinger av barn. Utvalget tiltrer også her Straffelovrådets begrunnelse:

«... Når det gjelder begrunnelsen for et slikt totalforbud, gjør det seg gjeldende liknende argumenter som anført foran om voldspornografi, - nemlig faren for sammenheng mellom forekomsten av slik pornografi og seksuell bruk og utnyttelse av barn. Terskelen for bruk av barn i tilfredsstillelsen av voksnes seksuelle behov kan senkes, og derved føre til «alminneliggjøring» av slikt misbruk. Her er imidlertid det empiriske grunnlaget for årsakssammenheng enda mer usikker (jf vedlegg I og vedlegg II), men etter vår oppfatning gir ikke dette grunnlag for å avstå fra å kriminalisere barnepornografi. På bakgrunn av de alvorlige skadevirkningene som kan bli følgen dersom barnepornografi skulle være fritt tilgjengelig, synes det tvert imot påkrevet å være meget forsiktig på dette området.» (s. 34).

Utvalget tilføyer at bruk av barn ved produksjon av barneporno som hovedregel vil være et selvstendig straffbart forhold med skadevirkninger for barnet. Et forbud mot barneporno kan gi barn en viss beskyttelse mot seksuelle overgrep i situasjoner hvor hensikten er å produsere bilder eller filmer.

Man vedgår at det finnes lite empiriske grunnlag for en årsakssammenheng mellom barnepornografi og misbruk. Hvorfor snakker man da om "de alvorlige skadevirkningene som kan bli følgen dersom barnepornografi skulle være fritt tilgjengelig"? Dette henger ikke sammen.

Man snakker om at terskelen for 'bruk av barn' kan senkes. Ovenfor skrev man at de skader som kan antas å følge hvis moraloppfatninger ikke er gjort til lov er sterkt overdrevet. På tilsvarende måte kan man si at den ide at 'bruk av barn' motiveres gjennom bruk av pornografi er sterkt overdrevet.

Forbud mot besittelse av barnepornografi skal "gi barn en viss beskyttelse mot seksuelle overgrep i situasjoner hvor hensikten er å produsere bilder eller filmer". Dette kan i og for seg være riktig. Nå er det sjeldent at seksuelt misbruk i form av tvang og vold motiveres ut i fra hensikten å lage film. Det må i tilfelle være en svært dårlig unnskyldning. Filming kan være en del av misbruket, men er ikke selve grunnen til misbruket. Det er også verd å merke seg at forbud mot besittelse kan ha motsatt effekt. Jo mindre gammel barnepornografi som besittes, jo mer kan trykket øke etter å produsere ny. Så lenge det ikke finnes noen systematisk kobling mellom barnepornografi og seksuelt misbruk, skal man være forsiktig med å dra generelle konklusjoner.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Ut fra de samme overveielser som Straffelovrådet, går et samlet utvalg inn for at også kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik eller dyr, skal omfattes av totalforbudet.

Som med voldsporno, er besittelse av slik pornografi aldri blitt forbudt.

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

I likhet med Straffelovrådet, ønsker ikke flertallet å angi hvem som skal betraktes som barn med en bestemt aldersgrense, men antar at den seksuelle lavalder kan være et utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn. Flertallet slutter seg til Straffelovrådets begrunnelse, hvor det heter (s. 35):

«Etter vår mening bør det ikke i loven angis en bestemt aldersgrense for hva som skal anses som barn. På bakgrunn av barns ulike utvikling - både fysisk og psykisk - må en slik aldersgrense i tilfelle settes relativt høyt. En bestemt aldersgrense vil dessuten være et vanskelig bevistema å håndtere for domstolene, både med hensyn til aldersvurderingen og med hensyn til forsettet. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å beskytte unge mennesker hvis kjønnsmodningsprosess ikke er avsluttet, og den nærmere grensedragning bør derfor overlates til domstolene.

Noe som ikke er helt uvanlig, er at relativt unge (men for så vidt «voksne») mennesker, spesielt kvinner, fremstilles på en slik måte og i en slik sammenheng at de ser yngre ut enn de i virkeligheten er. Hensikten er at de skal forestille og se ut som mindreårige (barn). Hvis dette er utført på en realistisk måte, tilsier formålet med forbudet mot barnepornografi - nemlig å beskytte barn mot tilsvarende eller lignende seksuelle overgrep som de som fremstilles - at også slike skildringer som hovedregel rammes av bestemmelsen.»

Først sier man at den seksuelle lavalder skal være et naturlig utgangspunkt. Barnepornografi skal jo dokumentere seksuelt misbruk av barn, sier man. Så snakker man om 'relativt unge' kvinner som fremstilles til å se ut som mindreårige, og sier at også slike skildringer skal rammes av loven. Hva er det da barnepornografi egentlig viser? Er det bilder av barn verden over som tvinges og dopes til å medvirke, eller er det seksuelle fremstillinger som samfunnet oppfatter som umoralsk?

NOU 1997:23, avsnitt 4.8.5.1:

Hvis en kjønnslig skildring er pornografisk i sitt innhold etter definisjonen, vil den rammes uavhengig av om den fremkommer i skrift, bilde, film, videogram eller lignende, offentlig foredrag, offentlig utstilling eller forestilling. De befatningsmåter som er straffbare, er alle handlinger som har utbredelse som siktemål, - utgivelse, salg, innførsel i utbredelseshensikt mv. (...)

Forbudet mot innførsel og besittelse av barnepornografi er begrunnet i ønsket om mer effektive regler for bekjempelse av spredning av slikt materiale, samt å hindre seksuelt misbruk av barn og unge i forbindelse med produksjon av porno. I tillegg til videreføringen av forbudet mot besittelse og innførsel, foreslår utvalget at det i loven inntas et uttrykkelig forbud mot produksjon av barnepornografi.

Skrifter, montasje og animasjon innebærer ikke at virkelige barn på noen som helst måte blir misbrukt.

At forbud mot innførsel og besittelse gir mer effektive regler for bekjempelse av spredning, er klart. Dette er også den eneste påtagelige effekten av forbudet. Om forbudet har minsket det seksuelle misbruket av barn i samfunnet, er et helt annet spørsmål. Her trenger vi fakta. Det er også litt underlig at produksjon av barneporno var tillatt mens besittelse ikke var det. Vil produksjon av barnepornografi alltid bety at barn blir seksuelt misbrukt? Naturligvis, sier de som er tilhengere av dagens moral- og normoppfatninger.

I januar 2000 kom Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000). Dette var en omfattende revisjon av hele kapittel 19, blant annet med en utvidelse av begrepet samleie. Når det gjaldt barneporno, var prinsippet at all befatning med barnepornografisk materiale skulle være straffbart, jfr. behandlingen av denne proposisjonen i Odelstinget 13 juni 2000.

Etter vedtaket så loven slik ut (paragraf-tallet var blitt endret fra 211 til 204):

Straffeloven §204 av 2000:

Den som

a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,

c) overlater pornografi til personer under 18 år,

d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med barnepornografi,

e) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold, eller

f) forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold, eller produserer slike fremstillinger hvor noen under 18 år er avbildet,

straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.

Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang. Med barnepornografi menes kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn, noen som må regnes som barn eller noen som er fremstilt som barn. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd a til f, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i denne paragrafen.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller om-setning.

Ordet 'utukt' hadde forsvunnet. Departementet hevdet at utukt og pornografi var synonyme begreper, og at utukt dermed kunne fjernes. Det spilte nok også en rolle at utukt var forbundet med gammeldagse moral- og sedelighetshensyn.

Når det gjaldt hva som var nedverdigende eller forrående, legger man merke til at sadisme nå er borte, men at lik har kommet til.

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Departementet foreslår også å fjerne begrepet «sadisme» fra definisjonen, da dette i denne sammenheng må antas å bli fanget opp av ordene «vold og tvang».

Bruk av barn var nå i klasse med — men ikke ensbetydende med — bruk av lik, dyr, vold og tvang.

Straffbar barnepornografi var kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det ble gjort bruk av barn, men kjønnslige skildringer var et tøyelig begrep:

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Begrepet «kjønnslig skildring» kan etter forholdene være mer omfattende når det er barn som er avbildet enn når modellene er voksne. Det avgjørende må være om barn er brukt på en slik måte at det er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Det er ikke et vilkår at barnet er involvert i åpenbare seksuelle situasjoner eller at barnet kan sies å ha deltatt i en seksuell situasjon ved avbildningen.

Når straffbar barnepornografi ikke lenger trengte å bety at barn hadde deltatt i seksuelle situasjoner ved avbildningen, markerte dette det endelige bruddet med annen type pornografi. Barnepornografi var virkelig havnet i en klasse for seg. Straffbarhet var ikke knyttet til seksuelt misbruk men til moral- og sedelighetsvurderinger.

Begrepet 'barn' var også tøyelig:

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 11.7.2:

Som utvalget foreslår departementet at det i loven presiseres at begrepet «barn» her vil omfatte noen som må regnes som barn og noen som er fremstilt som barn.

«Barn» bør - på samme måte som i Sverige og Danmark - ikke defineres ved hjelp av en aldersgrense. Utgangspunktet bør være at begrepet omfatter alle personer som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen. Departementet er enig med utvalget i at den seksuelle lavalder vil være et utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn, bl.a. under henvisning til at kjønnsmodningsprosessen ikke bare er en fysiologisk prosess, men også består i utvikling av psykisk modenhet.

Odelstingsproposisjon nr.28 (1999-2000), avsnitt 16.1.1:

Begrepet barn er - i motsetning til gjeldende grense på 16 år - ikke knyttet opp til noen bestemt alder. Utgangspunktet er at alle mennesker som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen skal regnes som barn. For mange personer med pedofil tilbøyelighet - de ekte pedofile - er det ikke-kjønnsmodne mindreårige som er av særlig interesse. Selv om bestemmelsen ikke inneholder noen aldersgrense, vil den seksuelle lavalder være et naturlig utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn. Det vises videre til merknadene under punkt 11.7.2.

I august 2002 kom den første store politiaksjonen mot barnepornografi, Aksjon Pendulum. Mer informasjon finnes her. Aksjon Pendulum var en del av Operation Ore i USA og Storbritannia, les mer her. 159 nordmenn ble pågrepet eller fikk PC'en beslaglagt samtidig, når politiet banket på døren en tidlig morgen i august. Enkelte ble tatt på jobben. En slik framgangsmåte var nødvendig for at ingen skulle få tid til å slette harddisken. Politiet opplyste at de kunne ha siktet langt flere. Bare kapasitetsgrunner hindret dem i det. Bare toppen av isfjellet ble tatt.

Hvor tøyelig begrepet 'barn' var ble nok en gang vist i 2003. Da sluttet Norge seg til FNs barnekonvensjon. Dette ble gjort rede for i Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003).

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

Departementet holder fast ved at det best vil oppfylle våre internasjonale forpliktelser om § 204 definerer barn som personer under 18 år. Dette gjelder særlig i forhold til den valgfrie protokollen til FNs barnekonvensjon (jf. punkt 7.2). Protokollen vil også gjelde som norsk lov dersom forslaget som fremsettes i denne proposisjonen om å inkorporere barnekonvensjonen med protokoller vedtas.

Men nå dukker det opp nye komplikasjoner:

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

I høringsnotatet pekte departementet på at den foreslåtte ordlyden vil ramme privat produksjon og besittelse av bilder av personer mellom 16 og 18 år der den seksuelle aktiviteten som er avbildet, er fullt lovlig. Det understreket at forslaget ikke tok sikte på å ramme det å ta og oppbevare private bilder/film av lovlige seksuelle aktiviteter. Departementet har vurdert om det bør innføres en regel i tråd med det danske lovforslaget (se punkt 7.5), slik at samtykke i visse tilfeller kan virke straffriende. Etter det danske forslaget kan en person over 15 år samtykke til privat besittelse av utuktige bilder (ikke film eller lignende).

Her blir begrepet 'skildring' gjort rede for:

Odelstingsproposisjon nr.45 (2002-2003), avsnitt 7.8:

Departementet ba også høringsinstansene om å uttale seg om det er behov for å presisere i lovteksten at fiktive fremstillinger er omfattet. I høringsnotatet gikk departementet ut fra at slike fremstillinger allerede er omfattet av ordlyden. Et flertall av høringsinstansene mener likevel det har noe for seg å presisere lovteksten. At lovteksten i størst mulig grad gjenspeiler det som faktisk omfattes, er viktig av informasjonshensyn og av hensyn til forutberegnelighet. Dette må på den annen side veies mot hensynet til at lovteksten ikke må bli for komplisert og detaljert.

Departementet har kommet til at det ikke vil gi noen god språklig eller lovteknisk løsning å presisere lovteksten ytterligere i dette tilfelle. Etter departementets syn er det heller ikke behov for det. Tegninger og datagrafikk mv. omfattes av en naturlig forståelse av begrepet skildring. I saken i Rt. 1984 s. 1016 ble en tegnefil ansett som utuktig i relasjon til den daværende pornografibestemmelsen i § 211. Tilsvarende må gjelde etter dagens § 204.

Her var den nye loven:

Straffeloven §204 av 2003:

Den som

a) utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

b) innfører pornografi med sikte på utbredelse,

c) overlater pornografi til personer under 18 år,

d) produserer, innfører, besitter, overlater til en annen eller mot vederlag gjør seg kjent med kjønnslige skildringer i rørlige og urørlige bilder hvor det gjøres bruk av barn,

e) holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold, eller

f) forleder noen under 18 år til å la seg avbild